Kornete sort-hvitt fotografi med personer i forgrunnen og et skip i bakgrunnen

DØDENS SKIP: «Donau» ved kai i Oslo den 26. november 1942. Kun to fotografier eksisterer som viser deportasjonen av de norske jødene den 26. november 1942 (Foto: Georg W. Fossum/NTB Scanpix).

Isak fra NTH ble myrdet i Auschwitz

Tom H. Dalbak har skrevet en gripende beretning om vårt medlem Isak Glick, som ble offer for nazistenes grusomme handlinger under andre verdenskrig. Han var en av 532 jøder som ble sendt med skipet Donau mot utryddelsesleirene i november 1942. Dette er en republisering av saken som sto i Tekna Magasinet i november 2018.

Først publisert 26.11.2018 | Tekst: Tom H. Dalbak

For 77 år siden i dag, den 19. januar 1943, ble Isak Glick myrdet i utryddelsesleiren Auschwitz. Kjemiingeniøren fra Trondheim, som var utdannet ved NTH, var en av de 532 norske jødene som noen uker tidligere var blitt arrestert av norsk politi og deportert fra Norge med transportskipet «Donau».

 

Hva vet vi egentlig om Isak Glick? Han er født i Trondheim 23. april 1915, og er sønn av Rakel og kjøpmannen Kalman Glick. Han har en søster, som heter Eva. Den lille familien bodde i Gamle Kongevei 12 i Trondheim. Isak tok artium på Trondhjems Handelsgymnasium i 1934, og ble uteksaminert fra kjemilinjen på NTH i 1938.

Vitenskapelig assistent på Ås

Den unge mannen tok befalsutdanning i hæren, og tilhørte et artilleriregiment i Trøndelag. Opplysninger tyder på at han var aktiv krigsdeltaker i aprildagene 1940, under de kaotiske kampene i Trøndelag.

Det vi derimot helt sikkert vet, er at han blir ansatt som vitenskapelig assistent ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, hvor han «med stor interesse gikk opp i sitt arbeid, både med de meieriteknologiske og de landbrukskjemiske forskningsoppgaver», som det heter i hans nekrolog i Teknisk Ukeblad i 1947. Her blir det pekt på at hans evner «ville føre ham videre inn på den vitenskapelige løpebane på disse felter». Han var ansatt ved Institutt for landbrukskjemi.

Isak Glick i labor
UNG STUDENT: Isak Glick fotografert som fjerdeårsstudent ved Kjemiavdelingen NTH i 1938 (Foto: Schrøder/NTNU Universitetsbiblioteket).
Spørreskjema fra 1942
MEDLEM AV INGENIØRFORENINGEN: Isak Glick anførte at han var medlem av NIF da han måtte fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge» i februar 1942 (Foto: Ørjan Haakon Johansen).

Isak bor våren 1942 i Skogveien 44 i Ås, hvor han leier rom hos professor Samson Berge. Denne våren blir alle jødiske innbyggere pålagt å fylle ut et spørreskjema. Her skriver Isak blant annet at han er medlem av Den Norske Ingeniørforening (N.I.F.); Teknas forløper.
Glick er således medlem av N.I.F. Oslo avdeling. Tok han noen gang turen fra Ås og inn til Ingeniørenes Hus i Kronprinsens gate 17, for å delta på noen av avdelingens mange møter? Deltok han eksempelvis på avdelingens 17. mai-fest i 1939, med «konditoriservering, barnetog i haven, musikk av avdelingens orkester og festsouper med dans om aftenen»? Var han til stede på avdelingens møte den 9. februar 1940, hvor representanter fra statsmaktene var invitert, og hvor H.M. Kongen, æresmedlem i foreningen og ifølge referatet i Teknisk Ukeblad, takket for maten?

Butikk med antisemitisk griseri
INGENIØRENES HUS, 1941: Jødisk forretning i Kronprinsens gate i Oslo, tilgriset av norske nazister. I bakgrunnen Ingeniørenes Hus (Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum).

Bot av lensmannen

Den 3. august 1942, på kong Haakons 70-årsdag, har Isak Glick i hvert fall festet en markblomst i knapphullet, på vei til middagsbespisningen ved Landbrukshøgskolen. Ifølge Glicks forklaring har et NS-medlem kommet med bemerkninger om dette. Etter å ha blitt avhørt av lensmannen i Ås fire uker senere, får Glick 300 kroner i bot for dette forholdet, Isak Glick får mange tilbud om hjelp til å forlate landet; en stilling står åpen for ham i Sverige. Men tanken på represalier mot familien får ham til å bli.

Den 26. oktober 1942 blir han arrestert av norske polititjenestemenn, og transportert til Bretveit fengsel, hvor han ifølge protokollen med stor sannsynlighet ankommer mellom klokken 11 og 12. To dager senere blir han overført til den beryktede Berg interneringsleir. Denne leiren ble opprettet av det NS-kontrollerte Statspolitiet i 1942, fire kilometer nord for Tønsberg.

Eivind Wallestad i uniform
LIVSVARIG: Leirkommandanten i Berg interneringsleir Eivind Wallestad. Han ble dømt av Høyesterett 21. november 1947 til livsvarig tvangsarbeid, men ble løslatt i 1953. Han døde i Sandefjord i 1981 (Foto: Vestfold Fylkesmuseum).

– Det var nordmenn som arresterte. Det var nordmenn som kjørte bilene. Og det skjedde i Norge. Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord.
Daværende statsminister Jens Stoltenberg, 2012

Berg – et helvete på jord

Ernst Aberle beskriver i sin bok forholdene i Berg interneringsleir da Isak Glick kom dit: «Det var reist et piggtrådgjerde rundt tre grå brakker på et område på 100 x 200 meter. Ellers fantes ingenting. Det var ikke bygd kjøkken, toalett eller dusjer. Det fantes ikke engang vannforsyning inn i leiren. Brakkene var uten vinduer, med piggtråd strukket over vindusrammene, og inni dem var det helt tomt; ingen køyer, bord eller stoler, og heller ikke vedovner. Leirområdet var et eneste stort gjørmebad. Her skulle 360 fanger nå innlosjeres».

I følge Marte Michelets bok var vaktene hovedsakelig rekruttert fra Hirden, og hadde fått opplæring av instruktører fra blant annet SS Totenkopfverbande. Fangene ble terrorisert og tvunget til å gjøre alle slags meningsløse straffeeksersiser. De ble tvunget til å åle seg rundt i gjørma. Iblant stilte fangevokterne seg oppå ryggen til fangene mens de ålte seg rundt, slik at de sank enda dypere ned. Ettersom det ikke var innlagt vann og muligheter til å vaske seg, la gjørma seg som en skorpe på huden. Det som gjorde det ekstra avskyelig, var at mangelen på noen som helst slags form for avtrede, gjorde at fangene måtte gjøre sitt fornødne rett på bakken. Fangene ble dermed tvunget til å krype gjennom avføring og pøler med urin. Da sjefen for det norske sikkerhetspolitiet kom på besøk i leiren, klaget han over stanken som fulgte dem. Leirkommandanten Eivind Wallestad skyldte på at det var «den vanlige jødelukten».

Dramatisk bilde av piggtrådgjerde i Auschwitz
AUSCHWITZ: Isak Glick ble myrdet i utryddelsesleiren den 19. januar 1943 (Foto: Shutterstock).

Deportasjonen

Den 26. november startet Isak Glicks siste reise, jødene ble fraktet fra Sem stasjon i kuvogner med tog til Oslo. Innlastingen i «Donau» var i gang da toget fra Berg ankom. Under hissige tilrop og hån fra vaktene måtte fangene losse opp alt som skulle med. Klokken 14.55 gled skipet fra kai. Om bord i båten var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. De ble stuet inn i to lasterom i bunnen av skipet, bak låste gitterdører. Skipet gikk mot Stettin i det okkuperte Polen. Da de kom ut i Skagerrak, økte vinden til orkans styrke. Det var høy sjø, og snart begynte folk å bli syke. De tyske SS-vaktene tvang jødene til å gjøre meningsløse «øvelser». Men skipet rullet i sjøen, måtte de mannlige jødene hoppe rundt på huk, reise seg opp, sette seg ned, om og om igjen, til de segnet om eller kastet opp. Utvalgte fanger ble pint foran de andre. De ble beordret til å krype rundt på gulvet, og ble sparket og slått.

LYKKELIG FAMILIE: Isak sammen med sin storesøster Eva, moren Rakel og faren Kalman i den lykkelige tiden i Trondheim. Hele familien ble myrdet under krigen (Foto: Jødisk Museum, Trondheim).

Etter fire døgn klappet skipet til kai i Stettin på ettermiddagen den 30. november. Jødene ble drevet ut av skipet. Over et høyttaleranlegg ble ordrer skreket ut på tysk. De ble stilt opp alfabetisk, kvinner og menn hver for seg, og dyttet inn i godsvognene som sto klare på jernbanesporet på kaia. Vognene var overfylte, folk måtte enten stå eller huke seg ned mellom beina på de andre. Noen tørre brød var blitt kastet inn i hver vogn, men man hadde ingenting å drikke. Snart var tørsten enorm. De reiste hele dagen, hele natten og hele neste dag. Sent om kvelden den 1. desember 1942, stoppet toget. Isak Glick og de andre var kommet fram til Auschwitz.

Isak Glicks dødsdag er fastsatt til 19. januar 1943.

Familien

Isaks far Kalman Glick, ble skutt av SS-soldater i Falstadskogen 13. november 1942. Moren Rakel og søsteren Eva ble begge deportert med troppetransportskipet Gotenland den 25. februar 1943. Ved ankomst til Auschwitz 3. mars ble begge sendt rett i gasskammer og drept.

– Jeg vil på vegne av det norske politi og de som hadde befatning med deportasjonen av norske jøder til konsentrasjonsleirer beklage.
Daværende politidirektør Odd Reidar Humlegård, 2012

Snublestein

Gulstein i bakken
SNUBLESTEIN: Den 5. juni 2018 ble det nedlagt en snublestein til minne om Isak Glick ved Urbygningen på NMBU, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Den 5. juni 2018 ble det nedlagt en snublestein til minne om Isak Glick ved Urbygningen på NMBU, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Snublesteinene er ment som minnesmerker, men er også å betrakte som kunst i det offentlige rom. Prinsippet er at en stein med minneplate i messing støpes ned i fortauet på steder hvor jøder eller andre ofre for nazismen bodde fram til de ble deportert og drept. Hensikten er at den forbipasserende som oppdager steinene, skal bli bevisste på at holocaust også fant sted akkurat der de befinner seg, i sitt eget nabolag. Jødisk Museum i Oslo har brakt prosjektet til Norge, hvor det så langt er lagt ned 479 snublesteiner, fra Tromsø i nord til Halden i sør.

Universitetets rektor Mari Sundli Tveit holdt tale ved nedsettelsen. Hun viste til at Isak Glick hadde sin arbeidsplass i første etasje i Urbygningen, og at han også hadde vært medlem av Studentsamfunnet på Ås. – Denne steinen vil minne oss om mennesket Isak Glick. Og den vil minne oss om at han ble offer for en av menneskehetens aller største forbrytelser, sa rektor Sundli Tveit.

– Et meget sympatisk menneske

– Vi husker Isak Glick fra førkrigsårene som et meget sympatisk menneske som hadde lett for å vinne venner i hele sin omgangskrets. Han var en vidsynt natur, og hadde mange sosiale og kulturelle interesser utenfor sitt fagområde, heter det i nekrologen i Teknisk Ukeblad fra 1947.

 

 

Kilder:

  • Takk til Ørjan Haakon Johansen, som har bidratt med en rekke opplysninger til denne artikkelen. Isaks søster Eva og hennes mann var nære naboer til Ørjan Haakon Johansens  mor i Harstad, og dette naboskapet ble inngangsporten til denne artikkelen.
  • Ernst Aberle: «Vi må aldri glemme»
  • Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»
  • Wikipedia

– Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt.
Talmud

Tom Dalbak

Tom H. Dalbak 

er spesialrådgiver i Tekna. Dessuten er han forfatter med flere utgitte romaner bak seg. Hans dype interesse for krigshistorie er noe av bakgrunnen for historien vi publiserer i dag. Slike historier er det viktig å fortelle, for at vi ikke skal glemme denne mørke delen av vår nære historie.