JOBBER MED VANN: Valiant Nyembwe (33) jobber i dag med vann, mye takket være faren hans arbeid i flyktningleiren. Foto: Håvard Egge.
Hjalp faren å reparere vannpumper i flyktningeleiren
– Jeg fikk et kall om å jobbe med vann, forteller Tekna-medlem Valiant Nyembwe. I dag er han VA-prosjektleder i Melhus kommune.
Valiant Nyembwe (33) var kun tre år gammel da familien hans flyktet fra Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo. Hele ni år skulle det ta før de endte opp i Oppdal.
– Det første målet var å komme oss til flyktningeleiren Dzaleka i Malawi, men hvordan vi skulle klare det var et stort spørsmål, erindrer Valiant.
– Det var tøffe tider.
Å bevege seg over 300 mil gjennom Kongo og Tanzania, fra vest til øst i Afrika, var ikke bare enkelt for en småbarnsfamilie på seks. To måneder tok ferden. Valiant husker ikke så mye fra den tida, men har et minne av at de går sammen i en gruppe med alt de eier på ryggen.
– Vi gikk lange distanser i strandsandaler, og ble flere ganger stoppet av militærstyrker som ville se id-papirene våre. Det var lange strekker med tørste og lite mat, og vi måtte sove på bakken, forteller Valiant.
Han stopper opp og ser ned i bordet med et tomt blikk.
Valiant ler oppgitt.
– Det var tøffe tider. Jeg husker bare elendighet, for å si det sånn. Vi prøvde å finne et bedre liv. Det er det som er målet når man flykter fra sitt eget hjemland. Men, når jeg ser tilbake på den tida, så tenker jeg ikke negativt på det. Det har bidratt til den personen jeg er i dag, og det perspektivet jeg har på livet.
Satte skole høyt
Valiant og familien bodde fem år i flyktningeleiren Dzaleka. Her fikk Valiant og familien kun det aller minste de trengte for å overleve.
– Foreldrene mine var veldig strenge.
– Men vi hadde stort sett mat, klær og et sted å bo. Og vi fikk gå på skole, forteller han.
Valiant synes han var heldig som hadde foreldre som brydde seg om ham. Av dem lærte han hvor viktig skole og utdanning er.
– Foreldrene mine var veldig strenge. Vi måtte alltid gjøre leksene. Det setter jeg stor pris på i dag, selv om vi enkelte ganger satt oppe til langt på natt.
Les også: – Uten vann og toaletter blir jentene hjemme
Reparerte vannpumper
I Dzaleka var det dårlig tilgang på rent vann. Valiant husker lange køer i solstek og sterk vind med sand som pisket huden. Det bodde over 20 000 innbyggere i flyktningeleiren, og trykket på vannpumpene var så stort at de ofte gikk i stykker.
– Faren min meldte seg som frivillig til å reparere dem. Og etter opplæring fra FNs høykommisær for flyktninger fikk han ansvaret for hele 54 vannpumpeanlegg i regionen, og jeg var med som en liten hjelper, forteller Valiant.
Faren lærte ham om funksjonaliteten på selve pumpene, men også å hjelpe andre.
– Han jobbet masse uten å tenke på betaling. Det var kanskje det aller mest lærerike for meg.
Et kall
Vannpumpene hadde flere lange metalrør som satt sammen i hverandre. Dersom ett knakk måtte man ta ut alle før man kunne sette de sammen igjen, og den jobben krevde to personer. Så selv om Valiant bare var en liten gutt var han til stor hjelp.
– Folk, unge og gamle, sto rundt oss og ventet tålmodig på at vannet skulle komme. Og da de første dråpene rant ut av springen var det stor jubel og glede. Det betydde mye. Lettelsen var enorm over endelig å få vann, slik at de slapp å gå i timevis til pumpen i nabolandsbyen, forteller Valiant.
Dette forandret hans syn på vann for alltid.
– Jeg lærte hvor viktig det er. I tillegg til at kroppen må ha vann for å overleve, er det også essensielt for renslighet, vasking, matlaging og matproduksjon. Det ga meg et kall om å jobbe med vann. Vann er selve livet.
Les også: Gaza: – Har nå sikret vann for 500 familier
Til Norge
I 2005 kom 12 år gamle Valiant og familien til Norge og Oppdal. Her fikk han skolegang og en trygg oppvekst med blant annet dans og fotball.
På fotballbanen var Valiant liten, smidig og rask. Helt umulig å få tak i. Det ble belønnet med fast plass på vingen til Oppdals A-lag.
– Jeg hadde så stort talent at jeg fikk tilbud om å spille for Rosenborg junior, men valgte å prioritere dansen. Dans er også livet, smiler Valiant.
– Jeg er veldig takknemlig.
Etter videregående flyttet Valiant til Tromsø for å studere prosess og gassteknologi med retning innen vann og miljø. Deretter ble det enkeltemner i masterprogrammet vann og miljøteknikk ved NMBU i Ås for å fordype seg innen VA.
Da han var ferdig å studere fikk han en toårig trainee-stilling i Melhus og Trondheim kommune, før han fikk fast jobb som prosjektleder innen vann og avløp i Melhus.
Nå har Valiant jobbet her i til sammen tre år, og han stortrives.
– Jeg er veldig takknemlig, og blir bare mer og mer glad i faget og det arbeidet vi gjør for samfunnet. I dag har jeg naturlignok en helt annen tilnærming til vann enn jeg hadde i Afrika. Her er det ikke vanskelig å få tak i, men det er viktig å ta vare på det vi har og bygge infrastrukturen vi ønsker.
Noe av det Valiant setter mest pris på i jobben som prosjektleder er å samarbeide med andre flinke samfunnsutviklere og verdiskapere.
– Dette er en arena som gir meg muligheten til det. Her må jeg samarbeide med tverrfaglige team for å utvikle bærekraftige og teknisk gode løsninger. Både med tanke på helse, miljø, økonomi og vannkvalitet. Det er givende, smiler han.
Vil rekruttere unge til bransjen
Valiant brenner for bransjen, og er opptatt av å rekruttere unge. Gjennom Norsk vann har han stått på stand og holdt taler på skoler og universitet.
– Vann og avløp blir kalt skjulte tjenester.
– Vann og avløp blir kalt skjulte tjenester. Det er mange som ikke vet hva vi driver med. Derfor er det viktig å synliggjøre og formidle hvor spennende og viktig vann og avløp er, sier han.
I årene som kommer er det mange seniorer som kommer til å gå av med pensjon i bransjen.
– De etterlater seg et stort hull som må fylles. Derfor takker jeg aldri nei til å drive med rekrutteringsarbeid opp mot unge som vurderer å søke seg til bransjen. Det gjør jeg med et stort smil.
