Priska Helene Hiller jobber i Norges vassdrag- og energidirektorat.
Når 200‑årsflommen truer er realfagskompetanse uvurderlig
Store nedbørsmengder og rask snøsmelting gjør at steiner raser og elver flommer over. Hva gjør vi for å finne de beste løsningene når vannmengdene i landet vårt blir for store?
Norge har en utfordrende topografi.
– Vi bygger der det er flatt, men flate områder er også mest utsatt for flom, forteller Tekna-medlem Priska Helene Hiller.
– Vi har gradvis bygd oss inn i faresoner.
Vi står i vassdragslaboratoriet på NTNU i Trondheim, der Hiller viser frem en 3D-freset miniatyrmodell av elveløpet i innlandsbygda Vågåmo.
Dette kan bli et av Norges største sikringsprosjekter med en forventet prislapp på over en milliard kroner.
Les også: Får flomvoll – ønsker seg ambulerende kriseteam
Boligområder i faresonen
Omringet av fjell, og med et bygdesentrum plassert ved en vakker elvemunning, er Vågåmo et kroneksempel på et flomutsatt område.
– Når det er lenge siden sist flom, er vi raske til å glemme.
– Vi har gradvis bygd oss inn i faresoner. På 1950-, 60-, 70- og 80-tallet var det mindre fokus på naturfarer enn det er i dag. Vågåmo står i fare for en 200-årsflom, det vil si at flommen årlig har en halv prosent sannsynlighet for å inntreffe, forklarer Hiller.
Et digitalt kart over området, et såkalt flomsonekart, viser områdene som vil bli rammet av 200-årsflommen. Infrastruktur, boliger og industriområder kan bli oversvømt.
– Det er noe med oss mennesker, vi tenker ofte sikkerhet først etter at noe har rammet oss. Når det er lenge siden sist flom, er vi raske til å glemme.
Realfag redder liv
Hiller nevner ekstremflommen Vesleofsen som herjet på Østlandet sommeren 1995. Den tok ett menneskeliv, førte til at 7000 husstander måtte evakuere og forårsaket skader på nesten to milliarder kroner.
Etter Vesleofsen begynte Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE) å utforme kart over flomutsatte områder og hva skadeomfanget kan være.
– Kartverktøyene vi bruker er helt avgjørende. Både for å unngå å bygge mer infrastruktur i utsatte områder, og for å planlegge sikringstiltak der det allerede er bygget. For å utvikle kartene, trenger vi realfagskompetanse, sier Hiller.
– De fleste tror at byggingeniører bare jobber med byggeprosjekter som bygger ned natur.
Hiller som er ansatt i NVE er selv utdannet byggingeniør, en tittel hun synes har en ufortjent grå merkelapp.
– De fleste tror at byggingeniører bare jobber med byggeprosjekter som bygger ned natur, men vi er også med i prosjekter som tar vare på naturen, sier hun.
I flomsikringsprosjektet i Vågåmo er det viktig at sikringskonstruksjonen ikke går på bekostning av naturen. I tillegg til teamet i NVE, leier de eksterne geologer, landskapsarkitekter, ingeniører, biologer og miljøteknikere.
– Det er mange hensyn å ta. Før vi kan bygge sikringskonstruksjoner, må vi undersøke hva som finnes i og rundt elva. Vi kan for eksempel ikke felle trær i hekketiden. Er det elvemuslinger, må disse kanskje flyttes, sier Hiller.
Les også: – Alt kan ikke bli som før – «Hans» har vært en vekker
To 100-årsflommer på tre år
Når det kommer til flom- og skredssikring, samarbeider NVE tett med Meteorologisk institutt. Klimaforsker ved instituttet, Tekna-medlem Rasmus Benestad, kan fortelle at faren for flom og skred bare blir større med tiden.
Klimaendringer fører til mer ekstremvær. Høyere temperaturer fordamper mer vann, og regnet vi får blir mer konsentrert.
Benestad har sett utviklingen selv fra hytta si i Kvam i Gudbrandsdalen. Til tross for at tettstedet ikke har vært preget av store nedbørsmengder tidligere, opplevde han to 100-årsflommer her på tre år.
Sikring er ikke alltid løsningen
I tillegg til flom, er jord- og steinskred en stor trussel, forteller Benestad. Disse er også ofte forårsaket av nedbør.
– Høyt vanninnhold i bakken kan utløse jordskred fordi skråningen ikke lenger kan holde tyngden eller at jorden ikke binder vannet godt nok. I motsetning til en flom, kan steinsprang sjeldent varsles på forhånd. Og i motsetning til vann som man vet hvor samler seg, vet man aldri hvor det kan gå et steinras.
Benestad forklarer at klimatilpasning bør bygge på en lokal forståelse av situasjonen.
Realfagskompetanse er nøkkelen til å finne ut hva den beste løsningen er. Men det trenger ikke alltid være sikring, mener Benestad.
– Det vil bli for dyrt og kreve for mye energi hvis vi skal sikre overalt hvor det kan komme en flom eller gå et skred. Vi må undersøke og gjøre en avveining om vi bør sikre eller ty til andre løsninger.
På Vestlandet kan det noen steder være en idé å ta i bruk sjøveien istedenfor å sikre veiene, mener han.
I tilfeller av økte nedbørsmengder som flom og overvann, kan naturen selv være løsningen.
– Man kan for eksempel la skog og myrområder fungere som en svamp som holder igjen vann.
Et porøst fjell og en flomtunnel
– Mange steder ville vært utsatt for flom selv uten klimaendringer.
Tilbake på vassdragslaboratoriet på NTNU blir elva i miniatyrmodellen avlastet av en tunnel i pleksiglass og finér, på den måten unngår den å flyte over sine bredder.
Med modellen tester Hiller og teamet om en flomtunnel kan være den beste løsningen i Vågåmo.
– Men skal vi bygge en tunnel, må vi være sikre på at fjellet holder. Vi kan ikke risikere at den faller sammen dagen etter.
Hiller får ikke understreket nok at Norge trenger realfagskompetanse i prosjekter som dette. Hoder som kan jobbe med tall, sannsynlighet og diagrammer, som kan utforme digitale kart og forstå dem.
I et flomsikringsprosjekt er dette helt avgjørende. Selv om Hiller påpeker at klimaendringer alene ikke har skylda for flomfaren i landet, er det liten tvil om at det er en del av det.
– Mange steder ville vært utsatt for flom selv uten klimaendringer, men klimaendringene gjør det verre, sier hun.
– Jeg er ikke redd jeg går tom for arbeid med det første.
