Hei, det ser ut som du bruker en utdatert nettleser. Vi anbefaler at du har siste versjon av nettleseren installert. Tekna.no støtter blant annet Edge, Firefox, Google Chrome, Safari og Opera. Dersom du ikke har mulighet til å oppdatere nettleseren til siste versjon, kan du laste ned andre nettlesere her: http://browsehappy.com
Hopp til innhold
Fossen av Th. Kittelsen

Theodor Kittelsen: "Fossen" (Foto: NIA/Telemark kunstmuseum).

Konsesjonslovene – fra vill panikk til Norges stolthet

Norges svar på Klondyke kom etter oppfinnelsen av elektrisiteten på slutten av 1800-tallet. Den politiske prosessen rundt konsesjonslovgivningen på begynnelsen av 1900-tallet, er svært dramatisk.

I det folk forstod at fossefall kunne skape enorme mengder billig energi, startet et tiår med heftig spekulasjonsvirksomhet med kjøp og salg av rettigheter til fossefall. Store formuer ble skapt som et resultat av dette. Spekulasjon og rykteflom nådde helt fram til Stortinget, og endte med de såkalte panikklovene – konsesjonslover om kjøp av fossefall i 1906.

Sam Eyde tar grep

Mange versjoner og rykter fra både da det skjedde og senere, har laget et mytisk preg over de første konsesjonslovene for kjøp av fossefall. I en av de viktigste hovedrollene for mystifiseringen av denne hendelsen, står den legendariske ingeniøren Sam Eyde. Han var en av hovedaktørene i fossespekulasjonen, og det var billig oppkjøp av rettighetene til Rjukanfossen som gjorde det mulig for Eyde å tiltrekke seg kapital fra den mektige svenske Wallenberg-familien og den franske forretningsbanken Paribas til å starte opp Norsk Hydro.

I sin selvbiografi forteller Sam Eyde at han våren 1906 fikk et hastetelegram om at regjeringen planla å pålegge konsesjonsbetingelser for utbyggingen av Tyssefaldene like ved Tyssedal i Hardanger. Det satte en støkk i Sam Eyde, som var administrerende direktør for A/S Tyssefallene, fordi han fryktet at de mulige konsesjonsbetingelsene kunne forpurre de planene som var lagt for kraftverket. Utbyggingen var allerede finansiert hovedsakelig av Wallenberg, og kraften bortleid til planlagt storindustri. Eyde forteller hvordan han:

Sam Eyde
LEGENDARISK: Sam Eyde var en av hovedaktørene i fossespekulasjonen. Eyde, som i sin selvbiografi forteller inngående om den spennende prosessen, ble æresmedlem i Ingeniørforeningen i 1914. (Foto: Norsk Hydro).

«reiste så over hals og hode og kom til Kristiania den 17. april. Under reisen fra Genua var det jeg i store trekk utarbeidet det første forslag til en ordning med hensyn til den vannkraft jeg representerte, og jeg husker spesielt at jeg et sted var ute på en jernbanestasjon og kjøpte en logaritme-tabell for å kunne regne ut visse amortisasjonskvoter. Dette forslag blev senere hånlig kalt «Fossegavene», og vakte en voldsom strid som faktisk delte både politikere og teknikere i to leire. … I den siste tid var almenheten og ikke minst mange stortingsmenn blitt opskaket av meldingene om store fossekjøp hvor utlendinger var interessert. En hel del undergravingsarbeide var også satt i scene. Således var det en agent, efter sigende i kaffe og dopapir, som hadde samlet en del rettigheter til Norefallene og tilbød dem til mig. Jeg hadde vannkraft nok, og sa nei, og Wallenberg var helt enig. Agenten gikk så op i Stortinget og satte i omløp et rykte om at jeg vilde kjøpe Nore for utenlandsk regning, samtidig som han antydet at staten burde sikre sig vannfallet før det var for sent! Slike og lignende episoder var det som førte frem til loven av 1906, som med full rett har fått betegnelsen «panikkloven».»

Selv om Sam Eyde er en fantastisk god forteller, så er han også i overkant flink til å dramatisere og plassere seg selv og sine interesser i sentrum. Denne mystiske agenten som hadde samlet fossefall-rettigheter i «kaffe og dopapir», var fossespekulanten Sigurd Gustav Guldbransen. Eyde betalte Guldbransen for å reise gjennom Numedal for å kjøpe opp vannfallsrettigheter. Det utelater Eyde fra sin historiefortelling.

I Eydes fortelling er bakgrunnen for panikklovene og hans egen inngripen, at regjeringen planla å legge begrensninger på hva de store kraftressursene i Tyssefallene kunne brukes til. Statlig inngripen i allerede planlagt privat forretningsdrift var dermed problemstillingen. Men når Gulbransen forteller, så er det et kappløp om rettighetene til Nore-fallene som står i sentrum.

Opphetet debatt

Før panikklovene ble vedtatt i 1906, drev Gulbransen med oppkjøp av rettighetene til Nore-fallene, altså på oppdrag fra Eyde og Wallenberg, og var nesten i mål med å samle alle rettighetene. Eyde slår litt for enkelt fast at han og Wallenberg ikke var interessert i disse rettighetene, for Eyde og Wallenberg hadde finansiert reisen til Gulbransen. De fortsatte spekulasjonen i fossefallsrettigheter videre med interesse for både Tyinfossen og Glomfjord. Så meldte en annen gruppering sin interesse. Det var britiske Mozicki og Kowalsky. Her aner vi noe av grunnen til at det ble en opphetet debatt om hvordan staten og samfunnet skulle forholde seg til rettighetene til fossefall og den krafta som fossefallene kunne produsere. Spekulasjonen i fossefallsrettigheter handlet for det meste om internasjonale kapitalister.

Enorm profitt

Vi må ta et lite steg tilbake for å forstå hvorfor fossefallene ble viktige, og hvorfor det på Stortinget rett etter unionsoppløsningen med Sverige ble sett på som viktig å sikre nasjonal kontroll med kraftressursene i fossefallene. 1800-tallet var preget av en gradvis liberalisering av økonomien, hvor næringsfrihet overtok som bærende prinsipp for privilegie-økonomien. I dette systemet måtte folk som ville drive økonomisk aktivitet søke kongen om lov til det. På den måten kunne kongen og staten styre hva som ble gjort av næringsvirksomhet, og av hvem.

Liberaliseringen av økonomien hadde som grunntanke at det beste for økonomien er å dyrke de private initiativ, og ikke sette for mye kjepper i hjulene på de som har kapital, kunnskap og teknologi. Denne liberale tankegangen ble utfordret av de enorme profittmulighetene som lå i fossefallene.

dramatisk fossefall
DRAMATISK: Tyssefallene (Foto: Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum).

Her kan vi bruke Tyssefallene som et illustrerende eksempel. Ingeniøren Nils Henrik Bruun kjøpte i 1896 opp en del av rettighetene til Tyssefallene fra grunneieren for 7 000 kroner. Ni år senere solgte Bruun den videre for 200 000 kroner. Eksemplet illustrerer hvor Klondyke-aktig spekulasjonsvirksomheten var i starten. Med så store verdier på spill, var det naturlig at staten ble oppmerksom på hva som foregikk, og at den så et behov for regulering.

Små hindringer

Hvordan så reguleringen ut før panikklovene? I 1888 ble det innført en statsborgerrettslov som begrenset utlendingers mulighet til å kjøpe opp eiendom i Norge. Den sa at aksjeselskap med utlendinger i styret – som for eksempel Wallenberg i Norsk Hydro – måtte søke om konsesjon for å kjøpe fast eiendom. I 1887 ble det laget en vassdragslov som sa at de som ville demme opp og regulere vannføring, måtte søke om konsesjon.

Det var bare én gang disse lovene bød på problemer med å kjøpe opp fossefallrettigheter og bygge opp vannkraftverk før 1906. Det var i forbindelse med at den engelske bedriften Kellner-Partington Paper Pulp Co. ville kjøpe opp hele Hafslund-godset og dens økonomiske virksomhet. Dersom salget hadde gått gjennom, ville den britiske bedriften ha alle rettighetene til Solbergfossen og dens enorme kraftressurser. Begrunnelsen fra regjeringen for å nekte denne transaksjonen, var at den økonomiske driften i Sarpsborg ville dermed bli mye mer gunstig enn i Fredrikstad, og det ville gi urettferdige konkurranseforhold mellom de to byene. Så praktiseringen av de eksisterende reguleringene la små hindringer i veien for å kjøpe opp og spekulere i fossefall-rettigheter – også for utenlandske kapitalister.

fossefall
Theodor Kittelsen: "Dammen på Kloumann-sjøen" (Foto: NIA/Telemark kunstmuseum).

Rykteflom og mystikk

På andre viktige infrastrukturområder hadde imidlertid staten grepet strengere inn allerede på 1800-tallet. Både utbyggingen av jernbanelinjer og telefonlinjer var blitt lovregulert av konsesjonslover. Så selv i den liberale perioden på 1800-tallet ble det i noen bestemte samfunnsviktige tilfeller godtatt at staten la føringer og bestemte vilkår for hvordan og av hvem infrastrukturen skulle utbygges. Da det ble klart hvor viktig og verdifull kraftproduksjon fra fossefall var, var det derfor ganske naturlig at staten ville sørge for kontroll på utnyttelsen av disse verdiene. Måten staten regulerte dette på skjedde imidlertid veldig brått, og fant sin form trinnvis. Det må rykteflommen og mystikken rundt fossespekulasjonen ta noe av ansvaret for.

Panikklov ble vedtatt

VG bidro våren 1906 til rykteflom og mystikk ved å lage sensasjonsoppslag om at Sam Eyde stod i ledtog med Wallenberg om en plan for å kjøpe opp rettighetene til alle de største fossefallene i Norge. Den oppmerksomme leser vil ha fått med seg at de fossefallene som internasjonal kapital på begynnelsen av 1900-tallet var snakk om å finansiere utbygging av, er det som siden har blitt store kraftverk som har gitt strøm til storindustri i Norge: Rjukanfoss, Solbergfoss i Sarpsborg, Tyssefallene i Tyssedal, Nore-fallene i Numedal, Glomfjord i Nordland og Tyin, som etter krigen ga kraft til aluminiumsverket i Øvre Årdal.

Frykten for at utenlandske kapitalister skulle stikke av med profitten fra disse fossefallene, og at det nå fantes konkrete planer om å skaffe seg rettighetene til de største fossefallene, gjorde at panikkloven ble vedtatt 7. april 1906. I denne loven ble slått fast at verken eiendomsrett eller bruksrett til fossefall kunne kjøpes av utenlandske statsborgere uten godkjenning av regjeringen.

Denne loven har blitt kalt panikkloven fordi den ble vedtatt i hurtig tempo, og fordi politikerne ikke helt overskuet konsekvensene av lovgivningen, og i tillegg ikke var helt klar over hva de ønsket å oppnå. Det de forsøkte å oppnå med panikkloven, var å hindre at utenlandske kapitalister skulle få mulighet til å kjøpe opp fossefallene i Norge. I de neste årene fulgte en stor debatt om reguleringen av fossefall, og dermed også hvordan elektrisitetssystemet i Norge burde og skulle se ut. Denne debatten førte til en serie med endringer i lovreguleringen, som endte i 1917.

Spenning mellom stor- og småskala

Lars Thue, vår fremste historiker om det norske elektrisitetssystemet, har i sin analyse av konsesjonslovene og utbyggingen av elektrisitetssystemet i Norge lagt vekt på en spenning mellom småskala-kraftverk og storskala-kraftverk. Elektrisiteten ble brukt til to hovedformål i Norge på starten av 1900-tallet: For det første lys og varme til husholdninger, og for det andre kraft til industridrift.

Utbyggingen av elektrisitets-systemet i Norge fulgte to hovedspor. Kraftverk med nett ment til forsyning av husholdninger ble etter hvert bygget ut av kommunene, mens kraftverk med nett ment til industridrift ble bygget ut av private aktører – gjerne med støtte og samarbeid fra kommune og stat.

I starten var det private aktører som bygget og forsynte husholdninger, som Borregaard gjorde til Sarpsborg og Hafslund til Fredrikstad. Den første kommunale utbyggingen skjedde i Hammerfest i 1891, og gjorde at Hammerfest ble den første byen i Norge med elektrisk gatebelysning. Den kommunale utbyggingen i Hammerfest var den direkte foranledningen for utarbeidelsen av vassdragsloven.

Etter Hammerfest fulgte en rekke kommuner med utbygging av egne kraftverk, som var tiltenkt å forsyne egne husholdninger med elektrisitet. Derfor har det norske elektrisitetssystemet siden begynnelsen av 1900-tallet hatt et sterkt innslag av kommunale kraftverk, og dermed vært desentralisert og samtidig offentlig eid.

Masseproduksjon og effektivisering

Kraftverkene som ble bygget for å gi elektrisitet til industridrift, ble på den andre siden tiltenkt å bli bygget og drevet av private aktører.

Her skapte den industrielle og teknologiske utviklingen utfordringer for de som ønsket at kraftressursene skulle eies av norske aktører. For en ny type industriell virksomhet gikk sin seiersgang over verden: masseproduksjon av standardiserte varer. Denne typen produksjon ga store effektivitetsgevinster, og gjorde dermed at kostnaden per produserte vare sank drastisk.

Haken ved masseproduksjonen var at produksjonsanleggene var dyre å sette opp, og krevde store kraftressurser for å holdes i gang. Fossefallene i Norge var på en måte perfekt til å utnyttes til masseproduksjon, fordi de samlet opp store kraftressurser på ett sted. Problemet for Norges del var at sammenlignet med særlig vårt naboland Sverige var det mangel på private aktører med stor nok vilje og nok kapital til å gjøre de store engangsinvesteringene i slik masseproduksjon. Det er en av grunnene til at Wallenberg-familien og andre utenlandske kapitalister hadde en finger med i mye av utbyggingen av storindustri i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

maleri: grunnarbeide
Theodor Kittelsen: Grunnarbeide (Foto: NIA/Telemark kunstmuseum).

Skepsis til storindustri

Blant politikere og næringsdrivende i Norge var det en skepsis til den nye masseproduserende storindustrien. Denne skepsisen spilte en rolle i debatten om konsesjonslovgivningen til fossefall. Sam Eydes kritikk av panikklovgivningen rettet seg mot de som var mest opptatt av interessene til småskala-industri og håndverksbedrifter. I Sam Eydes fortolkning levde de i en virkelighet som tilhørte historien, mens han var den progressive og framtidsorienterte mannen som snakket for interessene til storskalaproduksjon.

Men spørsmålet som Eyde i sine beretninger ikke berørte, er hvem som skulle eie rettighetene til fossefallene, og dermed ha krav på profitten fra storindustrien. Her skjedde det en utvikling fram mot den endelige konsesjonslovgivningen i 1917, og den videre utbyggingen av det norske elektrisitetssystemet.

Nasjonal kontroll og hjemfallsretten

I takt med debatten om reguleringen av fossefallene, ble spørsmålet om nasjonal kontroll løftet opp. Istedenfor bare å måtte be om konsesjon, som på ingen måte garanterte norsk eierskap, ble det innført en ny ordning som skulle sikre nasjonal kontroll: Hjemfallsrett.

Poenget med hjemfallsretten var at den som hadde fått konsesjon til å bygge ut kraftverk fikk konsesjon for en periode, og når konsesjonsperioden var over, så skulle eierrettighetene gå til staten. Konsesjonsperioden har variert mellom 50 – 70 år. Denne måten å regulere rettigheter til å eie og bruke fossefall på, sikret at den norske stat hadde kontroll på rettighetene til fossefallene, og gjorde også at staten kunne kontrollere hva fossefallene ble brukt til.

maleri: foss
Theodor Kittelsen: Svælgfos (Foto: NIA/Telemark kunstmuseum).

Strid og krangel

Striden om rettighetene til fossefallene ble nemlig også startskuddet til at staten kjøpte opp rettigheter. Da må vi vende tilbake til kampen om Nore-fallene. Grunnen til at Eyde ble så sint på agenten han brukte for å få kjøpt opp rettighetene til Nore-fallene i ettertid, er nemlig at Gulbransen ikke bare var i kontakt med de britiske interessentene, men også staten.

Slik Gulbransen selv har fortalt historien, var alle rettighetene samlet i 1907. Da bød Eyde 400 000 kroner for rettighetene, mens britene Mozicki og Kowalsky bød over med 450 000. Her skal Eyde ikke ha ønsket å by over britene, og dermed sagt nei til Nore-fallene. Gulbransen sier han fortalte om budgivningen til en forretningsforbindelse ved navn Johan Didrichsen som var styremedlem i Centralbanken for Norge.

Sjefene i denne banken som var en fellesbank for de norske forretningsbankene reagerte, og skal ha sagt at «det går ikke an at 2 så store fald som Rjukan og Nore er på utenlandske hænder. Vi må underrette statsministeren.» Staten blandet seg derfor inn, og tvang Gulbransen til å selge rettighetene til Nore til staten istedenfor de britiske investorene. Ifølge Gulbransen så snøt staten ham ved å først love å matche budet til britene på 450 000 kroner, men endte med å betale kun 222 000 kroner. Regjeringen kunne tvinge Gulbransen til å selge rettighetene til Nore til staten, fordi de kunne nekte å gi konsesjon til britene.

Staten som eier

markens grøde - maleri
Theodor Kittelsen: "Markens grøde" (Foto: NIA/Telemark kunstmuseum).

Uansett hva som faktisk skjedde i Klondyke-årene forut for panikklovene, så ble dette startskuddet på at staten gikk inn som kjøper av fossefalls-rettigheter. Etter kjøpet av Nore-fallene, fulgte staten opp med å kjøpe rettighetene i Tafjord, Ulla-/Sandsetvassdraget, Rafoss ved Kvina, rettigheter i Ryfylke, Rauma-fallene, Tokke-fallene, Skjørnvassdraget, Glomfjord og Mår.

Med andre ord ble staten en viktig eier av rettigheter til fossefall. Så mens de første tiårene av 1900-tallet førte til en utbygging av kommunale kraftverk og nett, så la konsesjonslovene og oppkjøpene av store fossefallsrettigheter av staten til rette for en statlig utbygging etter andre verdenskrig, hvor statlig kapital ble brukt for å sikre norsk storindustri billig og stabil kraft.

Liberalisering og internasjonalisering

Denne todelte strukturen i det norske elektrisitetssystemet – kommunal forsyning til husholdninger og statlig forsyning til storindustri – ble utfordret da den nye energiloven ble vedtatt i 1990. Den påfølgende liberaliseringen og internasjonaliseringen av elektrisitetssystemet vakte i starten liten debatt, men har siden strømpriskrisen etter Russlands ny-offensiv med fullskala-invasjon av Ukraina vinteren 2022, eksplodert i den norske politiske debatten. En viktig grunn til kritikken av liberaliseringen og internasjonaliseringen av elektrisitetssystemet, er at konsesjonslovgivningen og utviklingen av elektrisitetssystemet på begynnelsen av 1900-tallet har blitt sett på med stolthet i Norge, og fortalt om som en genistrek.

Det som startet som en hasteaksjon for å forhindre en rykteflom om utenlandske oppkjøp av fossefallsrettigheter, og dermed sarkastisk omtalt som panikklover, har altså i ettertid blitt sett på som udelt positivt. Da er det ikke panikklovene av 1906 som hylles, men den langsiktige planen og tenkningen for hvordan de verdifulle fossefallsressursene best kunne brukes som hylles.

Kritikerne av liberaliseringen og internasjonaliseringen av elektrisitetssystemet hevder at denne utviklingen har gjort det vanskeligere med slik langsiktig og helhetlig tenkning om det norske samfunnets interesser. Men forkjemperne for å beholde et markedsorientert og internasjonalt elektrisitetssystem hevder på sin side at det er nødvendig for langsiktig og helhetlig tenkning. I likhet med fortellingene om panikklovene i 1906, har også debatten om elektrisitetssystemet siden 2022 fått mange innslag av mytisk og mystisk karakter. Det er ikke alltid så lett å vite hva som er myte og hva som er virkelighet.

maleri av Kittelsen
STOR KUNSTNER: Theodor Kittelsen ble engasjert av Sam Eyde til å male Svælgfos-serien. (Foto: Morten Thorkildsen, Nasjonalmuseet).




Teknas historie

Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.