Hei, det ser ut som du bruker en utdatert nettleser. Vi anbefaler at du har siste versjon av nettleseren installert. Tekna.no støtter blant annet Edge, Firefox, Google Chrome, Safari og Opera. Dersom du ikke har mulighet til å oppdatere nettleseren til siste versjon, kan du laste ned andre nettlesere her: http://browsehappy.com
Hopp til innhold
avisside

VIKTIG MØTEPLASS: Mange NIF-medlemmer var opp gjennom årene engasjert i Norsk Telefoningeniørmøte, som var en viktig faglig møteplass fra 1952. Konferansen, som ble arrangert hvert andre år, samlet flere hundre deltakere, og skiftet navn til Norsk TeleForum (NTF) i 1994. Her er NIFs president Olav S. Nedenes på Norsk Telefoningeniørmøte på Hamar i 1982 (Foto: Teknisk Ukeblad).

Telefoniens historie i Norge: ingeniørene hadde en betydelig rolle

I fjor ble fasttelefonen historie i Norge. Den første offentlige bruken av telefonen i Norge fant sted i 1877. Her vil jeg se nærmere på ingeniørenes rolle i telefonens utbygging og spredning i Norge frem til 1970-tallet.

Den første telefonsamtalen i Norge skjedde i 1877. Det var lenge få ingeniører som jobbet med utbygging og spredning av telefonen i Norge, det bidro til at utviklingen gikk langsomt. Det første private telefonanlegget i Kristiania åpnet i 1880. I 1898 overtok det statlige Telegrafverket de første private telefonanleggene, og i 1901 hovedstadens anlegg. Siktemålet var å etablere et fullstendig statlig telefonmonopol, noe som ble lovfestet i 1899. Men arbeidet tok tid. Først i 1974 ble det siste private telefonanlegget, som lå i Andebu, innløst av Televerket.

Sterk start

Omkring første verdenskrig (1914-1918) hadde Norge en av de høyeste telefontetthetene i verden etter Danmark og Sverige, men langt bak USA, som stod i en særstilling. Automatiseringen av lokaltelefonen startet tidlig i Norge. Teknologisk sett lå Norge her i det europeiske toppskiktet frem til slutten av 1920-tallet.

Deretter startet en langvarig relativ tilbakegang, ikke minst med hensyn til automatiseringsgrad. I løpet av 1960-tallet ble Norge forbigått av alle vest-europeiske land, inklusive Hellas, og enkelte øst-europeiske land på dette området.

telefonkiosk
KØ: På slutten av 1960-tallet var det lange ventelister for å få installert telefon (Foto: © Tore Wuttudal, Samfoto).

På slutten av 1960-tallet var det lange ventelister for å få installert telefon, og lange ventetider for å få gjennomført manuelt oppsatte rikstelefonsamtaler. I tillegg var prisene relativt høye.

Ingeniørenes betydning

Ingeniørene i Telegrafverket og de private telefonselskapene hadde en betydelig del av æren for Norges fremtredende stilling frem til 1930.

Ansvaret for den relative tilbakegangen i mellomkrigstiden lå i hovedsak i statsgjeldsproblemene, som i liten grad var forårsaket av Telegrafverket.

Tilbakegangen etter 1945 skyldtes lav politisk prioritering av et moderne telefonsystem. Et slående uttrykk for dette er LO-leder Konrad Nordahls uttalelse på LO-kongressen i 1957, der klagene over ventelistene for å få installert telefon ble karakterisert som en «fornem nød».

to montører i en mast
LANGE KØER: Etter siste verdenskrig ble et moderne telefonsystem nedprioritert. Et slående uttrykk for dette er LO-leder Konrad Nordahls uttalelse på LO-kongressen i 1957, der klagene over ventelistene for å få installert telefon ble karakterisert som en «fornem nød» (Foto: Kraftmuseet).

Ingeniørene som dominerte Telegrafverkets ledelse hadde imidlertid også et ansvar, blant annet ved ikke å ha sørget for å være telefaglig oppdatert, slik de hadde vært frem til 1930-tallet.

Mest markant var dette med hensyn til svitsje- eller automatiseringsteknologi, der Telegrafverket ble prisgitt produsentenes høye priser på telefonutstyr og tidvis dårlige kvalitet.

Det var også muliggjort gjennom en kartellavtale om geografisk markedsdeling mellom Elektrisk Bureau og Standard Telefon og Kabelfabrikk fra 1933, som Telegrafverket lenge respekterte.

Dernest var Telegrafverket fra slutten av 1930-tallet opptatt av å bruke ressurser på å innløse veldrevne private telefonselskap i byene, i stedet for å bruke energien på å modernisere Telegrafverkets telefonnett - eller skape et fremtidsrettet samarbeid med de private selskapene med sikte på et best mulig nasjonalt telefonsystem.

Få ingeniører var involvert i utbygging av telefonen

Telefonsystemet var basert på fire hovedformer for kompetanse og teknologi for å kunne overføre tale over varierende avstander; ledninger/kabler, transmisjon og signalisering, telefonapparater, og svitsjing (manuelle- og automatiske telefonsentraler). Ulike former for ingeniørkompetanse var derfor nødvendig.

Gammeldags skilt for rikstelefon
KUNNSKAP OG KOMPETANSE: Ulike former for ingeniørkompetanse var nødvendig for å bygge ut det norske telefonsystemet (Foto: © Espen Bratlie / Samfoto).

Sett i ettertid er det slående hvor få ingeniører som lenge var involvert i produksjon av telefonutstyr og i utbygging og drift av telefonsystemet i Norge.

Det reflekterte blant annet at store deler av telekommunikasjonsutstyret ble importert fra utlandet, eller ble produsert på lisens. Telefonoperatørene, særlig de private, var dermed svært avhengig av leverandørene av telefonutstyr, også med hensyn til planlegging av moderniseringer og utbygging av anleggene.

Hva en tele(-fon)ingeniør var i store deler av denne perioden, var uklart. Ingeniørtittelen forble rettslig sett uregulert. Først i 1949 ble sivilingeniør en lovbeskyttet (profesjonsutdannelses-) tittel.

I matrikkelen over norske sivilingeniør som var utdannet, eller medlem av Ingeniørforeningen mellom 1901 og 1955, ble ingeniørutdannelser fra de norske tekniske skolene som ble nedlagt etter etableringen av NTH i 1910, inkludert sammen med utenlandsk utdannede ingeniører. Utfra matrikkelen var bare knapt 60 sivilingeniører ansatt i Telegrafverket gjennom de nevnte årene, mange av dem kun i kortere perioder. Samtidig arbeidet omkring 10 000 personer for Telegrafverket i 1939.

Spesielt frem til automatiseringen av de lokale telefonanleggene var telefonsystemet en arbeidsintensiv virksomhet med hensyn til bygging, drift og vedlikehold. I Bergen Telefoncompagni, som automatiserte det meste av trafikken i 1920-21, var det i 1930 160 ansatte. Av disse var det ikke mer enn 3-4 ansatte med en form for ingeniørutdannelse.

avtale
EN ORGANISASJON AV INGENIØRER: I 1933 ble «Telegrafverkets ingeniørforening» dannet, med 41 medlemmer (Foto: Tekna).

Telegrafskole for menn

Den vanligste formen for ingeniørkompetanse var Telegrafverkets etatsutdannelse. Denne ble omorganisert til en Telegrafskole i 1898, og var i en periode forbeholdt menn.

Telegrafskolen innebar ett og et halvt års utdannelse. Den ga grunnleggende realfagskompetanse, i tillegg til tegning, mekanikk og maskinlære. Dessuten måtte elevene lære linjebygging, både praktisk og teoretisk. Eksamen fra Telegrafskolen ga grunnlag for de fleste (mellom-) lederjobber i Telegrafverket.

Fra 1930 tilbød Telegrafskolen også en toårig utdannelse. Utdannelsen synes å ha vært generell, uten nevneverdig spesialisering. Det skjedde først fra 1950. Etatsutdannelsen innebar en omfattende integrert praksis med ulike arbeidsoppgaver. Telegrafskolen medførte også plikttjeneste en viss tid i etterkant, om nødvendig basert på beordring.

Mange av de etatsutdannende ble også rekruttert til lederposisjoner i de private telefonselskapene. Et eksempel på dette var daglig leder av Bergens Telefoncompagni fra 1910, Johan W. Meinich. Etter telegrafutdannelse tok han toårig ingeniørutdannelse i Berlin (1893-1895). Han hadde så ulike stillinger i Telegrafverket, før han begynte i Telefoncompagniet i en ingeniørstilling som sjef for apparatavdelingen i 1900.

De større private telefonselskapene rekrutterte også en del av ingeniørutdannede fra utlandet, uten bakgrunn fra Telegrafverket. Et eksempel på dette var Carl A. J. Oxaal, som studerte i Berlin 1907-1909. Etter blant annet å ha arbeidet på Bryns patentkontor noen år, ble han daglig leder av Fredrikstad Telefoncompagni 1916-1950.

Tallrike telefonistinner

fra sentralen
TIDLIG AUTOMATISERING: «Telefonistinner» i en manuell telefonsentral. Norge var tidlig ute med automatisering, hvor ingeniørene spilte en svært sentral rolle (Foto: Telenor).

Telefonsentralene ble en flaskehals

Manuelle telefonsentraler betjent av tallrike telefonistinner ble den viktigste tekniske flaskehalsen for telefonens spredning i større byer. I tillegg var driftskostnadene høye, selv om telefonistinnes lønn var beskjeden. I Bergen og i Kristiania, der Telegrafverket overtok det private telefonanlegget i 1901, opplevde man snart disse flaskehalsproblemene.

I større land ble det utviklet ulike former for elektromekaniske automatsentraler. De var blant den tids mest avanserte teknologi, men de var lite utprøvde, og hadde ofte ikke bare barnesykdommer. Samtidig var investeringskostnadene store og for en stor del irreversible. Slike teknologivalg var derfor forbundet med betydelig risiko. Norge var som nevnt tidlig ute med automatisering. Jeg vil gi noen smakebiter fra norske beslutningsprosesser om slike valg.

Ingeniørenes avgjørende rolle

De private telefonselskapene i Skien og Bergen var først ute med automatsentraler i Norge i 1920. De norske ingeniørene spilte en avgjørende rolle i disse teknologivalgene gjennom sin innhenting av teknisk kunnskap, utforming av de internasjonale anbudene som ble brukt og i sine innstillinger til de besluttende organer.

I Bergen besøkte før nevnte Meinich de europeiske produsentene og utformet anbudet før en teknisk sakkyndig komité kom med sin innstilling. Her kom Meinich interessant nok i mindretall ved å anbefale sentralen fra Siemens-Halske, som Skien senere valgte, mens flertallet og styret valgte Standard Electrics system i 1913.

Da sentralen, sterkt forsinket på grunn av bybrannen i Bergen i 1916, kom i drift i 1920, fungerte den ikke akseptabelt. Det måtte foretas betydelige endringer før sentralen fungerte tilfredsstillende. Også i Skien skapte oppstarten av automatsentralen store utfordringer, fordi sterkstrømsinstallatøren hadde foretatt feilkoblinger som forårsaket massive kortslutninger hos telefonabonnentene.

Ingeniørbaserte konklusjoner

Telegrafverket var ansvarlig for moderniseringen av telefonanlegget i hovedstaden. Der ble det nedsatt en komité bestående av Telegrafverkets første sjefsingeniør Sivert R. Abild, med ingeniørutdannelse fra Darmstadt, direktøren for telefonanlegget, Leonhard Iversen, utdannet ved Trondhjem tekniske skole og kontorsjef i Telegrafstyret, Tore Engset.

Komiteen foretok langvarige studiereiser i ni europeiske og ni amerikanske byer, og inviterte aktuelle produsenter til å komme med tilbud på både manuelle, halvautomatiske og helautomatiske sentraler. Etter to og et halvt års arbeid konkluderte komiteen med å anbefale et helautomatisk anlegg fra Standard Electric eller Siemens-Halske. Regjering og storting overprøvde ikke de ingeniørbaserte konklusjonene.

Det ble et fremtidsrettet valg, som likevel langt fra var selvsagt utfra en teknisk-økonomisk vurdering. I København valgte man en halvautomatisk løsning som innebar at en telefonistinne fortsatt måtte sette opp samtalene, men på en mer effektiv måte enn tidligere. Det ble et valg med langsiktige og uheldige konsekvenser for Danmark. Først på 1960-tallet ble telefonen i København helautomatisk.

Et annet interessant trekk ved automatiseringen av Oslo-telefonen var at selv om Standard Electrics automatsentraler ble valgt som kjernen i det nye anlegget, ble det også brukt omfattende leveranser fra både Siemens-Halske og norskeide Elektrisk Bureau (EB) som hadde konkurransedyktige telefonapparater.

Denne praksisen ble senere fraveket, selv om EB forble den dominerende leverandøren av telefonapparater i det norske telefonsystemet. Endringen skyldtes blant annet Telegrafverkets nevnte svekkede ingeniørkompetanse, som gjorde det vanskelig å planlegge nye eller større automatiske telefonanlegg som kombinerte teknologi fra flere leverandører.

Foreningen utdelte minnepris

Tore O. Engset
MINNEPRIS FRA FORENINGEN: Ingeniørforeningen opprettet en minnepris etter tidligere telegrafdirektør Tore O. Engset, som var en pioner innenfor telekommunikasjon (Foto: Oslo Museum).

Telegrafdirektør (1930-1935) Tore O. Engset var en pioner innenfor telekommunikasjon. Engset tok i 1886 tre måneders telegrafskole som 18-åring før han begynte i etaten og snart ble en av dens toppledere. Han tok artium som privatist i 1892 og studerte deretter blant annet matematikk og fysikk ved Universitetet i Oslo.

I 1918 publiserte han en viktig artikkel om matematisk trafikkteori (Engsets formel), som blant annet er av betydning for utformingen av automatiske telefonsentraler. Engsets formel bygde tilsynelatende på Erlangs mer kjente trafikkteori fra 1917. På 1990-tallet ble det imidlertid funnet et ikke publisert manus av Engset fra 1915 som viste at Engset hadde utviklet sin trafikkteori i forkant av og uavhengig av Erlang.

NIF etablerte blant annet på denne bakgrunn en pris som bar Engsets navn for unge telekommunikasjonsstudenter/forskere, i samarbeid med NTNU. Prisen ble utdelt første gang i 1999, men den ble avviklet etter noen år.

Ny ingeniørkompetanse

På 1960-tallet startet en gradvis oppbygging av Telegrafverkets ingeniørkompetanse. Ambisjonene var i første omgang svært begrensede. I Telegrafverket sentrale ledelse, Telegrafstyret, skulle man ha én sivilingeniør «med god kunnskap til begge eller i hvert fall den ene av de to hovedarter av automatsystemer» som etaten da brukte.

Oppbyggingen av ingeniørkompetansen gjorde det mulig for Televerket å kunne bruke internasjonale anbud på en vellykket måte – slik Telegrafverket hadde gjort før og under 1.verdenskrig - ved kjøpet av de digitale sentralene på 1980-tallet. Det var en viktig forutsetning for at Norge på 1990-tallet utviklet et moderne og kostnadseffektivt telekommunikasjonssystem. Det la også et nødvendig grunnlag for Telenors internasjonale ekspansjon.

Litteratur

  • Bassøe, Bjarne 1961: Ingeniørmatrikkelen : norske sivilingeniører 1901-55 med tillegg, Oslo: Teknisk ukeblad.
  • Bestorp, Evert 1990: Oslotelefonen 1880-1985, Oslo: Oslo teledistrikt.
  • Espeli, Harald 2005: Norsk telekommunikasjonshistorie bind 2. Det statsdominerte teleregimet (1920-1970). Oslo: Gyldendal.
  • Martens, Johan 1931: Bergen Telefonkompagni 1881-1931, Bergen.
  • Myskja, Arne og Ola Espvik red. 2002: Tore Olaus Engset 1865-1943, Trondheim: Tapir.
  • Rinde, Harald 2005: Norsk telekommunikasjonshistorie. Bind 1 Et telesystem tar form (1855-1920), Oslo: Gyldendal.
  • Strømberg, Erling 1977: Telegrafistene 1855 - ca. 1890. En gruppe offentlige funksjonærer vokser fram. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
  • Thue, Lars 2006: Nye forbindelser (1970-2005). Norsk telekommunikasjonshistorie bind 3, Oslo: Gyldendal.

Teknas historie

Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.