NTH – STEDET FOR OSS: Industriens folk dro studentene fra eksamenskrakken på NTH ut dit hvor Norges fremtid ble bygget. Denne tidstypiske oppfatningen ble formulert av Sverre Hassel, som spilte en viktig rolle i Ingeniørforeningens utvikling etter siste verdenskrig. Sverre Hassel var en av arkitektene bak Drammens-vedtaket, da lønns- og interessearbeidet ble tatt opp av foreningen for fullt. Bildet er tatt på en NTH-forelesning i 1919 (Foto: Eyvind Botolfsen, Oslo Museum).
Konjunktursvingningene var store og dramatiske de første tiårene av 1900-tallet – kanskje enda sterkere i Norge enn i mange andre land. Inngangen til det nye århundret fikk en dårlig start på grunn av det skjebnesvangre Kristiania-krakket i 1899, som innebar en kraftig finanskrise med utspring i boligmarkedet i hovedstaden.
Denne finanskrisen ble så etterfulgt av en langvarig og kraftig oppgangskonjunktur. Christian Michelsen, som var statsminister da Norge brøt ut av unionen med Sverige i 1905, satte ord på denne oppturen med sitt slagord om at den nye, frie norske nasjonen skulle inn i «den nye arbeidsdagen».
Mye framtidstro og håp hadde festet seg i nordmenn generelt, men særlig hos unge gutter. De som ønsket å slå seg opp i arbeidslivet, gjøre karriere, utrette store ting og bli rike, så mot ingeniøryrket.
Fremfor noe signaliserte etableringen av Norsk Hydro i 1905 – verdens første kunstgjødselprodusent – at både norske ingeniører og nasjonen Norge kunne utrette store ting; skape innovasjoner og rikdom.
Sverre Hassel, en viktig person i Ingeniørforeningens utvikling etter andre verdenskrig, har satt ord på det fremtidshåpet den nye arbeidsdagen skapte og hvorfor han søkte seg til og begynte på NTH i 1919: «Vi hørte de villeste rykter om hvordan de lykkelige som snart var ferdige med sine studier der oppe i Trondhjem kunne velge og vrake mellem stillinger, hvordan de av industriens folk blev dratt fra eksamenskrakken dit ut hvor Norges fremtid blev bygget. Jo, NTH, det var stedet for oss».
Oppturen fikk imidlertid en brå slutt etter første verdenskrig, som innledet en periode med serier av økonomiske kriser og vanskeligheter. Særlig perioden fra 1925-1935 var krevende; bedrifter slet og arbeidsledigheten var omkring 30 prosent. Ingeniørene fikk også merke de dype økonomiske problemene som preget mellomkrigstiden.
Kullet som Sverre Hassel var en del av, de som begynte på NTH i 1919, fikk store problemer med å få seg jobb i Norge. Investeringene stoppet opp både i privat og offentlig sektor. Det ble knapt ansatt nye ingeniører i Vegvesenet i denne perioden. En studie av publikasjonen «Vi fra NTH» om kullet fra 1919, viste at over halvparten av dette kullet reiste ut av landet for å få seg arbeid. Hardest rammet var bygningsingeniørene. Så mange som 27 av de 38 som fullførte bygningslinja på NTH av 1919-kullet, dro utenlands. De aller fleste reiste til USA. Derfor ble bygningslinja kalt for Den norske Amerikalinje.
At mange norske ingeniører reiser til USA i kortere eller lengre perioder, er godt dokumentert, blant annet i disse tre artiklene i Tekna Magasinet:
Norsk ingeniørhistorie i Amerika
Nordmennene som ga USA skyskrapere og tunneler
Bienes norske dronning og pacemakerens oppfinner
Når så mange unge menn med teknisk utdannelse forsvant ut av landet, er det naturlig å tenke at den norske økonomien ble skadelidende av det. Denne kompetansen kunne kanskje skapt nye måter å produsere ting på, ført til omstilling eller skapt helt nye bedrifter og produkter.
Slik hjerneflukt har blitt et viktig tema i takt med at emigrasjon har tiltatt fra noen områder. Analyser gjort av norske historikere forteller imidlertid en annen historie, og gir nye perspektiver på hjerneflukt-temaet. Disse analysene peker på at ingeniørprofesjonen er av en annen karakter enn andre yrker og profesjoner.
Det å reise utenlands var nemlig mer en fast tradisjon enn noe helt spesifikt knyttet til de vanskelige mellomkrigsårene. Helt tilbake til 1600-tallet var det en tradisjon for at teknisk interesserte nordmenn reiste utenlands for å lære seg sitt yrke.
I det tidlig moderne Europa var yrker og økonomisk aktivitet regulert gjennom et laugssystem, som innebar at laug fikk enerett til å utøve sin økonomiske aktivitet av kongen. Innenfor laugssystemet ble kunnskap og teknikker videreutviklet og formidlet fra mester til lærlinger og svenner. For svenner i Norge var det helt naturlig å reise til laugs-kolleger og mestre i andre land for å få tilgang til den beste kompetansen og lære. De første sivilt utdannede ingeniørene i Norge fulgte i svennenes fotspor.
Da de tekniske skolene i Trondheim, Bergen og Oslo ble etablert på 1870-tallet, tok majoriteten av studentene herfra turen videre ut i Europa for å gå på en teknisk høyskole. De aller fleste dro til Tyskland, som ble regnet for å ha de beste tekniske høyskolene. NTH ble bygget opp etter modellen til de tyske tekniske høyskolene, og det stanset noe av flommen av unge norske gutter ut i Europa for å studere på tekniske høyskoler.
En norsk teknisk høyskole – den første merkesaken.
Men det var ikke bare for å bygge på utdannelsen at ingeniører reiste ut av Norge. Minst like viktig var motivet om å få seg erfaring fra land og bedrifter som lå langt framme i den tekniske og økonomiske utviklingen. Da snakker vi ikke lenger om hjerneflukt, men om kompetanseutvikling.
Den norsk-amerikanske historikeren Kenneth Bjork gjorde i 1947 en studie som tilsa at omkring tusen norske arkitekter og ingeniører utvandret til USA mellom 1860-1933. Dette var en periode hvor USA var åpen for innvandring, og sammen med folk fra en rekke andre land, strømmet nordmenn til «the land of opportunities».
Beregninger tilsier at noe sånt som 800 000 nordmenn utvandret til USA. Målt etter folketall var Norge et av de landene med mest utvandring til USA i denne perioden. Det interessante i vår sammenheng er at Bjork fant ut at en stor andel av de norske arkitektene og ingeniørene som kom til USA i denne perioden, reiste tilbake til Norge. Hans beregning var at 240 dro hjem. Dette var en mye høyere andel enn noen andre grupper i hans statistikk.
Even Lange, en ledende skikkelse i norsk økonomi- og teknologihistorie og forfatter av en bok om NTHs historie, har gjort en grundigere undersøkelse av de norske ingeniørene som forsvant til USA. Ved hjelp av matrikkelen over alle medlemmer av Ingeniørforeningen mellom 1900-1955 laget av tidligere generalsekretær Bjarne Bassøe, fant Lange ut at omkring 40 prosent – 3100 av 7800 – ingeniører på ett eller annet tidspunkt hadde vært i utlandet i studier eller i arbeid. 1700 av disse dro for å gå på teknisk høyskole.
Denne utbredte reiseaktiviteten til norske ingeniører passer med den svenske historikeren Per-Olof Grönbergs studier av nordiske ingeniørers emigrasjonsmønstre, som ledet ham til å kalle ingeniører for en vandrende profesjon.
Nå er det ikke nødvendigvis lett å gi noe klart svar på om Norge ble offer for hjerneflukt i mellomkrigstiden eller ikke. Hva de som reiste ut og aldri kom tilbake kunne utrettet her hjemme, får vi aldri vite. Even Lange viser imidlertid til at Norge og norsk økonomi fikk mye ut av de ingeniørene som kom tilbake etter kortere eller lengre opphold.
Enten de hadde studert eller arbeidet i USA, Tyskland eller andre steder, så var det altså mange ingeniører som kom tilbake med erfaring og kompetanse fra teknologiske og industrielle miljøer som var verdensledende. Så mange som halvparten av de som reiste ut, kom tilbake til Norge. Totalt viser Lange at 13 prosent av alle norske ingeniører hadde vært i USA.
Vi vet noe om viktigheten av utenlandsreisene for norsk teknologiutvikling.
Da kræsjet på Wall Street i 1929 sendte den amerikanske økonomien inn i en dyp depresjon, vendte mange av bygningsingeniørene som hadde reist til USA hjem til Norge. De hadde fått erfaring fra store byggeprosjekter med stål- og betongkonstruksjoner. I Norge var de med på å utvikle norske entreprenørfirmaer og den betongkompetansen som senere ble så viktig for oljeindustrien.
Vi kan nevne to som fikk sentrale roller i A/S Betongbygg, Ole Alme og Anton Brandtzæg. Brandtzæg ble senere professor på NTH. Blant amerikafarerne teller også senere NTH-professorer og storheter som Fredrik Vogt, Inge Lyse og Georg Vedeler.
Elektroingeniører er den andre store gruppen av amerikafarere. Elektroteknisk var USA i en særstilling, og norske ingeniører arbeidet i gigant-bedrifter som General Electric, Westinghouse og ITT. Da den norske elektrotekniske industrien ble bygget opp, var det med ingeniører med amerikansk arbeidserfaring i hovedrollene. Mest kjent er Salve Staubo som startet en radiofabrikk, og Olaf Araldsen som i National Industri var med på å lage Delta-komfyren.
En annen ting norske ingeniører tok med tilbake fra USA, var ideer om hvordan organisere og lede bedrifter. Aller viktigst var Bernard Hellern som oversatte Frederick W. Taylors bok «The Principles of Scientific Management» til norsk. Han drev en utstrakt kurs- og informasjonsvirksomhet, og stod i spissen for en gruppe av ikke alltid like populære rasjonaliseringsingeniører fra organisasjonen IRAS.
Flere kom tilbake med kunnskap og ideer fra måten de store amerikanske bedriftene drev og organiserte masseproduksjon. Noen av de mest kjente er Alf Ihlen som hadde studert på MIT og som ble leder for Strømmens verksted, og Joakim Lehmkul som spilte en sentral rolle i norsk offentlighet og som rådgiver for små- og mellomstore bedrifter.
De aller fleste som reiste til USA, kom tilbake til Norge tidlig på 1930-tallet. Fra midten av 1930-tallet startet en opptur for norsk økonomi. Blant norske historikere har årsakene til den økonomiske veksten blitt heftig diskutert.
En leir påstår at veksten skyldtes at de internasjonale konjunkturene ble positive, noe som skapte økt etterspørsel som norsk eksportindustri kunne profitere på. Den andre leiren påstår at veksten hovedsakelig skyldtes at norske bedrifter skapte innovasjoner og omstilling som bidro til økt forbruk i Norge.
Even Lange tilhører denne siste leiren. Hans studie av både emigrasjon og tilbakevending blant norske ingeniører er en viktig bakgrunn, for at han påstår det var innovasjon og omstilling i norske bedrifter som skapte etterspørsel og økt forbruk innenlands. Ut fra Langes analyser så førte vandringen til norske ingeniører i mindre grad til hjerneflukt, og i større grad til teknologioverføring og kompetanseheving fra de lendende teknologi- og industrimiljøene i verden tilbake til Norge.
Nøyaktig hva som brakte den norske økonomien ut av krisen på 1930-tallet, er vanskelig å si. Sannsynligvis var det en kombinasjon av økt etterspørsel internasjonalt, dyktige entreprenører, godt arbeid i bedriftene og vellykkede politiske grep.
Uansett hva årsakene var, så er det imidlertid mye som tyder på at hjerneflukt ikke bidro til hverken å skape eller forsterke de økonomiske krisene i Norge i mellomkrigstiden. Årsaken til disse var hovedsakelig finansielle.
I all forskningen som er gjort på årsaken til krisene, er det særlig to poeng som løftes fram: for det første pekes det på negative konsekvenser av en pengepolitikk basert på å få verdien på den norske krona tilbake til den gullstandarden som gjaldt før første verdenskrig, og for det andre et for uregulert finansielt system, hvor banker og låntagere kunne ta for stor risiko i oppgangskonjunkturen tidlig på 1900-tallet som skapte en boble.
Studiene til de som har analysert emigrasjonen blant ingeniører i denne perioden grundigst, viser at ingeniører har en særegen tendens til å flytte på seg på tvers av landegrenser. Denne vandringen henger sammen med konjunkturer i økonomien og til spesifikke bransjer, og sier noe om hvor arbeidsmulighetene har vært best. Men vandringen har nok først og fremst vært positiv både for ingeniørene, for samfunnet og økonomien. Så lenge det faktisk ikke blir hjerneflukt og ingeniørene vender tilbake, så fører ingeniørenes vandringer på tvers av landegrenser til økt kompetanse og teknologioverføring – og kanskje også større kulturell forståelse og forbrødring mellom land og folk.
Teknas historie
Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.
