Hei, det ser ut som du bruker en utdatert nettleser. Vi anbefaler at du har siste versjon av nettleseren installert. Tekna.no støtter blant annet Edge, Firefox, Google Chrome, Safari og Opera. Dersom du ikke har mulighet til å oppdatere nettleseren til siste versjon, kan du laste ned andre nettlesere her: http://browsehappy.com
Hopp til innhold
Et brunlig maleri av en middelaldrende mann med grått hår og bart

ENEREN: Sam Eyde ble æresmedlem i Ingeniørforeningen i 1914. Maleriet av Ernst Wolff-Malm henger i Birkeland-Eyde-rommet i Ingeniørenes Hus i Oslo (Foto: Tekna).

Ingeniører som bedriftsledere: Sam Eyde står i en særstilling

Sam Eyde sto i spissen for spektakulære Norsk Hydro (1905) basert på omfattende kapital og revolusjonerende teknologi, en bedrift unik i størrelse og ambisjon i en skandinavisk kontekst. Han startet også Elektrokemisk i 1904 (Elkem), som senere skulle gjøre Norsk Hydro rangen stridig som Norges største bedrift.

Før dette startet han sitt eget ingeniørkontor, og i alle disse sammenhengene hentet han inn kapital, lette frem markedsadganger, samt inspirerte en rekke unge ingeniører som på ulike måter markerte seg som ledere i den kapitalintensive delen av norsk næringsliv.

Sigurd Klouman (Norsk Hydro og Naco), Willy Eger (Elektrokemisk), Emil Collett (Norsk Hydro, Naco og Elektrokemisk, Collett & Co.) og Gustav Jebsen (Elektrokemisk, Titan) er noen av de fremste.

Kloumann, Collett og Jebsen
MEKTIG TREKLØVER: Sigurd Kloumann, Emil Collett og Gustav Jebsen. (Foto: Wikipedia).

 

Eliteingeniørene

Sam Eyde var første generasjon eliteingeniør. Han var venn av Werner von Siemens og vert for keiser Wilhelm på Norgesbesøk . Eyde var den førende i den generasjonen som tok innsikten i elektrisitet, kjemi og metallurgi hjem fra tysk eller sveitsisk ingeniørutdannelse til norske nyetableringer. Noen av dem hadde til og med med seg en doktorgrad.

De stormet inn, og var med og etablerte kapital- og kunnskapsintensive virksomheter som skapte varige verdier. Akkurat som redersønnen Eyde, hadde de nevnte ingeniørene besteborgerlig bakgrunn, og så på den utenlandske ingeniørutdannelsen som den nye veien inn i fremtiden.

Typisk i så måte var den utenlandske ingeniørutdannelsen som Sven Adolf og Thorry, sønnene til henholdsvis juristene Peter Collett Solberg og Fritz Kiær tok, to av de største norske investorene, for senere å delta i familiens virksomheter.

Sarpfossen
TEKNOLOGISK TOPPSJIKT: Fossekraften var viktig for de første ingeniørene (Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum).

Teknologisk innsikt

Det er fristende å tenke at alle de nevnte utenlandsstuderte ingeniørene kombinerte selvtillit hjemmefra, kanskje medbringende «naturlig» autoritet, med teknologisk innsikt som de fikk bruk for i ledelsen av ambisiøse bedrifter.

Det er symptomatisk at Norge hadde et ingeniørkorps som skapte så mye viktig nytt, før landet fikk sin egen tekniske høyskole i 1910.

Andre etablerere

Bildet av Eyde og de andre rikmannsingeniørene skaper imidlertid et noe fortegnet bilde. Det fantes andre norske ingeniører, med blandet sosial bakgrunn, oftere med treårig norsk utdannelse enn fireårig tysk, som opptrådte med selvtillit og autoritet i den store industrialiseringsbølgen mellom 1890 og 1920.

Blant dem som sto bak store etableringer av bedrifter som har overlevd frem til vår egen tid, må Hafslund-grunnleggeren (1898) Knud Bryn trekkes frem, med München-påbygging på Trondheims-graden i bunnen.

Christian Thams som startet opp Orkla i 1904 var ikke titulert som ingeniør, men arkitekt fra Zürich. Oscar Pedersen (Horten pluss Dresden) var helt sentral i ledelsen av den norske delen av den britisk-østerrikske treforedlingsbedriften Kellner-Partington, den virksomheten som i 1917 ble kjøpt hjem til Norge under navnet Borregaard. Flertallet av ingeniørene som i denne perioden bygget norske og skandinaviske treforedlingsbedrifter hadde treårig utdannelse fra Norge, noe som ikke hindret dem i å ligge i teknologifronten.

Norsk ledelse var vanlig

Hva har norske ingeniørers innsats i disse årene betydd for Norges vei til å bli ett av verdens rikeste land?

Det har vært vanlig å hevde at Norge i denne perioden var et kapitalfattig land. Det er ikke så rart om det var slik, gitt at Norge hadde vært i union med henholdsvis Danmark og Sverige siden 1380. Det bør imidlertid tas med i betraktning at mange de beste forutsetningene for å skape ny norsk industri i årene etter 1890, nettopp var i kapitalkrevende sektorer, med å utnytte norske naturgitte fortrinn. Derfor er det heller ikke så rart at mange av de nevnte bedriftene hadde betydelig utenlandsk aksje- og lånekapital.

Det som gjorde bedriftene norske, foruten at de var registrert i Norge, hadde norske ansatte, baserte seg på norske naturressurser, var at de hadde norske ledere, og mange av disse lederne var ingeniører.

Kanskje var det nettopp dette norske innslaget i topp- og mellomledelse som tok vare på norske (materielle og kunnskapsmessige) verdier i en tid da utenlandsk kapital andre steder, som i Afrika, Midt-Østen og Latin-Amerika, drev virksomhet som ikke senere har gitt disse landene det samme økonomiske løftet som Norge fikk?

Når vi i ettertid gjør opp status for å feire norske ingeniører, trekker vi helst frem bragder som er tydelig nyskapende. Vi snakker her om Birkeland-Eyde-prosessen (grunnlaget for Norsk Hydro og kunstgjødselproduksjon), Titanhvitt-prosessen til Elektrokemisk (pigmentet i hvitmaling) og Søderberg-prosessene til Elektrokemisk (kontinuerlig smelting gjennom elektrotermiske og elektrolytiske prosesser).

Selvgående ingeniører

Men kanskje var ikke disse ruvende bragdene det som var det typiske, og kanskje ikke det aller viktigste.

Norge var og er et lite land, og mesteparten av ingeniørkompetansen som ble brukt, tok naturligvis utgangspunkt i kunnskap hentet fra andre land. Innen bedriftsøkonomi bruker man begrepet «absorptive capacity», det vil si evnen til å kunne anvende på kreative måter kunnskap som andre har lagt grunnlaget for.

Norge har hatt et korps av dyktige og nokså selvgående ingeniører, med ulik sosial bakgrunn og fra ulike utdannelsesinstitusjoner, som har bygget produksjons- og kommunikasjonsstrukturer som har skapt langsiktig velstand ved hjelp av mer eller mindre kreative tilpasninger.

Norske ingeniører fikk nok å bryne seg på i mellomkrigstiden. Krisen fra sommeren 1920 gled over i en paripolitikk-krise (høye renter for å få opp verdien på norske kroner, for å få tilbake den faste verdien sammenlignet med gull, «pari kurs») og så åpnet 1930-tallet med «the great depression». Norske ingeniører i ledelsen av norske bedrifter ble kanskje mer ledere enn teknologer i denne perioden, i kampen for å få virksomhetene til å overleve.

Thorry Kiær
Thorry Kiær (Foto: Strinda Historielag).

Grunnlaget for vekst

Gründertyper som Sam Eyde, Knud Bryn og Christian Thams forsvant av ulike grunner ut, mens Willy Eger, Thorry Kiær (sønn av Fritz), Emil Collett, Sigurd Kloumann og andre sto i spissen for ulike virksomheter.

Perioden var ikke god for unge ingeniører der mange flyttet til USA for å få jobb, men den dannet en sterk kollektiv oppfatning av at den norske utviklingen i mellomkrigstiden var utilstrekkelig og krevde nye initiativ.

Det ble uttalt en oppfatning om at Norge hadde ubenyttede muligheter til ytterligere industriell ekspansjon som ble viktig etter andre verdenskrig. Slik sett etablerte norske ingeniører mye av grunnlaget for at statens industripolitikk under gunstige internasjonale markedsforhold etter 1945 hadde et kunnskapsbasert grunnlag å bruke til å skape økonomisk vekst.

Teknas historie

Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.