Havbruksindustrien er ikke moden for CRISPR

CRISPR-metodikken representerer en så revolusjonerende endring innen genteknologi at personene bak den er i fremste rekken blant nobelpriskandidater.

Man regner å kunne gjøre store fremskritt innen medisin (inkl. veterinærmedisin) og landbruk vha. metodikken, og det er derfor naturlig at havbruksindustrien i Norge (i vid forstand) ser på mulighetene for å utnytte teknologien i sitt arbeid for en bedre lønnsomhet.

Vi mener det er viktig å innse at nettopp lønnsomhet er driveren for å ta i bruk ny teknologi. Dette er ikke spesielt for havbruksindustrien. Eventuelle fremskritt på miljøsiden vil kunne komme som en positiv bieffekt, men det er naivt på tro at et ønske om å redusere miljøavtrykket vi være en teknologidriver i seg selv, dersom det ikke samtidig fører til forbedringer på den økonomiske bunnlinja.

Havbruksindustrien har på dette feltet vist seg å være verken bedre eller dårligere enn andre industrier. Den setter det miljøavtrykket vi som samfunn tillater.

Havbruksindustriens miljøavtrykk er i dag først og fremst direkte knyttet til oppformering, utslipp og spredning av lakselus og andre sykdomsfremkallende organismer, samt rømming av laks. Rømt laks har ført til en genetisk endring av svært mange laksebestander (300 av 448 undersøkte bestander. Kilde: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, VRL). Utslipp av næringssalter og medikamenter brukt i medisinsk behandling har også potensiell miljøpåvirkning. Av naturlige årsaker er også havbruksindustrien linket til fôrindustriens miljøpåvirkning.

Samtidig som rømmingsproblemet i følge VRL, representerer den største ustabiliserte miljøpåvirkningen fra havbruksindustrien, er ikke rømming et problem som begrenser industriens vekstmuligheter (i henhold til trafikklyssystemet). De økonomiske kostnadene rømmingen fører til for industrien som helhet er dessuten neglisjerbare sammenliknet med kostnader knyttet til andre tapsårsaker.

Fordi «folk flest» mangler forståelse for effekten av at oppdrettslaks gyter i naturen, er også det sannsynlige omdømmetapet pga. rømming lite. Selv om man kanskje kan tenke seg at CRISPR-metoden kan brukes for å sterilisere laks, og dermed bidra til reduksjon av den økologiske effekten av rømming, er det lite sannsynlig at et ønske om å redusere dette vil være et reelt motiv for å ta metodikken i bruk. Det er dessuten viktig å merke seg at selve problemet – det at oppdrettsfisk unnslipper merdene, ikke finner sin løsning vha. bioteknologiske metoder.

En industri som har et kronisk problem med sin individkontroll er ikke moden for, og kan ikke tillates å ta i bruk, genredigering av organismer som med stor grad av sannsynlighet vil ende opp i naturen.

En industri som har et kronisk problem med sin individkontroll er ikke moden for, og kan ikke tillates å ta i bruk, genredigering av organismer som med stor grad av sannsynlighet vil ende opp i naturen.

Nettopp det at oppdrettsfisk finner sin vei ut av merdene i et altfor høyt antall (Snitt 2008-2017 = 183.000 laks/år. Kilde: F.Dir) er snarere en grunn til at CRISPR rett og slett ikke bør bli tatt i bruk av oppdrettsindustrien. En industri som har et kronisk problem med sin individkontroll er ikke moden for, og kan ikke tillates å ta i bruk, genredigering av organismer som med stor grad av sannsynlighet vil ende opp i naturen. Det er naturligvis ytterligere skjerpende at genredigering av arvbare egenskaper synes mest aktuelt for oppdrettsindustrien.

Med genredigering i kjønnsceller krysser man en betydelig etisk, og derfor omdiskutert, grense. En viktig del av diskusjonen rundt redigering av arvbare egenskaper, er at CRISPR-teknologien, samtidig som den svært presis, kan føre til en rekke uventede og uønskede mutasjoner. Disse kan følge med til neste generasjon som genetiske nisser på lasset. Dette tilsier at det foreløpig er etisk uakseptabelt å tillate redigering av gener som kan gå i arv. Og i særdeles på organismer kan spre seg i naturen. Her må føre-var-prinsippet gjelde.

Også juridisk er det en lang rekke problemstillinger som må diskuteres før CRISPR tas i kommersiell bruk. Hvem har patentrettighetene til organismer med redigerte gener?

Ironisk nok pågår det i dag en patentstrid om hvem som fant opp CRISPR-metoden. Den står mellom de som først beskrev og patentsøkte teknologien, og de som var litt senere ute men betalte for fast-track-behandling i det amerikanske patentstyret, og derfor fikk patentsøknaden behandlet først. Denne striden vil sannsynligvis blekne i forhold til kampen om rettigheter til, og ansvaret for, genredigerte organismer. Er det for eksempel avlsselskapet eller oppdrettsselskapet som er ansvarlig?

for genmodifiserte organismer som er spredt til naturen, og hvem eier avkom etter genredigerte organismer og ville organismer?

Oppdrettsindustrien kan i dag markedsføre sin laks som et rent naturprodukt. En fisk som ikke er «tuklet med» utover traust norsk husdyravl. Bruk av både CRISPR og andre genmodifiserings-/genredigeringsverktøy vil endre på dette. Hvordan evt. kundene vil reagere på dette er svært usikkert. Det reiser derfor interessante problemstillinger om genmodifiserte/-redigerte organismer skal merkes og hvordan dette i så fall skal gjøres. Vi har ikke noen synspunkter på det nå.