EGET ORKESTER: De norske krigsfangene i Schildberg hadde sitt eget revyteater og leirorkester – etter hvert fikk man tak i instrumenter, noter, notestativer og hvite jakker (Foto hentet fra Knut L. Spenning: «I tysk krigsfangenskap – norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942-45»).

Norsk ingeniørforening bak nazistenes piggtråd

Forelesningsrekker om alskens teknologiske temaer. Studier av et rikholdig bibliotek med tilsendt faglitteratur fra hjemlandet. De norske ingeniørene som var krigsfanger bak nazistenes piggtråd, lå ikke på latsiden under sitt opphold i fangeleiren Schildberg under annen verdenskrig.

I disse dager for 77 år siden, den 16. august 1943, ble tyskernes «Aktion Polarkreis» igangsatt over hele landet. Ca. 1 100 norske offiserer som hadde deltatt i kampene i 1940, ble arrestert.

Les også "Sevi" Bulukin - NTH-ingeniøren som ble flyger og krigshelt.

Det er usikkert om initiativet kom fra rikskommisær Terboven eller general von Falkenhorst, men sikkert er det at de norske offiserene ble ansett som illojale, eller mulig illojale mot okkupasjonsmakten. Offiserene ble avkrevd lojalitetserklæring til den tyske okkupasjonsmakten, som de fleste nektet å avgi. Deretter ble de først sendt til Hvalsmoen ved Hønefoss, og så til krigsfangeleiren Schildberg i det nåværende Polen.  

Mange ingeniører

Blant disse norske fangene var yrkesoffiserene i mindretall; de langt fleste hadde, i tillegg til å være offiserer, også sine sivile yrker. Mange av dem var ingeniører. De dannet raskt en ingeniørforening i fangeleiren; «N.I.F. i Schildberg». Dette er en lite omtalt del av foreningens historie under krigen.

NORSKE KRIGSFANGER: Omlag 1 100 norske offiserer med general Otto Ruge i spissen var krigsfanger i den tyske leiren Schildberg fra 1943-45. Mange av dem var ingeniører. (Foto:https://digitaltmuseum.no)

De norske fangene som formelt sett var i Wehrmachts varetekt, ble plassert i  bygninger som tidligere var blitt benyttet som krigsfangeleir for sårete og syke britiske krigsfanger. Leiren var unik ved at den besto av flere bygninger i byens sentrum, som var blitt rekvirert fra polakkene. Hver enkelt bygning ble inngjerdet med piggtråd. De fleste nordmennene ble plassert i ulike skolebygninger i byen, som på polsk heter Ostrzeszów.

Bredt grunnlag

Tanken på å danne en ingeniørforening dukket raskt opp blant de norske ingeniørene, og den ble realisert i leiren i oktober 1943. Opprinnelig var det tanken å bruke opptaksregler som de man hadde i N.I.F., men «under de særegne forhold» som rådet, som det noe lakonisk heter i en samtidig beretning, fant man å utvide rammen noe.

Store fellesmøter

Foreningen la sin virksomhet meget nært opp til N.I.F.s program, med store fellesmøter for alle om saker av almen interesse. Foredragsrekken begynte den 14. oktober 1943, og sluttet den 13. januar 1945. 

– Som regel var foredragene ledsaget av lysbilder, og det kan trygt sies at ved siden av deres rent tekniske verdi, ga de et vesentlig bidrag til den alminnelige underholdning i leiren, skriver Knut Lindboe Spenning i sin erindringsbok om fangetilværelsen i Schildberg.

FOREDRAG OG UNDERVISNING: De norske fangene organiserte foredrag og skolevirksomhet, som førte fram til eksamener som ble godkjent av norske myndigheter etter krigen (Foto hentet fra Knut L. Spenning: «I tysk krigsfangenskap – norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942-45»).

Ølbrygging og fjernsyn

Temaer som ble tatt opp, var blant annet: «Vi bygger hus», elektrisk smelteindustri, aluminium, havneteknikk og kaibygging, samkjøring av kraftverk, ølbrygging, flymotoren, jordolje, bensin og smøreolje og om fjernsyn (!). Fiskeripolitikk og trålerteknologi var et av spørsmålene som ble tatt opp – her kunne man behandle saken på et bredt grunnlag, da man hadde fiskeriinspektør, trålereiere og også aktive fiskere som deltakere i diskusjonen. Hele 63 foredrag ble holdt i leiren om ingeniørfaglige temaer.

Møtene ble lukket i de tilfellene hvor man tok opp spesialtekniske forhold. Også spørsmål av militærteknisk art ble tatt opp av ingeniørforeningen i Schildberg, noe som selvfølgelig var forbudt.

Stor rotasjon

For å skaffe friskt blod, ble det valgt nytt styre i foreningen hver tredje måned. Styrene sørget for foredrag eller kåserier til det interne møte en gang pr. uke, og til åpne møter en gang hver tredje uke. – Det antall foredrag som ble holdt i denne forening i løpet av 1 ½ år, var helt imponerende, skriver tidligere generalsekretær i N.I.F. Bassøe.

Ingeniørforeningen i Schildberg innledet også et samarbeid blant annet med juristgruppen i leiren og lærerlaget om en serie sosiale foredrag.

Faglitteratur

Ingeniørene skrev brev til Christiania Spigerverk med anmodning om i samarbeid med Norsk Hydro å skaffe teknisk litteratur. En rekke tekniske bøker og verker innen de forskjelligste fagområder ble sendt fra Norge til leiren fra januar 1944, og helt til leiren ble forlatt ett år senere. – Dessverre måtte størstedelen av de ofte meget kostbare tekniske verker etterlates i Schildberg da vi flyttet derfra i januar 1945, skriver Lindboe Spenning.

STORT BIBLIOTEK: Fangene fikk tilsendt litteratur til leirbiblioteket, som besto av ca. 3 000 bøker (Foto hentet fra Knut L. Spenning: «I tysk krigsfangenskap – norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942-45»).

Også undervisning

Fra rundt nyttår 1944 begynte det å komme skrivemateriell og lærebøker gjennom Røde Kors, og det foregikk undervisning i leiren i 75 klasser, hvor det ble undervist i 31 fag. Hele 77 lærere var i virksomhet – mange av disse var fremragende pedagoger med store kunnskaper innenfor sine fagområder, og satt i sentrale stillinger hjemme i Norge.

En del av kursene førte fram til offisiell eksamen, som ble godkjent av norske myndigheter etter krigen, og det ble utferdiget høytidelige vitnesbyrd. 

Hverdagen i leiren

Alt etter fem dager i leiren ble det organisert kurser i språk, matematikk, bokholderi, bridge, sjakk, psykologi og så videre. Idrettsmennene fant sammen, slik også sangere og musikere gjorde. Bibliotekarer åpnet et bibliotek som etter hvert inneholdt 3 000 bøker med tilsendt litteratur hjemmefra. De forskjellige komiteer og organer ble inntegnet på et stort skjema.  –Med alle sine firkanter og trekanter og forbindelseslinjer fra hovedavdelinger til underavdelinger minnet dette tablået ikke så lite om et kart over lysnettet i Oslo, med inntak fra samkjøringen på Østlandet, heter det i boka om krigsfangenes tilværelse. Her uttrykkes det tilfredshet over at man heldigvis hadde «ingeniører, tidsstudiemenn, rasjonalister og jurister» til å systematisere det hele.

TID FOR OPPVASK: Oppvask etter middag. Fangene fikk regelmessig tilsendt Røde Kors-pakker, som var et kjærkomment tilskudd i hverdagen (Foto hentet fra Knut L. Spenning: «I tysk krigsfangenskap – norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942-45»).

Etter hvert ble det også organisert spaserturer ut av byen, og nordmennene «blir beglodd av nysgjerrige, men vennligsinnede polakker». Ofte kastet nordmennene sjokolade og såpestykker til polakkene da de passerte gjennom små, fattigslige landsbyer, uten at de tyske vaktene la merke til det. Hver søndag ble det arrangert fotballkamp i leiren, med deltakere fra de forskjellige våpengrener mot hverandre. Det ble igangsatt et eget revyteater og et større orkester i leiren, som blant annet fremførte den egenkomponerte «Schildbergmarsj».

Etter hvert «fekk spesialistar mellom fangane på mange omvegar ordna med radiomottakarer, slik at me fekk høyre på utsendingar frå England. Og det hjelpte oss som var innafor piggtråden», skriver Lars Dommersnes i sin beretning om fangeoppholdet.

Til tross for alle disse aktivitetene, var naturligvis ikke fangeoppholdet noen dans på roser. Dette var «års tilværelse i stillestående monotomi», med tvungen uvirksomhet og bekymringer for familie og venner hjemme i Norge, som det heter i Lindboe Spennings beretning.

Marsj mot vest

Den 19. januar 1945 ble de norske fangene satt på marsj vestover i en isnende januarkulde, under svært vanskelige vinterforhold, og ankom etter mange viderverdigheter leiren Luckenwalde, sør for Berlin. Den siste delen av turen foregikk pr. tog under ytterst kaotiske forhold, preget av tysk militært sammenbrudd og oppløsning. Det ryktes at Hitler under krigens siste dager ga ordre om at de norske offiserene skulle skytes.  Den 21. april forsvant imidlertid de tyske fangevokterne, og general Timosjenkos panservogner fra Den røde arme braste inn i leiren.

Den 10. mai 1945 ble de fleste norske fangene transportert til en leir nær Lignica i Schlesien. Etter noen uker begynte så den kaotiske hjemreisen, først gjennom den sovjetiske okkupasjonssektoren i et utbombet Tyskland.

NTH-ingeniør ledet hjemreisen

Helt sentralt i dette sto for øvrig den legendariske majoren og NTH-ingeniøren Wsevolod W. «Sevi» Bulukin.  Bulukin, som ble født i Oslo av russiske emigranter til Norge, hadde blant annet deltatt i oppbyggingen av «Little Norway» i Toronto. Han tjenestegjorde mot slutten av krigen som forbindelsesoffiser ved hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa. Bulukin ledet repatrieringskontoret som hentet ut en stor del av de norske i krigsfangene, og deltok i leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område. Han gjorde en stor innsats for å få de norske fangene ut, ved å forhandle seg gjennom sovjetiske veisperringer på flytende russisk.

Etter å ha forsert den sovjetiske okkupasjonssektoren og den danske grensen ble fangene mottatt med blomster, hurrarop og mottakelse i rådhuset i Århus, før den siste sjøreisen til Oslo. Danske myndigheter satte opp passasjerbåtene «Melchior» og «Gimbria», som ankom Oslo den 28. mai. Samme kveld arrangerte Røde Kors i Oslo en festaften på Grand for de hjemvendte fangene, og Karl Johan ble raskt fylt opp av jublende folkemengder.
Endelig var de lange årene i fangenskap over. «N.I.F. i Schildberg» gikk også over i historien.

IKKE GLEMT: Plakett til minne om de norske krigsfangene. I 1982 ble det norske Krigsfangemuseet i Ostrzeszów etablert, som dokumenterer fangenes tilværelse.(Foto:https://no.wikipedia.org/wiki/Krigsfangemuseet_i_Schildberg#/media/Fil:Tablica_jency_norwesy_ostrzeszow.JPG)

Kilder:

-Knut L. Spenning: «I tysk krigsfangenskap – norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942-45», Gyldendal 1950

-«Norge i krig», Aschehoug 1987

«Krigsfangenskap» av Lars Dommersnes, Vikebygd sogeblad, 1987

«Krigsfangene fra fjellheimen», Arne Dag Østigaard, Arbeidets Rett, 2006.

-Beretningen «N.I.F. i krigsårene» skrevet av foreningens daværende generalsekretær Bjarne Bassøe (1948)

-Wikipedia