Robert Kajanus foran et testrack benyttet i "Power Management System" for skip – langt fra sin tidligere kokketilværelse.

Da han nærmet seg 30 år ville Robert gjøre noe annet i livet

Etter yrkesfaglig utdanning, flere år som kokk og en tid som buss-sjafør, ble Robert Kajanus nesten 30 år gammel før han følte seg klar og motivert for en høyere teoretisk utdanning.

At han skulle ende opp med mastergrad innen marin kybernetikk, hadde ikke Robert Kajanus drømt om i sin villeste fantasi da han gikk ut fra grunnskolen på Frøya i Trøndelag i 1994.

Med sivilingeniørutdanning innen marin kybernetikk beviste Robert Kajanus for seg selv at han var i stand til å ta mer enn fagbrev. I dag jobber han i Siemens Energy i Bergen.

–  Den gang var jeg veldig skolelei, sier sivilingeniøren som er et godt eksempel på at det er flere veier til en høyere utdanning enn den strake veien.

Tilfeldigvis kokk

Robert Kajanus var ikke motivert for en lang teoretisk utdannelse som ung gutt. I stedet ble det grunnkurs og VK1 kokkfag på videregående, to år i lære på Brekstad hotell på Ørlandet som førte til fagbrev, før han flyttet hjem til Trondheim og restaurantjobb på Bryggen Gastronomi.  Deretter gikk det syv år, der Robert praktiserte som kokk i forsvaret før han var motivert for mer teoretisk utdanning.  

– Veien har blitt til underveis, og mange valg skyldes tilfeldigheter og elimineringsmetoden, sier den nå 41 år gamle sivilingeniøren som de siste tre årene har jobbet i Siemens Energy i Bergen med Power Management Systems, kraftproduksjon og distribusjon på skip. Der er han også tillitsvalgt i Tekna-gruppa.

Slik 2020-året har forløpt med Koronapandemien sier han seg utrolig glad for at han ikke er i restaurant/servicenæringen nå. Men han forteller om spennende og varierte år som praktiserende kokk før han tok et nytt veivalg i livet.

Ubåt-tjeneste og Nato-kokk

Forsvarets førstegangstjeneste var på ubåt, og Kajanus fikk tjenesten fordi han hadde restaurantkokk fagbrev. Etter førstegangstjenesten, vervet han seg til videre tjeneste på ubåt. Inspirasjonen til ubåttjeneste hadde han fått fra en kollega i restauranten han jobbet på i Trondheim etter fagbrevet. Han hadde snakket varmt om det.

–  På en ubåt er det så liten besetning at det var god bruk for oss som hadde relevante yrkesfagbrev. I tillegg til kokk var jeg også sanitetsassistent. Det ble fem spennende år som kokk i trange omgivelser.

Ubåt-tjenesten i Forsvaret brakte han både til Middelhavet og til Trollfjorden i Lofoten.
På tokt i Middelhavet

Som utdannet restaurantkokk fikk han så jobb i offisersmessa på Natohovedkvarteret i Belgia der han jobbet i to år med ansvar for nasjonal representasjon som eneste norske kokk.

– Det ble catering til mange fine selskaper, med servering av admiraler og andre høyt oppe i systemet, forteller han.

Kjørte buss

Da Robert flyttet hjem igjen til Trondheim fra Belgia prøvejobbet han på flere restauranter, men merket fort at han var «ferdig» med restaurantyrket.

–  Arbeidstid og arbeidspress/tempo samt typisk dårlige betingelser fristet lite, selv om det er gøy å jobbe «a`la carte» når det «koker» på kjøkkenet. Å «lage mat med spade» på sykehus/sykehjem var fullstendig uaktuelt, sier han. Han begynte derfor å kjøre bybuss.

–  Å kjøre bybuss var gøy, og det var ingen fare for at man måtte ta med seg jobben hjem. Jeg merket fort at jeg ønsket «mer» enn bare å kjøre buss, og bestemte meg for å studere fordi jeg følte at jeg hadde større potensiale som jeg ønsket å utforske. Jeg ville posisjonere meg for fremtiden av flere grunner: økonomi, jobbsikkerhet, interessante og utfordrende arbeidsoppgaver, bedre muligheter for avansement og en arbeidstid som var mer forenelig med familie.

Fortsatt litt usikker på hva han ville, fant Robert, som nærmet seg slutten av tyveårene, ut at han ønsket seg generell studiekompetanse – dette for å ha et åpent valg videre. Det betydde at han først måtte ta almennfaglig påbygning ett år med alle realfagene.

På skolebenken igjen

– Jeg måtte innstille meg på å gå skole igjen. Ingen ting har kommet gratis for min del. Jeg har måttet jobbe hardt hele veien for å komme gjennom det, sier han.

Robert Kajanus forteller at han alltid har likt matte, selv om den yrkesfaglige matten ikke var den tyngste.

– Det var jo et helt annet nivå etter hvert på forkurs og i studier, men jeg liker matte, og skulle gjerne hatt mer av det i jobben til daglig også.

Etter et halvt år forkurs innen realfag på HIST (Høyskolen i Trøndelag) kunne han søke på sivilingeniørstudiet på NTNU.

–  Jeg kom inn på marinteknikk der jeg etter hvert valgte hovedretning innen konstruksjon og så marin kybernetikk som spesialisering.

Han legger ikke skjul på at det har vært krevende. I tillegg til studier og deltidsjobb som buss-sjåfør fikk han en sønn og egen familie rett før studiestart på NTNU.

–  Jeg merket jo at jeg var 10 år eldre enn de andre studentene, og hadde økonomiske forpliktelser i tillegg. Heldigvis hadde jeg lave bokostnader som følge av at jeg kjøpte leilighet mens jeg jobbet i Forsvaret.

Beviste at han kunne

Perioden med studier, jobb og familie var slitsom, minnes Robert Kajanus. Han forteller at han likevel fikk med seg en del sosialt gjennom linjeforeningen.

– Det var fint på Tyholt. Vi hadde to båter vi kunne leie, biljardbord og pingpongbord, og det var en del sosiale aktiviteter, ikke minst RUKA hvert andre år, der.

Det viktigste var imidlertid studiene. Han forteller at han tok veldig bevisste valg, og var stolt og fornøyd med fullført mastergrad.

–  Det var aldri noe alternativ å ikke få det til. Det ble et bevis for meg selv at jeg var i stand til mer enn bare å ta fagbrev.

Da han 35 år gammel var ferdig utdannet sivilingeniør i 2014, var det litt lavkonjunktur og vanskelig jobbmarked. Men takket være gamle forbindelser, fikk han et engasjement i Forsvarsmateriell i Bergen i halvannet år. Deretter fikk han jobb hos Forsvarets skipsvedlikeholdsleverandør Bergen Group i enda halvannet år, før han søkte på jobb i Siemens der han fortsatt jobber (nå Siemens Energy).

Aldri for sent

Egentlig er ikke Kajanus så glad i rampelyset, men forteller sin historie i håp om at den kan inspirere andre som tenker på videre utdanning litt senere enn de fleste, og ikke går den strake teoretiske veien mot målet.

–  Jeg har aldri visst sikkert hva jeg ville, men har hele tiden valgt ut fra hva jeg ikke ville. Elimineringsmetoden har funket bra for meg, sier Robert Kajanus som mener det aldri er for sent, hvis du vil nok.