I stedet for å satse på moderne bioteknologi som CRISPR, bør havbruksindustrien forbedre dagens driftsmetode. Dessuten må genredigerte produkter merkes.

Lita tue kan velte stort lass

Små endringer i DNA kan gi store forandringer i cellers, organismers og økosystemers funksjoner. Derfor er det ikke nok å vite at genredigerings-teknologien CRISPR kan gi mindre endringer i DNA enn de metodene som tidligere har vært brukt til å lage GMO-er. Det som er viktig, også ved bruk av genredigering, er å kjenne til konsekvensene det kan få å slippe en GMO ut i naturen.

Nye genredigerte GMO-er som settes ut i naturen har, i likhet med andre GMO-er, potensiale for å gi negative konsekvenser for økosystemene, selv om selve gen-endringen er liten. På lik linje med gamle GMO-er er det en risiko for at genmodifiserte organismer produsert med CRISPR-teknologi kan føre til genetisk forurensing av ville arter. Ved å krysse seg med ville slektninger kan de endre egenskapene i de ville populasjonene.

Økologisk ubalanse

Ikke alle egenskaper som blir sett på som positive i laboratoriet, trenger å være positive for en art ute i naturen. Og selv om de skulle vise seg å gi den aktuelle arten konkurransefortrinn i vill tilstand, vil dette kunne være negativt for andre arter igjen. Resultatet blir økologisk ubalanse, ved at det fint avstemte samspillet mellom ulike arter i naturen blir forstyrret.

Komplekse sammenhenger

Sammenhengene i naturen er komplekse, og den største utfordringen med å ta i bruk CRISPR er at det er nesten umulig å vite alle effektene det kan få på økosystemene. I tillegg til de tilsiktede endringene er det i dag vitenskapelig uenighet om omfanget av utilsiktede endringer i DNA ved bruk av genredigering. CRISPR er presis når det gjelder hvilke sekvenser av DNA som skal forandres, men andre steder i DNA-et med liknende sekvenser kan også ha blitt endret. Og selv om vi vet hvor i DNA-et forandringen er gjort, kan samspillet med andre gener, resten av organismen og miljøet rundt være påvirket.

De GMO-ene vi til nå har sett, ble forsket fram av store selskaper. CRISPR sies å være en lett tilgjengelig og billig teknologi. Da kan resultatet bli et stort antall nye GMO-er som settes ut i naturen. Risikoen for uønskete effekter i økosystemene øker med tempo og omfang av utsettingen.

CRISPR i havbruksnæringen

Havbruksnæringen sliter i dag med store miljøproblemer, blant annet i form av forurensing av fjordmiljøet, oppdrettslaks som rømmer, spredning av lakselus og påvirkning på vill laksefisk. Dersom CRISPR kan løse disse utfordringene, uten å skape nye miljøutfordringer, ville få ting vært bedre enn det. Dessverre ser vi at mange av «løsningene» som blir foreslått ved å bruke CRISPR i havbruksnæringen i dag bare er symptombehandling, som ikke tar tak i de egentlige problemene, og som i tillegg kan føre til alvorlige miljøeffekter.

Oppdrettslaksen rømmer

I stedet for å bruke ressurser på å prøve å bøte på et av «sykdomssymptomene» ved rømming, bør næringen jobbe for å hindre det egentlige problemet, nemlig at oppdrettslaksen rømmer.

Det er f.eks. lett å tenke at produksjon av steril laks vil kunne løse problemet med rømming, fordi oppdrettslaksen da ikke vil kunne krysse seg med vill laksefisk. Men dette er ikke hele bildet. Rømt oppdrettslaks er også et problem fordi den konkurrerer med vill laksefisk om føde, og selv om den er steril vil den kunne konkurrere om gyteplasser og forstyrre gytingen til laksen. I stedet for å bruke ressurser på å prøve å bøte på et av «sykdomssymptomene» ved rømming, bør næringen jobbe for å hindre det egentlige problemet, nemlig at oppdrettslaksen rømmer. Det at en næring som har så liten kontroll på dyra sine som oppdrettsnæringen vurderer å begynne med genmodifisering er urovekkende i seg selv.

Miljørisiko

Hvis genmodifiseringen gjelder en annen egenskap enn sterilitet, som f.eks raskere tilvekst eller resistens mot lakselus, kan oppdrettslaksen pare seg med vill laks og forverre problemet vi allerede ser i dag med genetisk endring av villaksen.

Hvis det er snakk om å genmodifisere planter til fôr, må det undersøkes om de utgjør en miljørisiko, for eksempel ved at de kan spre seg og krysse seg med ville slektninger eller andre kulturvekster, slik som raps gjør. Hvis det er snakk om planter som produserer nye typer fettsyrer, f.eks. marine omega-3-fettsyrer som vanligvis ikke produseres i planter, må det også undersøkes hvordan de nye fettsyrene påvirker insekter som får dem i seg. Planter som dyrkes til fôr vil konkurrere om jorda med planter som dyrkes til mat.

Samfunnsnytte

Genteknologiloven har slått fast at det ikke holder at genmodifiserte organismer ikke utgjør en uakseptabel helse- eller miljørisiko. For at de skal bli tillatt må de også bidra til bærekraftig utvikling, være samfunnsnyttige og etisk forsvarlige. Det er viktig å vurdere hvilke alternativ som finnes for å løse et problem. At noe kanskje kan løse en utfordring, eller at noen mener det har et stort potensial, er ikke det samme som at det er den beste løsningen. For at den genredigerte organismen skal være samfunnsnyttig, er det ikke nok at den er nyttig for én eller noen få aktører. Ulike interessegrupper vil vekte økonomiske og etiske konsekvenser ulikt, og det er viktig med en grundig konsekvensutredning. For samfunnet som helhet vil det for eksempel kunne være bedre om oppdrettsnæringen tar problemene ved rota og jobber for rømningssikre, lukka anlegg der man unngår at problemene med rømming oppstår.

I dag har vi for liten kunnskap om de potensielle miljøeffektene ved å ta i bruk CRISPR i havbruksnæringen, og det er fare for at miljøutfordringene ved oppdrettsnæringen vil bli ytterligere forverret. Derfor må føre-var prinsippet komme til anvendelse.

Føre-var

Føre-var-prinsippet er et viktig prinsipp i genteknologiloven og miljølovgivningen generelt. Dette framhevet EU-domstolen da den i juli 2018 slo fast at alle genredigerte organismer faller inn under GMO-regelverket i EU. Det er altså ikke hva som i teorien kunne skjedd mer eller mindre naturlig, som er begrunnelsen for å lovregulere GMO, men konsekvensene endringene kan føre til. Føre-var-prinsippet skal sikre at vi har kunnskap før vi setter ut genmodifiserte organismer og at risiko for helse og miljø er vurdert. Det er fremdeles mye vi ikke vet om hvordan CRISPR fungerer, og det er usikkerhet om utilsiktete effekter. I en studie nylig ble det vist at DNA kan bli fjernet også langt unna kuttestedet. Ennå er det ikke utviklet gode nok metoder for å oppdage utilsiktete effekter, og de er iallfall ikke standardisert for å brukes i risikovurdering.

Etikk, lov og merking

Genteknologiloven sier at framstilling og bruk av en GMO skal skje på en etisk forsvarlig måte. Det gjelder ikke bare å veie risiko mot nytte, men også spørre seg hvilken teknologisk utvikling som vil bidra til et bedre samfunn. Både etiske forhold som gjelder fisk, andre dyr og økosystemene (og mennesker) skal vurderes. For eksempel har fisken rett til god velferd og forbrukeren har rett til mat som har god kvalitet.

Siden konsekvensene kan bli like alvorlige, er det ingen grunn til å regulere de nye genredigeringsteknikkene som CRISPR på noen annen måte enn de GMO-ene vi til nå har hatt 

Siden konsekvensene kan bli like alvorlige, er det ingen grunn til å regulere de nye genredigeringsteknikkene som CRISPR på noen annen måte enn de GMO-ene vi til nå har hatt. For alle GMO-er ligger det i dagens lov og regelverk mulighet til fleksibilitet som kan utnyttes bedre. Eventuelle genredigerte produkter må merkes med at de er genmodifisert slik regelverket krever. Merking er en forutsetning for at forbrukerne skal kunne gjøre informerte valg.

Om forfatteren

Jorunn Vallestad

Fagrådgiver

Naturvernforbundet

Mastergrad i Økologi frå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås.

Har jobbet som fagrådgjevar i Naturvernforbundet sidan 2013.

Publisert: 22. februar 2019