Klimatoppmøte i skolen

Klimaforhandlingene, kjent som COP – Conference of the Parties – er det årlige toppmøtet for landene som har sluttet seg til FNs klimakonvensjon (UNFCCC) fra 1992. Bakgrunnen var den første rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) i 1990. Den slo fast at menneskelig aktivitet bidrar til økende mengder klimagasser i atmosfæren. Rapporten førte til et globalt initiativ for å samarbeide om å begrense klimaendringene.

Den første klimakonferansen (COP1) ble holdt i Berlin i 1995, hvor grunnlaget for Kyoto-protokollen ble lagt. Protokollen ble vedtatt i 1997 (COP3) og forpliktet industriland til konkrete utslippskutt, basert på prinsippet om felles, men differensiert ansvar: alle land har et ansvar, men de rikeste skal bære hovedbyrden. Dette hensynet har siden preget alle forhandlingene.

I 2010 ble Det grønne klimafondet (Green Climate Fund, GCF) opprettet for å støtte klimatiltak i utviklingsland, som ofte er hardest rammet av klimaendringer, men har minst ressurser til å håndtere dem. I 2015 ble Parisavtalen (COP21) vedtatt. Her ble alle land enige om å bidra til å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader, helst 1,5 grader. Hvert land skal oppdatere sine klimamål hvert femte år. Disse kalles Nationally Determined Contributions (NDC) og skal vise landenes «høyest mulige ambisjon».

På COP-møtene diskuteres utslippskutt (mitigation), tilpasning (adaptation), klimafinansiering og kompensasjon for tap og skade (loss and damage), samt spørsmål om teknologi, rettferdig omstilling og karbonmarkeder. Selv om forhandlingene ofte er krevende, er COP-prosessene det viktigste globale rammeverket for samarbeid om å møte klimautfordringen.

Enigheten er stor om at det er behov for klimatiltak, men det er fortsatt ikke avklart hvordan byrden skal fordeles.

• Hvor mye skal kuttes og hvem skal kutte mest?
• Hvem skal betale for klimatilpasning i de landene som er hardest rammet
• Hvem skal kompensere for tap og skade som følge av klimaendringene

Den mengden av grunnstoffet karbon vi har på jorden sirkulerer i et kretsløp vi kaller karbonsyklusen eller karbonkretsløpet. Karbonet er fordelt i ulike «lagere», som atmosfæren, biosfæren, havet og i reservoarer med fossilt brennstoff i havbunnen.

Karbonet blir overført mellom lagrene gjennom ulike naturlige prosesser som fotosyntese, forbrenning og karbondioksidoverføring mellom luft og vann. Så lenge karbonsyklusen er styrt av disse naturlige prosessene har vi en naturlig likevekt og atmosfæren, biosfæren og havet tar opp omtrent like mye karbon som de avgir. Denne delen av karbonsyklusen består av relativt kjappe prosesser, i motsetning til den langsomme prosessen det har vært å bryte ned organisk materiale til de lukkede lagrene med fossilt brennstoff.

1. Karbon i atmosfæren
   I atmosfæren finnes karbon hovedsakelig som karbondioksid (CO₂), der hvert karbonatom er bundet til to oksygenatomer. CO₂ er en av flere drivhusgasser som bidrar til å holde på varme i atmosfæren og dermed påvirke temperaturen på jorda.
2. Karbon i biosfæren
   Planter og alger tar opp CO₂ fra atmosfæren gjennom fotosyntesen. Karbonet blir da bundet i druesukker (glukose) og andre organiske forbindelser som inngår i næringskjedene på land og i havet. Dett karbonet kan gå tilbake til atmosfæren igjen gjennom celleånding.
3. Karbon i havet
   Karbondioksid (CO₂) i atmosfæren tas opp av havet fordi gassen løser seg i vann. Når mer CO₂ tas opp, blir havet surere (havforsuring), noe som kan påvirke livet og karbonkretsløpet i havet.
4. Fra karbon til fossile brensler
   Når organisk materiale brytes ned, blir det meste av karbonet frigjort som CO₂ og tilbakeført til atmosfæren. Noe av karbonet blir imidlertid lagret i jordsmonnet. I dypere jordlag utsettes karbonet for høyt trykk og temperatur over lang tid. Da kan det dannes fossile brensler som olje, gass og kull i lukkede reservoarer i jordskorpen.

Når vi mennesker utvinner og brenner fossile brensler, blir karbon fra det langsomme karbonkretsløpet overført til det raske. Denne ubalansen gjør at mer karbon havner i atmosfæren enn det som tas opp igjen gjennom naturlige prosesser. Dermed øker mengden CO₂ i atmosfæren, noe som forsterker drivhuseffekten og gjør at mer varme holdes tilbake på jorda.

Tenk deg at du ligger under et teppe i et kaldt rom. Kroppen din stråler ut varme, men teppet fanger opp noe av varmen og sender den tilbake. Jo tykkere teppet er, jo varmere blir du.

På samme måte holder jordas atmosfære igjen noe av varmen som ellers ville ha forsvunnet ut i verdensrommet. Atmosfæren inneholder gasser – som vanndamp, karbondioksid (CO₂) og metan (CH₄) – som fungerer som et teppe rundt jorda. Jo høyere konsentrasjon av slike drivhusgasser, jo mer varme beholdes nær jordoverflaten.

For å forstå hvordan dette skjer, må vi se på hvordan jorda mottar og avgir energi.

Sola sender kortbølget stråling (sollys) mot jorda. Det meste av denne energien passerer gjennom atmosfæren og varmer opp jordoverflaten. Når jorda blir varm, sender den ut langbølget varmestråling (infrarød stråling) tilbake mot atmosfæren.

Drivhusgassene absorberer en del av denne varmestrålingen og sender den ut igjen i alle retninger – også tilbake mot bakken. Dermed holdes mer varme igjen i atmosfæren. Dette naturlige fenomenet kalles drivhuseffekten.

Uten denne naturlige drivhuseffekten ville jordas gjennomsnittstemperatur vært rundt –19 °C, i stedet for dagens ca. 15 °C.

Livet på jorda slik vi kjenner det, hadde ikke vært mulig uten dette naturlige «varmeteppe» som sørger for et stabilt og levelig klima.

Naturlig og menneskeskapt drivhuseffekt

Den naturlige drivhuseffekten skyldes at atmosfæren inneholder gasser som vanndamp (H₂O), karbondioksid (CO₂), metan (CH₄), lystgass (N₂O) og ozon (O₃). Disse gassene holder igjen varme og gjør at jorda får en stabil temperatur som er egnet for liv.

Mengden av drivhusgasser i atmosfæren har variert naturlig gjennom jordas historie – for eksempel når istider kommer og går, kontinenter flytter seg, eller vulkaner slipper ut store mengder gass.

Mennesker har de siste 200 årene forsterket drivhuseffekten betydelig. Når vi forbrenner kull, olje og gass, frigjøres karbon som har vært lagret i millioner av år i jorda. Dette karbonet går inn i atmosfæren som CO₂ og øker konsentrasjonen av drivhusgasser.

Avskoging og andre inngrep i naturen fører også til at naturlige karbonlagre forsvinner, noe som ytterligere bidrar til økte utslipp.

Global oppvarming

Mengden av karbondioksid (CO₂) i atmosfæren måles i parts per million (ppm) – på norsk deler per million.

Ved inngangen til den industrielle revolusjon, da mennesker begynte å brenne kull, olje og gass, var CO₂-innholdet i atmosfæren rundt 280 ppm. I dag er det godt over 420 ppm. Ifølge FNs klimapanel (IPCC, 2021) er CO₂-konsentrasjonen nå på sitt høyeste nivå på minst to millioner år.

Dette viser hvor raskt vi har endret atmosfærens sammensetning på svært kort tid i geologisk målestokk. Selv om global temperatur varierer noe fra år til år på grunn av naturlige svingninger, er trenden tydelig: Jorda blir varmere.

I 2024 var den globale middeltemperaturen 1,56 °C høyere enn førindustrielt nivå, mens 2021 lå «kun» 1,13 °C over. Slike forskjeller mellom enkeltår er naturlige, men gjennomsnittet over tid viser en klar oppvarming.

Forskere vet dette fordi temperaturer har blitt målt systematisk på mange steder i verden i over 150 år. Ved å sammenligne de siste tiårene med perioden 1880–1930 (ofte brukt som referanse for førindustriell tid), finner man at den globale gjennomsnittstemperaturen i 2024 lå omtrent 1,35 °C høyere enn førindustrielt nivå.

Når CO₂-innholdet i atmosfæren øker, blir drivhuseffekten sterkere, og mer varme holdes tilbake på jorda.

Utslipp av klimagasser kan komme fra mange kilder. Noen er naturlige, mens andre skyldes menneskelig aktivitet. Her er noen eksempler:

Naturlige fenomener

• Variasjoner i jordas bane rundt sola påvirker hvor mye solenergi jorda mottar over lange tidsperioder.
• Solaktivitet kan endre hvor mye energi sola sender ut.
• Vulkanutbrudd slipper ut både partikler og gasser som kan påvirke klimaet.
• Skogbranner frigjør karbon som tidligere var bundet i trær og planter.

Menneskelige aktiviteter

• Forbrenning av fossilt brensel (kull, olje og gass) i transport, oppvarming og industri er den viktigste kilden til menneskeskapte CO₂-utslipp.
• Avskoging og nedbygging av natur frigjør karbon som ellers ville vært lagret vegetasjon og jord.
• Husdyrhold, spesielt kyr og sauer, fører til betydelige utslipp av metan.
• Søppelfyllinger og avløpssystemer danner metan når organisk materiale brytes ned uten oksygen.

Status Norge 2024

Tall hentet fra tilnull.no viser kilder til klimagassutslipp i Norge i 2024.

I 2024 var de norske innenlandske klimagassutslippene 44,6 millioner tonn CO2–ekvivalenter. Tre sektorer står for over 80 prosent av Norges utslipp: transportsektoren (14,8 mill. tonn CO2–ekvivalenter), olje- og gassutvinning (11 mill. tonn CO2–ekvivalenter) og landbasert industri (10,6 mill. tonn CO2–ekvivalenter).

Jordbruk står for cirka 10 prosent av Norges klimagassutslipp – med 4,4 mill. tonn CO2-ekvivalenter.

Norges samlede klimagassutslipp har gått ned hvert år siden 2018 og i 2024 var utslippene 12,8 prosent lavere enn i 1990.

For å unngå de farligste konsekvensene av klimaendringene, har verdens land gjennom Parisavtalen blitt enige om å holde temperaturøkningen godt under 2 grader, og helst ned mot 1,5 grader. For å klare det, må utslippene av klimagasser balanseres med det naturen og teknologi kan ta opp eller fjerne. Dette kalles netto null.

FNs klimapanel (IPCC) sier at verdens CO2-utslipp må nå netto null rundt midten av dette århundret. Men hvordan vi kommer dit, finnes det ingen enkelt vei til. Det vi vet, er at målet krever store endringer, blant annet av energisystemet, matsystemet og vårt forhold til naturen.

1. Fase ut fossil energi
   For å nå netto null må vi fase ut fossile brensler som kull, olje og gass. Flere av verdens fremste analysemiljøer, blant dem Det internasjonale energibyrået (IEA), mener at verdens forbruk av fossil energi nå befinner seg på et historisk plateau – og at forbruket av alle de fossile energikildene vil nå toppen innen utgangen av dette tiåret.
2. Bygge ut mer fornybar energi
   Fornybar energi kan i mange tilfeller erstatte det fossile direkte – for eksempel ved å bytte ut kull- eller gasskraft med vind- og solenergi, eller ved å gå fra bensin- og dieselbiler til elbiler. Solenergi er nå den energikilden som vokser raskest i verden, fordi den mange steder er billigst.
   
   På klimatoppmøtet i Dubai i 2023 (COP28) ble verdens land enige om å tredoble fornybarkapasiteten fra 2022 til 2030. Dette krever store investeringer i sol, vind og energilagring fremover.
3. Etablere et bærekraftig matsystem
   Matproduksjon er en stor kilde til utslipp, særlig gjennom husdyrhold og avskoging. For å redusere utslippene trenger vi et matsystem som bruker færre ressurser, slipper ut mindre klimagasser og fremmer et sunnere kosthold.
   
   Dette innebærer også redusert kjøttforbruk. Kjøttproduksjon krever store arealer – både til beite og til dyrking av fôr – og i mange land fører dette til avskoging, som igjen frigjør karbon og svekker naturens evne til å binde CO₂.
4. Ta vare på naturen
   Klimakrisen og naturkrisen henger tett sammen. Naturen – som skoger, våtmarker og hav – fungerer som viktige karbonlagre. Når vi beskytter og restaurerer naturen, bidrar vi både til å binde karbon og bevare biologisk mangfold. Å ta vare på naturen er derfor en avgjørende del av løsningen på klimakrisen.
5. Teknologiutvikling og innovasjon
   For å nå netto null trengs også ny teknologi og smartere løsninger. Det gjelder alt fra å utvikle grønne alternativer til industriprodukter som stål og sement til nye teknologier for energisparing og – lagring.

Innovasjon handler ikke bare om nye oppfinnelser, men også om å gjøre eksisterende løsninger billigere, bedre og tilgjengelige for alle land. Teknologisk utvikling må derfor gå hånd i hånd med politikk, samarbeid og investeringer.

Energibehovet i verden øker. De siste tiårene har levestandarden steget i store deler av verden, og høyere velstand fører til økt energiforbruk. Frem mot 2030 forventes det globale energibehovet å vokse med om lag 20-30 prosent (IEA World Energy Outlook 2024), drevet av befolkningsvekst, urbanisering og økonomisk utvikling.

Spesielt i framvoksende økonomier og utviklingsland, der energibruken per innbygger fortsatt er lav og energifattigdommen omfattende, vil etterspørselen være størst. To tredjedeler av den økende energietterspørselen vil komme fra utviklingsland, hvor kraftig vekst i land som Kina og India er en hoveddriver.

Sikker energitilgang er en forutsetning for økonomisk vekst og velstandsutvikling, både i u-land og i den industrialiserte verden. Derfor finnes ofte en konflikt mellom økonomisk vekst, og klimautfordringer. Denne blir tydelig når utviklingsland krever rettferdig fordeling av ansvar og ressurser.

Rike land, som historisk har hatt høyest utslipp, forventes å gå foran i utfasingen av fossil energi. Samtidig må store olje- og gassprodusenter – som USA, Saudi-Arabia og Norge – ta ledelsen i å redusere produksjonen, slik at verden kan nå Parisavtalens mål. Utviklingsland aksepterer ikke at ansvaret for klimakutt skyves over på dem, og krever støtte til å bygge ut fornybar energi i stedet for å bli avhengige av fossile kilder.

Teknologisk og økonomisk utvikling gjør nå at sol-, vind- og batteriløsninger er i ferd med å utkonkurrere kullkraft som kraftkilde, men det planlegges likevel mange kullkraftverk i fremvoksende økonomier og utviklingsland, fordi kullkraftverk et billige å etablere.

Initiativer som Global Energy Alliance for People and Planet (GEAPP) og norske klimainvesteringer støtter overgangen til fornybar energi i utviklingsland og klimatilpasning, slik at utviklingsland kan få tilgang til ren energi og rustes for et mer klima i endring. På COP i 2024 vedtatt å mobilisere 300 milliarder dollar årlig fram til 2035 til klimafinansiering i utviklingsland.

Oppsummert:

Ifølge Parisavtalen er det de velstående landene som skal ta ledelse i å redusere bruken av fossile energikilder i sin energimiks. De rike landene er også de som først skal fase ut sin fossile energiproduksjon. Økonomisk vekst i utviklingsland er nødvendig for å redusere fattigdom, men dette krever mer energi.

Fremvoksende økonomier vil skaffe seg den energien de trenger, selv om den er fossil. Verden har nå verktøyene til å sikre at utviklingsland kan utvikle seg uten å øke globale utslipp – men det krever at de rike landene tar ansvar og støtter overgangen.