Simmen Karoliussen er nyansatt som marinbiolog i Marinreparatørene. – Nå skal jeg få jobbe med økosystemer og bærekraft, og leke meg i sjøen slik jeg gjorde da jeg var barn.
Simmen skal redde Oslofjorden
Oslofjorden er i ferd med å kveles av nitrogen og slimete alger. Møt Tekna-medlemmene som bruker alt fra «tarebabyer» til avansert koding for å gi fjorden livet tilbake.
En stram lukt treffer nesa. Duften fra vannet er langt unna den friske sjølukta som preget oppveksten til Tekna-medlem Simmen Karoliussen.
– Dette er en brun suppe med alt for mye næring til alger og bakterier.
Ved bryggekanten på Nesoddtangen titter marinbiologen ned i skummet som vugger i overflaten av Oslofjorden, en slimete substans skilt ut av alger nede i det uklare vannet.
– Fjorden er syk, sier Karoliussen.
– Den er et økosystem i endring, og den står på kanten av noe fælt.
Helt siden oppveksten i den lille øykommunen Bokn på Vestlandet har sjøen vært lekeplassen hans. Han har drevet med alt fra bading og svømming til fridykking og kajakkpadling.
Han hadde et dykkeår på folkehøgskole før han flyttet til Tromsø for å studere biologi, klima og miljø. Tok et halvår på Svalbard og reiste ut for å se iskanten. Den smakte salt.
Nå, etter en master i bærekraft og økologi, har han reist ned til denne brune suppa med ett klart mål:
– Jeg skal være med på å redde Oslofjorden.
Dommedag under vann
Oslofjorden har yret av liv siden forrige istid. Finnhval har svømt her, og du kan stadig støte på en steinkobbe om du er heldig. Men døden kommer sigende, selv om du ikke kan se den fra land.
Årsaken er befolkningsvekst, avfallsstoffer fra landbruket, sprenging for å slippe til cruisebåter, mudring, løsrevne teiner på bunnen og urenset kloakk fra overbelastede avløpsrør når det regner som verst. Overfiske. Mer og mer nitrogen, mindre og mindre oksygen. Enkelte steder, som i Hvervenbukta, ligger et hvitt bakterielag langs bunnen.
Heldigvis er ikke alt håp ute. Foruten fiskestopp og fredningssoner er det også satt av 100 millioner kroner til ulike tiltak i fjorden. Å ordne opp her vil kreve et sterkt lag, og det vil kreve kloke realfagshoder som kan finne løsningene der andre bare ser problemer. Som Simmen.
Les også: Uten henne blir det ingen Fornebubane
Barnehage for fisk
– Det er ikke dødt i Oslofjorden, sier Karoliussen.
– Du kan heller si at den har kreft. Det er trådalger – lurv – som alltid har vært der, men som nå vokser som ugress med mengden næring og varme som er i fjorden.
Lurven dekker til og kveler alt annet der nede, slik som taren, noe som igjen blir et problem for økosystemene under vannflaten. Og i takt med økt menneskelig aktivitet langs fjorden, blir det mer lurv.
Karoliussen vet at han ikke kan redde fjorden på egen hånd, men han har funnet et sted å starte:
Tareskogen.
– Taren gjør mye av det samme som skogen på land, sier han.
– Den tar opp CO2 og næringsstoffer, men fungerer også som en barnehage for alt som kryper og svømmer i Oslofjorden. Torsken kan gyte, småtorsk kan vokse opp, krepsen kan gjemme seg. Når det er blitt mindre fisk her, er det fordi det er færre barnehager som kan passe på ungene.
Restaurerer tareskog
Ombord i en liten arbeidsbåt løfter Karoliussen en gul bøye ombord så repet under strammer seg. Idet det løftes over vannskorpa, kommer et tjukt skjegg til syne. Det vokser fra repet og glinser brungyllent når vårsola stråler gjennom det – sukkertare.
Som nyansatt i miljøorganisasjonen Marinreparatørene jobber han med å redde Oslofjorden på fulltid. Sukkertaren som dyrkes noen meter utenfor brygga ved selskapets lokaler på Nesoddtangen er del av en marin nyttehage.
De dyrker også blåskjell og jobber med fredningsområder for hummer, samtidig som de jobber med strandrydding, organiserer frivillige og formidler kunnskap.
Og så er det tareskogen, da. Sammen med sine nye kolleger skal Karoliussen forsøke å gjenopprette den ved hjelp av noe som kalles taregrus.
– Vi legger stein på størrelse med en knyttneve i et kar med saltvann og lys, og så dyrker vi tare på dem. Når taren er et par centimeter, kjører vi ut på fjorden i båt og slipper dem ned. Forhåpentligvis lander mange rett vei og kan vokse rett opp.
Enn så lenge er dette på forsøksstadiet, men han tror en oppskalert versjon kan ha effekt.
– Vi får nok ikke tareskogen tilbake slik den var, men målet er å hjelpe naturen der vi kan og slippe tarebabyer på steder vi tror taren kan komme tilbake. Da vil torsken og andre dyr kunne bruke de habitatene til å reprodusere seg, samtidig som vi fanger opp en del CO2.
Det er et lovende prosjekt, men de vil ikke lykkes om de uønskede bakteriene og algene i fjorden får fortsette å vokse.
For å redde Oslofjorden må næringstilførselen deres kuttes. I praksis betyr det å begrense utslippene av ulike stoffer fra kloakk, industri og landbruk, og da spesielt én versting:
Nitrogen.
Kloakkens Klondyke
I en diger fjellhall i Asker kommer et lite maiskorn til syne. Deretter et maiskorn til. Så to til. Og der? Jepp – nok et maiskorn.
– Disse har vært gjennom menneskekroppen, bekrefter Tekna-medlem Hilde Johansen.
Fra vannet i tunnelen under henne løftes maiskorn, bind, snusposer og tamponger opp av et stort maskineri. Alt fanges opp på perforerte rister, som kun skal slippe vannet videre.
– Om vi ikke får bort alle partiklene før videre behandling, kan de sette seg fast i dyser og systemer og skape problemer.
Johansen er utviklingsingeniør ved Veas, anlegget som renser avløpsvann fra Oslo, Bærum og Asker før det finner veien ut i Oslofjorden. Det kan ta unna 10.000 liter vann i sekundet, og er et av de største enkeltbidragene til å redde fjorden.
– Under pandemien var kanalene under oss fulle av våtservietter, og det var et kjempeproblem, sier Johansen og peker ned på gulvet ved maskineriet.
– Vi måtte ha sugebil på sida der for å fjerne dem for oss.
Produserer gjødsel og biogass
Etter 22 år her, flere av dem som produksjonssjef, har Johansen god oversikt over hvert lille ledd av anlegget. Og det kommer godt med.
Jobben hennes i dag handler i stor grad om å bruke prosessdata for å finne forbedringer i stort og smått, slik at belastningen på Oslofjorden skal bli enda mindre og produksjonen av gjødsel og biogass skal bli mer effektiv.
Hun viser vei langs de store hallene og gangene. Lukter det? Joda, men ikke så mye som man skulle tro – det finnes fjøs på landsbygda som river mye hardere i nesa.
Avløpsvannet som renner gjennom anlegget havner i bassenger hvor sand og andre tunge partikler synker til bunnen. Her tilsettes også kjemikalier som får de lettere partiklene til å klumpe seg sammen.
Så venter et nytt basseng, mer kjemikalier, mer klumping.
Kjemikaliebudsjettet alene er på omtrent 90 millioner kroner i året. Samtidig er ordet «rensing» litt misvisende.
– Vi kan ikke skille ut miljøgifter – der må folk bruke mer miljøvennlige produkter – men vi skal hindre skadelig algevekst og sorterer ut næringsstoffene nitrogen, fosfor og karbon før vannet slippes ut i fjorden.
Slammet med næringsstoffer går til egne avdelinger for behandling, både til gjødselproduksjon og biogass. Når det faste er skilt fra vannet, er siste skanse bassengene for biologisk rensing – fylt med bakterier.
Les også: Realfag gjør Norge mer flomsikkert
Små kolleger
– En bakterie er en kollega som får mat og et sted å bo, og så jobber den for det.
For testingeniør og Tekna-medlem Ida Sauro Høimyr er den biologiske rensingen favorittprosessen. Bakteriene som bor på Leca-kuler i vannbassenger, gumler i seg nitrogenet som kommer deres vei før vannet ledes gjennom ulike kanaler og ut i sjøen.
På dette tidspunktet har vannet vært i anlegget rundt tre timer, og skal ha skilt lag med nærmere 80 prosent av nitrogeninnholdet. Kunne man fått det opp i 90 prosent og skjermet Oslofjorden enda mer? Det er sånt Høimyr prøver å finne ut av.
– Hva hemmer prosessen? Hva gjør den bedre?
Automatisert rensing
Ida er en av 103 ansatte ved Veas – et lite antall mennesker sett opp mot dimensjonene i anlegget og alt som foregår der.
Når automatikken fungerer og de ansatte slipper å løpe rundt og vri på ventiler i tide og utide, er det fordi reguleringen av anlegget er fullautomatisert – med sitt helt eget industri-tilpassede kodespråk.
En av dem som snakker språket, er Tekna-medlem Torbjørn Mørk Madsen.
– Når jeg kommer om morgenen, ser jeg hva som har skjedd det siste døgnet. Er det bugs i programmet? En pumpe som ikke har starta eller en ventil som ikke har åpna seg? Da må jeg inn og fikse og feilsøke.
Madsen er typen som mekker bil for å koble av, og som ramla inn på elektrolinja for å bli flymekaniker. Planen holdt ikke lenge.
– På skolen fikk vi i oppgave å automatisere et hjemmekinoanlegg. Du skulle bare trykke start, så lukket rullegardinene seg og lerretet kom ned. Sånn begynte det.
Han fant veien inn på en master i industriell automatisering og IT, som han fikk jobbe med i et prosjekt hos Veas – en beregning av hvor mye av slammet som var tørt nitrogenholdig stoff og hvor mye som var vann.
Så havnet han her på heltid og lærte seg systemets irrganger – gradvis.
– Jeg bruker alt jeg har lært nesten hver dag, fra den komplekse matten på bacheloren til forståelsen av programmeringen. Det er kanskje personligheten min, å ville forstå hvordan ting er satt sammen.
Om han gjør en feil, kan han potensielt stanse deler av anlegget. Den fallhøyden inspirerer til dobbeltsjekking og trippelsjekking.
– De første par årene snakket jeg med kontrollrommet vårt om den minste ting. Nå kontakter jeg dem bare om store endringer.
Stresset tare
Å se sammenhenger i stort og smått er avgjørende for å forstå Oslofjorden også. Inne i kontorene til Marinreparatørene diskuterer Karoliussen opphavet til brunfargen i vannet med kollegene Petter Torgan og Christian Skauge.
Å berge et økosystem, krever sitt eget økosystem av kunnskap og kompetanse, en liten hær av realfagshoder som alle tenker hardt på sin del av den samme vannmassen.
De fleste i Marinreparatørene er marinbiologer, et fagmiljø som prøver seg fram for å finne måter å hjelpe fjorden.
– Vi er utviklere av tiltak som hjelper naturen, sier Karoliussen.
Mye av det de ønsker å gjøre i Oslofjorden skjer via prøving og feiling.
– Det er ganske komplekst.
– Man må for eksempel forstå hvor mye lys taren trenger for å produsere næring med fotosyntesen, hva pH, temperatur og saltinnhold i vannet bør være. Jeg kan ikke alt sammen på stående fot, men har en grunnforståelse av alt.
Dråpe i havet
På Nesoddtangen har ikke Karoliussen noen umiddelbare planer om å bevege seg videre. I stedet skal han fortsette å slippe ut stein med tarebabyer i fjorden, og håper at det etter hvert kan skaleres opp.
– Å sette ut en liten tarestein er en dråpe i havet, men jeg gjør noe jeg føler er utrolig viktig, sier Karoliussen.
– Og kanskje kan vi få med oss mange flere og gjøre dette på et større nivå.
På lang sikt tror han det kan ha en verdi langt utover Oslo-området om et helt fjordsystem ved en hovedstad kan friskmeldes.
– Da viser vi at det kan være mulig andre steder, og det kan bli en god start for å hjelpe både havene våre og kloden.
