Uten henne blir det ingen Fornebubane

Eline Ramstad var sju år da hjembyen Ålesund ble rammet av orkan. Ingen døde, men hele Nordvestlandet ble rystet sønder og sammen.

– Det var store krefter i sving.

Ramstad husker godt hvordan byen så ut dagen etter. Flere piper var blåst ned. Store båter hadde havnet på land. 

– Jeg blir stadig overrasket over hvor stort det er.

– Jeg så at det var noe som sto, og noe som ikke sto. Det var da jeg ble fascinert av bygg, og av kreftene de utsettes for.

I dag, 34 år etter, vet Ramstad veldig godt hva et hus er laget av og hva det kan tåle. Fascinasjonen for bygninger førte henne til et studie i byggteknikk, og etter hvert til en master i integrert bygningsteknologi.

Nå er store krefter nok en gang i sving rundt henne. Det graves ute på Fornebu, og det spuntes, sprenges, løftes, støpes, bankes og bygges for å sette opp Fornebu stasjon og base, endestoppet til Fornebubanen, hvor Tekna-medlemmet er prosjekteringsleder.

Dette er stedet hvor vognene skal snu, vedlikeholdes og hensettes over natten – i det hele tatt et viktig knutepunkt for det enorme infrastrukturprosjektet som etter planen skal være i drift i 2029. 

– I etterkant av et prosjekt er det ganske kult å kunne vise barna sine hva man har vært med på å bygge.

Fornebu stasjon blir nok en fjær i hatten i så måte.

– Jeg blir stadig overrasket over hvor stort det er.

Etter alle timene hun har brukt på å snurre rundt i 3D-modellen, kjenner Ramstad seg alltid igjen når hun tar turen ned til de to hundre menneskene som er i sving i byggegropa.

Skjønt, å kalle det en byggegrop er smått misvisende – det er mer som å stå på en åpen slette dypt nedi en dal. Her sier folk «nord» og «sør» for å orientere seg. Fra kantene på toppen henger armeringsjern utover tett i tett, som bardene i munnen til en hval. Massive betongvegger strekker seg oppover – delvis brannskiller, delvis bærende fundamenter for den nye byen som skal bygges over.

De 7,7 kilometerne mellom stasjonen og Majorstuen blir hovedpulsåra mellom Oslo og boligene som nå bygges her, for å møte boligpresset i hovedstaden. Med seks nye stasjoner og bare 12 minutter inn til Majorstuen betyr Fornebubanen i praksis at dette blir som en ny bydel.

Samfunnskritisk infrastruktur som dette er kostbart, det er komplisert og det krever store mengder av det som i Norge er en knapp ressurs, nemlig teknologi- og realfagskompetanse.

En varslet krise

Færre og færre nordmenn velger å studere realfag. Frafallet er markant, samtidig som det også utdannes færre realfagslærere. Ifølge NHOs kompetansebarometer mangler 6 av 10 bedrifter kompetansen de trenger, og da særlig innen teknologi- og ingeniørfag.

Både næringsliv, politikere og kompetansemiljøer betegner mangelen på realfagskompetanse som en krise. Der det allerede er mangel i dag, kan det i årene som kommer treffe både verdiskaping og samfunnsutvikling hardt. For et prosjekt som Fornebubanen, er disse menneskene uunnværlige. Og vi trenger mange av dem.

Les også: Er Norge forberedt på den neste 200-årsflommen?

Byggeren

– Jeg har alltid likt bygg som er nyttige for samfunnet, sier Ramstad.

– Det kan være fungerende kollektivtransport, men jeg kunne funnet mye glede i sykehus og skoler også.

Når Fornebu stasjon bygges, har hun ansvaret for å følge opp planleggingen og beskrivelsen av arbeidet som skal utføres, som et bindeledd mellom fagfolk med ulik kompetanse. Vurderingene hennes får dermed mye å si i prosjektets tidlige faser.

Som en selverklært generalist vet hun ikke mye om én ting, men akkurat nok om veldig mye til å trekke trådene mellom de ulike fagfeltene. Hvorfor akkurat dette?

– Det ærlige svaret er at jeg er for utålmodig til å sitte med bare énfaglige oppgaver, og at jeg liker å se helheten og tilrettelegge for samspillet mellom ulike fagfelt. 

Kontoret hennes ligger i brakka ved banens ende, hvor hun ofte sitter zoomet inn på laptopen i en langstrakt 3D-modell av stasjonen, med hver lille bit beskrevet med de nøyaktige materialene og fasongene den skal ha. Dette er arbeidsunderlaget hun og alle andre forholder seg til i det daglige.

Nå har Ramstad nettopp fullført den mest tilfredsstillende delen av arbeidet – å sende konkurransegrunnlaget ut i markedet.

– Det er alltid milepælen til en prosjekteringsleder, for etter dette inngår man kontrakt og byggingen starter.

Mens det ligger mange kompliserte regnestykker bak Fornebubanen, er det enklere å komme i gang med regnestykket bak realfagskrisen – det er bare å telle til ti.

Fra påbegynt høyere utdanning kan det nemlig ta et tiår eller mer å forberede ett menneske til hva et slikt prosjekt krever. Du skal kunne spore hvordan en kjemisk substans beveger seg i et jordsmonn, hvordan et berg kan tas fra hverandre eller hvordan et hus kan settes sammen, og du skal gjerne ha gjort det noen ganger før du er moden for oppgaven.

La oss si at fem år utdanning + ti år med erfaring = én Eline Ramstad.

Beskytteren

Å bygge er viktig, å bevare likeså. Mens Fornebubanen vil bety miljøvennlig transport for tusenvis av mennesker hver dag, medfører arbeidet på veien dit både naturinngrep og utslipp. Spør du Tekna-medlem Oscar Palacios Garrido, miljørådgiver i Fornebubanen, kan lista fort bli lang.

– Det er omtrent fem millioner tonn sprengstein og jord som har blitt fraktet bort. Det er materialbruk, anleggsmaskiner og forurenset grunn.

Garridos ansvar er å bøte på dette og hindre skade, gjennom å få satt i gang små og store tiltak. Han peker mot de grå sølepyttene som har dannet seg nederst i berget på Fornebu stasjon.

– Regnvannet samler seg i groper og drar med stoff fra berget, betong og andre materialer, sier han.

For at partikler og miljøgifter ikke skal ende i sjøen, pumpes vannet inn i store containere på byggeplassen, før det farer videre til et partytelt som skjuler et renseanlegg.

Der Eline Ramstad var nysgjerrig på hvordan hus hang sammen, lurte Oscar Garrido på hvordan absolutt alt hang sammen. I ungdomstiden i Spania hadde han en lærer på skolen som gjorde det abstrakte i fagene håndgripelig både i måten han snakket på og gjennom enkle eksperimenter.

– Når du har en engasjert lærer som snakker med lidenskap for faget, blir du motivert. Han hadde en veldig visuell måte å forklare hvordan kjemiske reaksjoner skjedde. Du senker pH-en i en væske, og så blir den plutselig helt blank? Du ser lyset – det er en logikk i det. «Åja, derfor!»

Mange fra Garridos kull fikk lyst til å studere kjemi, og han endte opp med å spesialisere seg i jordbrukskjemi. Da han hadde fått forståelsen av hvordan grunnen absorberer både næringsstoffer og giftstoffer, fant han veien videre til det som da var en liten nisjeutdanning – miljøvitenskap.

Garridos kontor ligger tre stasjoner unna, tett ved sjakta som en dag skal bli T-banestoppet Lysaker stasjon, og mot Lysakerelva. Renset vann fra byggeplassen renner ut i et tjukt rødt rør, langs Lysakerelva og videre ned til fjorden. Isen ligger ennå i vannflaten, hvor bjørketrær speiler seg og gir nødvendig skygge til livet under vann.

I elvas økosystem lever sårbare elvemuslinger, som gjør sitt beste for å rense vannet for både fisk og småkryp langs elvebunnen. Noen eksemplarer av arten kan bli 200 år gamle. 

Garrido vet ikke om noen av dem har levd så lenge, men jobben hans er uansett å sørge for at de får sjansen. Og da må han beskytte dem mot de mindre ønskelige effektene av å bygge Fornebubanen.

Elva løper i sikksakk direkte over der tunnelen sprenges, og for å unngå lekkasjer av vann inn i tunnelen var det nødvendig å skyte inn injeksjonsmasse, en type sement som skal tette sprekker i berget rundt.

– Noe av sementen som injiseres kan følge sprekker i fjellet og komme ut i elva. Hvis massen lekker ut i vannet, kan den øke pH‑verdien. En høy pH kan føre til at det dannes ammoniakk, som er giftig for både fisk og elvemuslinger. Derfor har vi flyttet muslingene oppstrøms, utenfor risikoområdet.

Bergsprengeren

Der elvemuslinger stort sett ligger i ro, vil folk gjerne komme seg på jobb. Da beskjeden kom om at T-banen skulle stenges mellom Borgen og Majorstuen i sju måneder for å sprenge tunnel, ble ingen sjampanje sprettet.

– Vi fjernet jo to linjer for de som skulle pendle, sier Tekna-medlem Hanne Elisabeth Wiig.

– Å stå i det og kjenne på det såpass lenge var en utfordring.

Wiig er prosjektleder for påkoblingen av Fornebubanen mellom Skøyen og Majorstuen, deriblant det å sprenge opp tunnelstrekningen mellom de to stasjonene. Som datter av den siste gruvesjefen på Røros, er det kanskje ikke så rart at Hanne kom frem til at tekniske beregninger av bergmasser var en vettug yrkesvei.

– Du bygger i et materiale som er der fra før. Det er fascinerende.

Materialet for Fornebubanen? Oslo-feltets skiferbergarter.

– De har skiftende egenskaper og kan være veldig oppsprukket, sier Wiig.

Kost, kvalitet og tid

I tilfellet Fornebubanen har Wiig og kollegene bygget i mer enn bare berg. Over tunnelen ligger et sentralt område av byen, med alle hensyn det krever. Jobben har vært å levere på kostnad, kvalitet og – viktigst for pendlerne – tid. I en sånn situasjon får alle valg man tar en samfunnsøkonomisk ringvirkning.

– Det er et veldig lite område hvor du skal gjøre masse på syv måneder. Du har geoteknikk, spunting, riving, bergarbeid og å bygge opp på nytt med betong og alt det innebærer. Veldig mye av dette foregår samtidig, og du har ingen slakk.

Før T-banen ble stengt pågikk arbeidene attpåtil med spor i drift. Sprengning ble utført mellom togpasseringer med korte intervaller. En hodepine av et prosjekt, altså. Dette er imidlertid en type hodepine Wiig kan trives med.

– At det er krevende, gjør det også spennende å finne løsninger. Prosjektet går gjennom veldig komplisert geologi, med tettbebygde områder over. Hele banen skal gå under jorda, med store stasjoner mellom, og den kompleksiteten gjør det teknisk interessant.

I den utvidede tunnelen ruller t-banen 3 Bergkrystallen uhindret forbi henne, og den ferske sprøytebetongen som dekker berget har allerede fått sin første grafitti. De traff på dato, uten et eneste innstilt tog.

Wiig er ikke blant dem som er mest inne i tunnelen her. Ledelse handler mer om møter, rapporter, vurderinger og avgjørelser. Praksis har hun likevel fått nok av gjennom en 30 år lang karriere.

Da hun var nyutdannet skulle Nordkapptunnelen bygges, og hun kom inn som formann for et av skiftene, omgitt av arbeidere som hadde bygget tunnel i mange tiår.

– Å ha erfaring med det tekniske er veldig nyttig, fordi man kan være en støttespiller og stille de riktige spørsmålene. Da kan man si at «her burde det vært en prosess» eller «dette skulle dere innkalkulert allerede».

I blant har hun holdt foredrag i Norsk Bergmekanikerforening. Ved sånne tilstelninger merker hun at fagmiljøet hun tilhører ikke er veldig stort.

– Du treffer de samme folkene rundt omkring. Det er ikke mangel på kompetanse nå, men det er ikke flust av folk heller.

Den neste tunnelen

Et stykke inn i Fornebutunnelen ligger en stubb av en annen tunnel som ingen ennå har vedtatt. Her kan utvidelsen Volvatsvingen kobles på – heldigvis uten sju måneders stasjonsstengning – skulle samfunnet en dag trenge den. 

På det tidspunktet vil antagelig Eline Ramstad, Oscar Palacios Garrido og Hanne Elisabeth Wiig ha gått av med pensjon. Da er det ikke lenger sikkert at vi vil ha nok mennesker til å ta over stafettpinnen og fylle rollene deres. Hva må til for at flere skal trekkes til realfagene og avblåse krisen?

Garrido har et enkelt svar:

– Penger!

Han ler litt.

– Ja, men det er så enkelt. Ungdommen er opptatt av hvor de kan tjene mer, og da trenger vi en konkurransedyktig lønn både i det offentlige og det private.

Samtidig tror han det er noe i samtalen rundt realfagene som må endre seg, at de må snakkes mer opp.

– Kanskje er det vår rolle å markedsføre realfagene litt mer. Vise at det ikke bare er penger og status som er viktig, men å bruke hjernen sin til å forstå hvordan virkeligheten fungerer, og at du kan påvirke den med kunnskapen din.

Som tobarnsmor mener Wiig realfagene har fått rykte på seg for å være veldig vanskelige, og at det i større grad må settes inn et støt i starten av videregående.

– Veilederne på videregående har ikke nok innblikk i hva realfag kan gi av muligheter. Elevene får høre at «du bør ikke ta denne typen matte», i stedet for å høre om hvilke interessante jobber du kan få i framtida.

I likhet med Hanne Eisabeth Wiig er også Eline Ramstad tobarnsmor, og med barn i skolen har hun et helt konkret forslag til de i undervisningssektoren som vil senke realfagsterskelen:

Koble realfagene på praktiske fag, så det abstrakte og teoretiske kan gi mer mening for flere. Det savnet hun i sin egen skoletid.

– Om du for eksempel slår sammen sløyd og matematikk, da kan du bygge stein på stein, se at ting henger sammen, sier Ramstad.

– Og til slutt bygge et helt hus.