Hei, det ser ut som du bruker en utdatert nettleser. Vi anbefaler at du har siste versjon av nettleseren installert. Tekna.no støtter blant annet Edge, Firefox, Google Chrome, Safari og Opera. Dersom du ikke har mulighet til å oppdatere nettleseren til siste versjon, kan du laste ned andre nettlesere her: http://browsehappy.com
Hopp til innhold
Et festpyntet bord med stivpyntede herrer på hver side

TETTE NETTVERK: Fra julemiddagen til De norske papirfabrikanters felleskontor 21. desember 1934. Alle de 37 mennene på fotografiet var sentrale i norsk treforedlingsindustri. Ingeniør Kristoffer Mørch nederst til høyre ved bordenden (Foto: Norsk skogmuseum).

Norske ingeniører: Suksess med cellulose- og papirproduksjon

Norske ingeniører lyktes meget godt med å utvikle cellulose- og papirproduksjonen fra 1890 og ledet an i Norden. Vi ser konturene av et sterkt norsk ingeniørnettverk innen skandinavisk treforedlingsindustri.

Det var ikke norske treforedlingsingeniørers skyld at norsk kjemisk treforedlingsindustri sakket akterut sammenlignet med finsk og svensk i tiårene etter 1920. Tvert imot hadde norske ingeniører vært bidragsytere til nettopp nabolandenes industrielle utvikling. Det kan hevdes at det var Norge som helt frem til 1920-årene sto for det teknologiske lederskapet i Norden i denne nye industrien, og skapte store og effektive anlegg med lave enhetskostnader.

SATSING MED SUKSESS: Ingeniør Oscar Pedersen løftet og utviklet Kellner og Partingtons uprøvde teknologi til industrieventyret Borregaard fabrikker i Sarpsborg (Foto: Ukjent/ Anno Norsk skogmuseum).

Tre store navn

Tre navn ruver: Oscar Pedersen, Gustav Hartmann og Kristoffer Mørch, som på helt ulike måter tok store oppgaver i det som var en svært differensiert norsk treforedlingsindustri. Oscar Pedersen (utdannet i Horten med påbygging i Dresden) var den norske tekniske lederen fra 1889 i britisk-østerrikske Kellner-Partington, storbedriften som ble kjøpt hjem til Norge i 1917 og fikk navnet Borregaard.

ny teknologi
NY TEKNOLOGI: Landets naturgitte fortrinn som fossekraften dannet utgangspunkt for norske industrieventyr, som blant annet Borregaard. Her har vi Sarpfossen, malt av Erik Pauelsen allerede i 1789 (Foto: Erik Pauelsen Statens Museum for Kunst).

Pedersen løftet og utviklet Kellner og Partingtons uprøvde teknologi til et solid, effektivt og driftssikkert opplegg. Gustav Hartmann (utdannet i München) hadde delvis en slik rolle i det som lenge var den eneste norske storbedriften innen treforedling, Union, i Skiens- og Drammensvassdragene. Han spente sine vinger bredt, og drev stort som konstruktør av fabrikker og teknologi gjennom selskapene G. Hartmann A/S, AB G. Hartmann, Finska A/B G. Hartmanns Maskinaffär og Eureka.

Kristoffer Mørch, utdannet ved Kristiania Tekniske Skole, jobbet i mange år sammen med den innflytelsesrike investoren Elias Kiær. Mørch var involvert i byggingen av mange fabrikker, der kanskje reisningen av det nye og topp moderne Enso-komplekset i Finland rundt første verdenskrigs utbrudd, etter at Kiær og andre nordmenn hadde stått bak Gutzeits kjøp av Enso, bør fremheves spesielt.

Norske ingeniører lyktes

Perioden fra 1890 og inn mot 1930-tallet var en fase der norske ingeniører bidro til å finne en standard for storstilt (etter datidens norm) framstilling av cellulose og papir.

papirfabrikk i gamle dager
DET GRØNNE GULL: Før 1890 hadde Norge hevdet seg i århundrer innen planke- og bordproduksjon. Så kom den nye tid – i 1924 samlet hele 150 papir- og celluloseingeniører seg til symposium. N.I.F. Fløtningsingeniørenes avdeling var aktive inntil 1934. Maleriet «Foss med sagbruk» av Erik Bodom er fra 1878 ( Foto: Erik Bodom / Grev Wedels Plass Auksjoner).

Før 1890 hadde Norge hevdet seg i århundrer innen planke- og bordproduksjon, og ble i andre halvdel av 1800-tallet en stormakt innen tørrmasse til avispapir.

Perioden etter 1890 og overgangen til ny type produksjon og i stort format var, som alltid i industriell innovasjon, preget av prøving og feiling, men norske ingeniører lyktes meget godt, noe den store innsatsen i Sverige og Finland bærer bud om.

gamle tekniske tegninger
PRØVING OG FEILING: Perioden etter 1890 og overgangen til ny type produksjon var preget av prøving og feiling, men norske ingeniører lyktes meget godt. Tegningen er fra A/S Klevfos Cellulose- & Papirfabrik i Ådalsbruk (Foto: Norsk skogmuseum).

Kristoffer Mørch har beskrevet en del av logikken. I den første fasen var det opp til ingeniørene selv å bygge anleggene. Det fantes ikke kompetente firmaer å henvende seg til for å få perfekte anlegg. Kunnskapen var inne i hodet på en liten gruppe ingeniører. Mørch forklarer dermed også hvorfor den store etableringsbølgen av celluloseanlegg i Norge, Sverige og Finland først kom etter århundreskiftet: først da begynte man å ha et ferdig konsept for å bygge effektive sulfittcelluloseanlegg.

Norske interesser med Hokksund-mannen G. P. Braathen sto bak Sundsvall-distriktets første celluloseanlegg, Sundsvall Cellulosa (Essvik). Sundsvall Cellulosa (sulfitt) var regnet som datidens beste i sitt slag. Den var bygget av den norske ingeniøren Theodor Qviller. Kristoffer Mørch sa om Qviller og Sundsvall Cellulosa (Essvik): Qvillers «ry gikk over hele Europa. De fabrikker han hadde bygget, i – Mjøndalen og Essvik, – var de bedste som fandtes, og hans autoritet var ubegrenset».

Qviller «var en merkelig mann og sandsynligvis den bedste «tekniske Hjerne» som nogensinde har arbeidet i vor treforedlingsindustri. Han var utdannet i Horten, men hadde teoretiske kunnskaper som mangen professor kunne misunne ham og han hadde en helt fantastisk evne til aa finne aa klarlegge kjernepunktet i alle problemer.»

Mye av den norske kompetansen hadde utgangspunkt i Drammensvassdraget, der det ble bygget viktige anlegg i disse årene.

Norsk ingeniørnettverk

Vi ser konturene av et norsk ingeniørnettverk innen den skandinaviske treforedlingsindustrien. Mørch og Qviller jobber parallelt og kommuniserende med reisningen av henholdsvis Svartvik i Sundsvall (Mørch) og Greaker Cellulose (Qviller). Lauritz Dorenfeldt (utdannet ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt), med erfaring fra tysk celluloseindustri, bygget Ranheim Papirfabrikk i årene 1888-1894, samt at han drev omfattende internasjonal teknisk konsulentvirksomhet i Tyskland og USA.

drammenselvens papirfabrikk gamle dager
STOR SATSING: Drammenselvens Papirfabrikker på begynnelsen av 1900-tallet (Foto: ukjent).

Dorenfeldt hadde en bror i en tysk fabrikk, og også andre norske ingeniører arbeidet i Tyskland og kommuniserte med de norsklokaliserte ingeniørene. Det norske ingeniørmiljøet holdt kontakten med nordmennene Carl og Olai Bache-Wiig (utdannet henholdsvis ved Kristiania Tekniske Skole og i Zwickau) og Carl Busch Thorne (utdannet i Hannover og Dresden) som alle gjorde fremragende tekniske karrierer i nord-amerikansk treforedlingsindustri.

På en annen måte synes fagmiljøet også å ha vært internasjonalt. Mange svensker var i Norge. Det norske nettverket stiftet «Papirindustriens Tekniske Forening» i 1914.

Kommuniserte mye med hverandre

Er det overraskende at norske ingeniører var så dyktige allerede før landet hadde en teknisk høyskole – NTH kom ikke før i 1910? Vel, noen av dem hadde hele eller deler av utdannelsen sin fra Tyskland. De opererte også internasjonalt, og inntrykket er at de var opptatt av å kommunisere med hverandre – og med utenlandske ingeniører.

Kanskje de kompenserte for manglende teoretisk kompetanse ved hjelp av nettverkene? Jeg tror imidlertid Kristoffer Mørch peker på noe vesentlig i sin karakteristikk av Theodor Qviller: På tross av tre års utdannelse var han høyt teoretisk skolert. Han forteller også at han selv, utdannet ved Kristiania Tekniske Skole, samt studentene ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, hadde fire år utdannelse (tre om de hadde artium). Det teoretiske nivået var meget høyt, og frafallet av studenter i løpet av de fire årene var stort.

Mindre spillerom

Norske ingeniører fortsatte å gjøre en god jobb i mellomkrigstiden. Men arenaen deres ble snevret inn. Elias Kiær og hans familie mistet fotfeste i Russland og Finland og tapte store beløp da den russiske fabrikken Dubrowka ble konfiskert uten erstatning av makthaverne i Sovjetunionen.

Den finske staten bidro til at giganten Enso-Gutzeit ble kjøpt ut av norske hender og til Finland. Mange av de svenske fabrikkene ble etter hvert konsolidert, og flere av «de norske» fabrikkene gikk inn i SCA (Svenska Cellulosa Aktiebolaget). Norske eiere generelt ble hardt rammet, delvis fordi de norske bankene var hardt rammet.

Borregaard var imidlertid et vellykket selskap, Union var det ikke. En mann som Kristoffer Mørch – med hele Nord-Europa som arena frem til 1920, var etter hvert kun teknisk direktør ved den mellomstore fabrikken Torp Brug i Fredrikstad, som Kiær-familien fremdeles satt med.

Teknas historie

Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.