Mari Langehaug leder arbeidet med å fjerne sporene etter alt av bygg, maskiner og utstyr fra Svea og Lunckefjell gruver på Svalbard.
Tekna-medlem Mari Langehaug har tatt på seg en enorm ryddejobb. Hun skal slette sporene fra snart hundre års gruvedrift i Svea på Svalbard, – et unikt miljøryddingsprosjekt i et arktisk strøk.
Jeg begynte å le, da han fra rekrutteringsbyrået ringte og lurte på om jeg kunne være interessert i en selgerjobb på Svalbard. Det var så fjernt fra det jeg noen gang hadde sett for meg å gjøre. Det har heller aldri tidligere vært aktuelt å vurdere en jobb på Svalbard.
Det sier Tekna-medlem Mari Langehaug (33) som siden mai i fjor har jobbet som kommersiell leder i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS med et helt unikt miljøprosjekt.
Stortinget vedtok i 2017 å legge ned gruvene i Svea og Lunckefjell og tilbakeføre hele området inkludert Svea samfunn, til naturen. Prosjektet er helt spesielt, både på grunn av omfanget og den ekstra utfordringen det er med lokasjonen i arktiske strøk. Som kommersiell leder har Langehaug ansvaret for avhendingen av alt av maskiner, utstyr, bygg og materiell fra Svea. Da snakker vi om et syttitalls antall bygninger med utstyr og innhold, gruvemaskiner, anleggsmaskiner, infrastruktur, flyplass, dypvannskai, et kraftverk og mange kilometer vei – alt som trengs for å holde operativt et isolert gruvesamfunn med cirka 250 arbeidende. Totalt er oppryddingsarbeidet estimert til å koste rundt 2,5 milliarder kroner og ha en prosjektperiode til 2025.
– Jobben virket såpass spesiell og unik at jeg tenkte jeg måtte undersøke dette videre. Etter et besøk på Svalbard for å kjenne på om det var en bedrift hun kunne tenke seg å jobbe i og et sted hun kunne tenke seg å bo for en periode, bestemte hun seg for å si ja.
Langehaug forteller at stillingen i all hovedsak dreier seg om å gjenbruke og selge mest mulig av det som skal ut av Svea, og få en best mulig pris på dette. Markedsføre utstyr, finne de rette kundene, forhandle og til slutt bidra i prosessen med å få det ut.
Langehaug som er utdannet sivilingeniør fra Energi og miljø ved NTNU i Trondheim hadde jobberfaring som prosjektleder for store vannkraftprosjekter i Norsk Hydro og mer strategiske prosjekter rettet mot digitalisering og annen fornybarsatsing. – Både Hydro og Store Norske er gamle konsern med solide røtter der de er tilstede– typiske industriselskaper med lang historie. Jeg motiveres av endring, og med nedleggelsen av Svea og en generell utvikling som går bort fra kull er Store Norske nå i en stor omstillingsprosess. Det er morsomt å komme inn med «nye øyne» og sammen med de med lang erfaring kunne jobbe sammen mot et felles mål. Å legge ned gruvedriften berører mange her, og jeg tror de ønsket noen utenfra som kunne se dette med «nye (ikke like nostalgiske) øyne». Jeg tror jeg ble vurdert som en annerledes og interessant jobbkandidat fordi jeg jeg var unge og jente.
– Hvordan finner man kjøpere til gruveutstyr?
Tja – det er jo en rar jobb. Jeg driver internasjonal markedsføring av gruvemaskiner. Jeg har vært på flere messer for gruveutstyr, og jeg har en agent som jobber for meg med å komme i kontakt med gruveselskaper rundt omkring i verden. Noen av gruvemaskinene er nesten nye og veldig avanserte med en meget høy innkjøpsverdi. Spørsmålet er hva markedsverdien er. Om det er potensielle kjøpere til slike maskiner, avhenger av behovet en eller annen gruve i verden har akkurat i dette tidsrommet. Dessverre må mye utstyr skrotes fordi markedet ikke er der.
–Det letteste å få solgt er utstyr som kan brukes på tvers av bransjer som biler, traktorer, anleggsmaskiner og verktøy. Der når vi markedet hovedsaklig via nettsiden www.auksjonen.no
Langehaug har tatt imot potensielle kunder for maskiner det ikke er marked for i Norge, fra land som Australia, Sør-Afrika, Tyrkia, Spania, England, Polen og Kina. – Noen har sendt flere grupper. Etter hvert har det blitt mer og mer teknisk personell som kommer. Flere bruker agenter. Besøkene byr på spennende utfordringer, og gir meg noen interessante erfaringer.
– At jeg som er utdannet emil (energi og miljø) fra NTNU skulle havne hos den eneste kullprodusenten i Norge, er et ganske ironisk. Samtidig har jeg på emil-brillene mine hele tiden, og mener det er bedre for planeten å gjenbruke mest mulig av det som allerede er produsert, for å sikre lavest mulig miljøavtrykk. Det er min kampsak i prosjektet. Jeg er involvert i interne strategiske prosesser innen sirkulær økonomi og profilering. Store Norske er i en prosess hvor vi skal ha flere ben å gå på, og fornybar energi er definitivt en av retningene vi ser på muligheten av å satse på.
Sveagruva ligger 4,5 mil syd for Longyearbyen uten veiforbindelse. Mesteparten av tiden jobber Mari fra Longyearbyen, men skal hun ut til gruva, blir det enten via småfly eller ved å kjøre snøscooter vinterstid.
– Jeg synes jeg er ganske heldig som kan kjøre snøscooter på vei til jobb. Svea i seg selv er et magisk og rart sted. I tillegg er stedet hyppig besøkt av isbjørn, så vi må hele tiden være på vakt.
Mari innrømmer det var en tøff beslutning å ta å flytte til Svalbard.
– Jeg er tett knyttet til venner og familie i Oslo, og har i tillegg mange hobbyer det er vanskelig å drive med på Svalbard. Men det var til slutt det unike i en slik mulighet som veide tyngst.
Hun opplever Svalbardsamfunnet som unikt. – De fleste har gjort et bevisst valg med å bosette seg her oppe og ønsker aktivt å bidra til småsamfunnet. De byr på seg selv, og er veldig åpne for nyankomne. I tillegg er naturen tett på i all sin ekstremhet, og påvirker hverdagen på en helt annen måte enn på fastlandet.
Mari Langehaug er et utpreget friluftsmenneske som elsker å dra på turer i villmark og fjell.
– På fritiden oppsøker jeg alt som er mulig av turer og opplevelser – om det er på snøscooter, på ski eller om jeg løper rundt på toppene rundt Longyearbyen.
Mens noen blir såkalt bitt av Svalbardbasillen, er ikke Mari helt der. Hun forteller at hun føler seg litt «fanget» – fratatt litt av bevegelsesmuligheten hun har på fastlandet.
– Svalbard er isolert, og jeg kjenner på utfordringer knyttet til det å bevege meg fritt rundt som jeg aktivt gjorde på fastlandet. Det er så mange hensyn å ta, både til føre, vær, vind, isbjørn, mørke, infrastruktur etc. Jeg vet mange fastboende sier de elsker mørketiden, men for meg føltes den tøff og innelukket.
Mari forteller om svært varierte arbeidsdager, samt nye og andre arbeidsoppgaver som har kommet i tillegg til selve salgsdelen. Hun er blitt ansvarlig for all logistikk av det som skal ut fra Svea. – Det handler om alt fra å planlegge tømming av bygg til planlegging av og drift av en midlertidig miljøavfallsstasjon som skal besørge sortering og frakt av det som skal ut, både salgsvarer og avfall. Alt av materialer som metall og trevirke skal sorteres, fraksjoneres, flyttes og lagres før det blir fraktet vekk fra Svalbard. Alt skal gjøres klart for å skipes til et avfallsmottak i Tromsø. Utskipingen må skje mens havna er fri for is, altså i perioden fra juli til november.
– Akkurat nå om dagen er teamet og jeg i planleggingsfasen av tømming av bygg som skal skje i løpet av 2020, samt etablering av miljø- og logistikkstasjonen som skal være operativ sommeren 2020. Jeg er så heldig å jobbe sammen med flere erfarne «Svea-ramper» som har god kjennskap til hva som finnes i Svea, og hva som behøves til videre drift.
– Vi må ha tett dialog med øvrige deler av prosjektet for å sikre riktig prioritering og rekkefølge på arbeidet som skal utføres. Vi forsøker også å få flest mulig av byggene gjenbrukt og er midt i prosessen med befaringer, mulighetsdiskusjoner og kontraktsutarbeidelse.
Trass i en veldig spennende jobb er Mari Langehaug innstilt på at Svalbard-oppholdet er midlertidig. – Jeg håper å kunne fortsette karrieren innenfor energi, miljø og bærekraft når jeg kommer til fastlandet igjen. Jeg ser for meg at det må være noe synlig og håndfast med god effekt på klima og miljø, sier hun.
