Vidar Hansen, visepresident i Tekna, står bak to barn som holder en Lego-robot

Runa viser frem roboten sin sammen med en av sine lagkamerater. Vidar gjør seg klar til å dømme. Foto: Sondre Tallaksrud.

Fikk flere aha-opplevelser: – De unge er flinke til å tenke utenfor boksen

Vidar Hansen, som er visepresident i Tekna, tror mange voksne har noe å lære av deltagerne i Lego League.

Han har vært frivillig i Lego League i 8 år, men det var først i år han var med på den skandinaviske finalen – denne gangen i Roskilde i Danmark. Både som dommer, men også som faren til Runa som deltok med laget sitt, som vant den regionale finalen i Romsdal.

– Det er ikke jeg som har fått henne interessert, det har hun klart selv. Det er stort for henne å være med og hun har telt ned til disse dagene.

Laget kaller seg Yes! Dette er siden hver gang de ulike har vært i utlandet har de fått samme spørsmål: Norway, is it cold? Og svaret er alltid det samme, Yes!

Les også: Norsk lag vant den skandinaviske finalen i Lego League

– Vi er litt nervøse

Mens enkelte har ansvaret for å fortelle om forskningen laget har gjort, har den andre delen, deriblant Runa, ansvaret for at legoroboten skal løse flest mulige oppgaver på kortest mulig tid på en bane.

Robotkjernen er lik hos alle, men man bestemmer selv hvordan man bygger roboten videre, samt hvordan man programmerer den. Skal den gå fort, eller skal den gå sakte men sikkert? Hvilke oppgaver skal den løse?

Runa er godt forberedt, men likevel nervøs dagen før dagen.

– Vi er litt nervøse ja, men vi har trent bra. Jeg føler vi har god kontroll på hvordan vi skal kjøre roboten.

– Hva synes du om arenaen og stemningen her?

– Jeg synes det ser veldig bra ut, og jeg gleder meg mye til morgendagen. Det er mye større her enn det jeg hadde sett for meg. Jeg tror ikke vi vinner da, for det er mange som er mye bedre enn oss her.

Laget var trøtte og slitne etter en lang busstur fra Romsdal til Roskilde, så etter at de hadde fått sett på banen og lagt fra seg utstyret, så dro de til hotellet i København for å lade opp til finaledagen.

Finaledagen

Etter åpningsseremoni, og dommermøter var Vidar klar til å se forskningsprosjektene til lagene.

– Atmosfæren er det mest spennende her. Du ser alle ungene og forventningene er til å ta og føle på, det er nerver over alt.

– Jeg forventer å se lag som er stolte over det dem har fått til. Du ser på aldersgruppa der, som er 10 til 16, at det er en entusiasme og stolthet over det dem har fått til, og at de får lov til å presentere det til andre enn bare læreren. Du ser at de vokser veldig stort på det. Dette gleder jeg meg til å se.

– Har Runa fått noen tips?

– Jeg har ikke gitt dem tips før den lokale konkurransen, men etter den har jeg gitt dem noen tips på robotkjøringen. Det gjelder å passe på å gjøre det enkelt, og ha en plan for hva dem skal gjøre når ting går galt, for ting kommer til å gå galt. Så har jeg fått dem til å reflektere over valgene sine.

Runa forteller også at de har fått tips om å ikke være så avhengig av veggene, da størrelsen på disse kan variere fra bane til bane.

Les også: – Målet er å vinne i skandinavisk finale også

Skuffet over resultatene

Foredragene til laget går bra. Laget forteller om planen sin for å få flere i nærmiljøet til å sykle, ved å kunne frakte syklistene gjennom tunneler på en sikker måte, og dommerne virker interesserte.

Under robotkonkurransen går ikke alt helt etter planen, og laget ryker så vidt ut i de innledende rundene. Runa er skuffet etter konkurransen.

– Vi ble ikke nominert, og vi vant ikke noen priser. Vi måtte ha 30 poeng mer for å komme til kvartfinalen i robotkjøringen.

– Hva gjorde dere feil?

– Vi fikk noen småfeil her og der. Vi gjorde noen endringer i programmet i går, som vi ikke fikk testet i dag, og det er nok det som gjorde at vi bommet med noen centimeter, sier Runa.

Selv om ikke alt gikk etter planen er hun fornøyd med dagene i Roskilde.

– Det var gøy å konkurrere. Jeg skal være med neste år, det har jeg bestemt.

To ungdommer diskuterer over et bord med en robot på
I KAMP: Laget diskuterer taktikken underveis i kampen. Foto Sondre Tallaksrud.

– De har vært kjempeflinke

Vidar er fornøyd med innsatsen til laget.

– Jeg synes de har vært kjempeflinke. Det var ikke mange poeng som skilte for å gå videre, og det har vært jevnt over et veldig høyt nivå på alle kategorier.

Han synes sin egen opplevelse var veldig god, og håper flere vil melde seg som frivillige i årene som kommer.

– Det var fantastisk å være med som dommer. Du ser så mange forskjellige og entusiastiske prosjekter, og det som går igjen for de fleste er at de tar tak i et problem de ser i nærområdet sitt. Et problem de ser og føler på kroppen, og finner nye innovative løsninger for å imøtegå den problematikken. Det er gøy å være dommer, det gir noe tilbake igjen. Du får en stor glede og entusiasme. De dommerne jeg har snakket med ønsker å delta år etter år.

– Jeg har fått flere aha-opplevelser. De unge er flinke til å tenke utenfor boksen. Det er jo flere prosjekter her som er kommersielt bærekraftige, at ingen har tenkt på dette før liksom.

Vidar hansen og Runa smiler til kameraet i arrangementshallen
SKUFFET, MEN FORNØYD: Runa er skuffet over at laget ikke ble nominert, men er likevel fornøyd med dagen. Hun skal tilbake neste år. Foto Sondre Tallaksrud.

«Hettegutt» ble utadvendt

Som frivillig i Lego League kan du også få en del spesielle opplevelser underveis forteller visepresidenten.

– Jeg snakket med den ene veilederen, hvor det var en elev som slet med matte spesielt. En dag kom han til læreren sin og sa: «Nå forstår jeg hvorfor vi trenger desimaltall». Da hadde han tatt legoroboten, og kjørt 7 omdreininger på motoren, og 8 omdreininger på motoren, men det stemte ikke – det måtte være noe midt i mellom. Da hadde han knaggen sin til å regne med desimaltall, det var det han trengte.

– Når ting er bare tall, tegn og streker så mister du litt av virkelighetsfølelsen, du må ha noe å knagge det på.

Også Bernt Nilsen, forrige ukes Teknamedlem, har  fått oppleve en lignende historie som frivillig i Finnmark.

– Det var en som ble omtalt som en hettegutt – han kom hver dag inn i klassen med hetta på og så ned i bakken, han var veldig inneslutta. Når han ble med på Lego League-laget så man hetta gikk mer og mer av, og til slutt kom han seg ut av skallet sitt – takket være at han var med her. Da kan du stoppe allerede der, du trenger ikke mer, da er det allerede verdt det, sier han.

Vidar tror det kan være med på å rekruttere flere til realfag i årene som kommer.

– Verdien av Lego League-prosjektet er ikke nødvendigvis det laget som går til finalen, men den måten man klarer å bygge det opp i klassen på, at man klarer å skape miljøer og virkelighets-knagger og henge realfag på. Jeg tror det skaper så mye glede og mestring at det vil rekruttere mange til realfagsyrker. Det finnes så mange aspekter og roller – du vil alltid klare å finne din rolle. Alle får dermed mulighet til å blomstre.

Han håper at man på sikt kan arrangere konkurransen for voksne også.

– Jeg kunne tenkt meg å kjørt dette som en firmakonkurranse også, det tror jeg hadde blitt populært. For eksempel fem timer til å bygge og programmere roboten, så kjøre. Det hadde vært gøy, jeg vet i hvert fall for meg hadde det gått stor prestisje i det.