
Ole Evinrude , født i Vardal i 1877, utvandret fem år gammel med familien. Han kom fra fattige kår og ble rik på sine oppfinnelser. Mange kaller ham “båtmotorens Henry Ford".
Da norske ingeniører bygde Amerika
For 200 år siden startet den norske utvandringen til Nord-Amerika . Blant de mange som søkte nye muligheter, var ingeniører og teknologer som satte varige spor i amerikansk infrastruktur og innovasjon.
I år markeres et viktig jubileum. Det er 200 år siden den store norske utvandringen til Nord-Amerika tok til. Den 4. juli 1825 la seilskuta Restauration ut fra Stavanger med 52 håpefulle nordmenn om bord – på vei mot et nytt liv i det som skulle bli deres nye hjemland. Denne reisen ble starten på en av de mest omfattende emigrasjonsbølgene i norsk historie.
Mellom 1836 og 1915 utvandret over 750 000 nordmenn til Nord-Amerika – en bevegelse som tilsvarte omtrent en tredjedel av Norges befolkning på 1800-tallet. Det vokste frem et «Norge i Amerika» som i størrelse kunne måle seg med hjemlandet.
Mange norske ingeniører deltok i byggingen av amerikanske storbyer på 1800-tallet, ikke minst Thomas Philfeldt, sjefsingeniør for mange av Chicagos broer, Ole Singstad med sin banebrytende løsning for mange av Manhattans tunneler og Gunvald Aus som bygde skyskrapere i USA og til slutt bygg over hele verden.
I dag er utvandringen til USA langt mer beskjeden, men fortsatt reiser mellom 300 og 600 nordmenn årlig «over dammen», ifølge Statistisk sentralbyrå. Utdanning, arbeid og familie er de vanligste årsakene.
Og fortsatt er det mange fremragende nordmenn innen ulike teknologiske og naturvitenskapelige områder som gjør suksess i USA.

Flere faglige utfordringer
«Den norske ingeniøren», beskrev historikeren Kenneth Bjork i boken «Saga in Steel and Concrete», «reiste gjerne til de store byene: New York, Chicago og San Fransisco. Dampbåten på 1800-tallet gjorde det mulig for høyt utdannede å reise rundt på samme vis som håndverkere pleide å reise i «lære».
Mange norske utvandrere rundt 1900 ble værende i USA. Annenhver norske ingeniør som emigrerte forble amerikaner, skrev Bjork. Norge hadde på den tiden ikke en gang et naturvitenskapelig universitet – før 1910 – og utsiktene til faglige utfordring var mindre i gamlelandet. I tillegg fikk ofte utenlandske ingeniører de høye stillingene i Norge, fordi arbeidsgivere på den tiden ikke "stolte" på norske ingeniører.
Les også del 2: Fra pacemakeren til bienes historie
Bygde broer og tunneler
I anledning 200-årsjubileet tar vi i to artikler for oss norske ingeniører, teknologer og naturvitere som gjennom tidene har gjort det sterkt i USA, og som har hatt stor betydning for utviklingen innen sine fag. Vi kaller det en norsk-amerikansk, Teknas «Hall of fame».
Vi starter med å blant annet ta for oss to ingeniører som er berømte for sine tekniske løsninger i skyskraper- og tunnelbygging. Påhengsmotoren og pacemakeren er andre stikkord for dagens artikkel.

Nordmann I New Yorks skyskrapereventyr
Gunvald Aus (1851–1950) var en norsk ingeniør fra Haugesund som utvandret til USA i 1883, og senere ble en sentral skikkelse bak flere ikoniske skyskrapere og offentlige byggverk. Etter å ha fullført utdannelsen ved Bergens tekniske skole, reiste han til USA som 22-åring. Der startet han sin karriere hos Phoenix Bridge Company i Pennsylvania, og avanserte etter hvert til stillingen som sjefsingeniør i det amerikanske finansdepartementet i Washington D.C., hvor han hadde ansvar for alle føderale bygninger i landet.
Senere etablerte han sitt eget konsulentfirma, som vokste til å bli et av verdens største på sin tid. Firmaet hans sto bak et imponerende mangfold av prosjekter – fra parlamenter, kaianlegg og militærbaser til skoler, universiteter, museer, kirker, biblioteker, sykehus, banker og broer. Blant de mest bemerkelsesverdige prosjektene var U.S. Army Supply Base i Brooklyn, et kraftverk i Mexico, et frimurertempel i Manila og akvedukter på Cuba.

Hans mest kjente verk er likevel Woolworth-bygningen i New York – en 58-etasjers skyskraper som, da den sto ferdig, var verdens høyeste bygning og overgikk selv Eiffeltårnet i høyde.
Gunvald Aus vendte tilbake til Norge i 1915 og levde et langt liv. Han døde i 1950, 99 år gammel.
Nordmannen som bygde Chicagos broer

Thomas G. Pihlfeldt (1858–1941), opprinnelig fra Vadsø, ankom Chicago i 1879 med ingeniørutdanning fra Dresden og Hannover.
I sine første år i USA arbeidet han som maskinist, før han fikk innpass som ingeniør i byens kartverk. Der avanserte han raskt og ble til slutt utnevnt til Chicagos øverste broingeniør – Chief Engineer of Bridges.
I løpet av hans periode i stillingen ble det oppført hele 55 broer og viadukter i byen, blant dem den teknisk bemerkelsesverdige Clybourn Avenue-broen fra 1902. Denne broen er en såkalt bascule-bro – en type klaffebro som kan åpnes for å slippe båttrafikk forbi. På grunn av sitt banebrytende arbeid med slike konstruksjoner, har Pihlfeldt fått tilnavnet «basculenes far».
Han var også aktiv i det norsk-amerikanske miljøet i Chicago, som medlem av både Norwegian American Technical Society, Kong Oscar-losjen og Chicago Norwegian Club.
Nordmannen bak påhengsmotoren

Ole Evinrude (1877-1934) ble født i Vardal, men utvandret til Wisconsin med familien fem år gammel i 1882.
Han ble tatt ut av skolen allerede som tiåring for å hjelpe til på gården. Som selvlært oppfinner, ingeniør og forretningsmann, steg han fra fattige kår til rikdom på sine oppfinnelser. Mange kaller ham “båtmotorens Henry Ford”. Sin praktiske utdannelse fikk han ved forskjellige mekaniske verksteder og stålverket Jones & Laughlin i Pittsburgh.
Det sies at han fikk idéen om en påhengsmotor som 14-åring da han fraktet folk over en innsjø i seilbåt mot betaling. Den første bensindrevne påhengsmotoren var klar i 1907, og to år senere stiftet han Evinrude Motor Company. De tidligste motorene ble startet med et håndtak på selve svinghjulet, og først senere ble snortrekket tatt i bruk.
Den store depresjonen ble tøff for selskapet, men fra 1933 gikk det oppover igjen. Evinrude døde i 1934, men selskapet vokste seg stort og havnet etter krigen på Fortunes liste over de 500 største industriforetak i USA. Selskapet ble senere solgt, og i 2020 stanset kanadiske Bombardier Recreational Products produksjonen av Evinrude påhengsmotorer.

Nordmann i Manhattans tunnelsystem

Ole Singstad (1882–1969) var en fremragende norskamerikansk ingeniør, født i Lensvik i Trøndelag. Etter å ha fullført sin utdannelse ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, emigrerte han til USA som 23-åring og begynte sin karriere ved jernbanen i New Jersey. I 1909 ble han ansatt i New Yorks tunnelbanesystem, og bare noen år senere ble han invitert til å delta i planleggingen av verdens første undersjøiske veitunnel – under Hudson River i New York.
Singstad revolusjonerte tunnelbygging med sin banebrytende ventilasjonsmetode, som gjorde det mulig å håndtere de livsfarlige avgassene fra biltrafikk – et problem selv Thomas Edison mente var uløselig. Løsningen hans besto av et tre-lags system: friskluft ble tilført under kjørebanen, biltrafikken gikk i midten, og forurenset luft ble sugd ut gjennom den øverste seksjonen. Dette reduserte også risikoen for brann i tunnelene.

Han ledet byggingen av både Holland Tunnel og Lincoln Tunnel, og etter å ha vunnet en prinsipiell kamp mot den mektige byplanleggeren Robert Moses – som ønsket broer i stedet for tunneler under East River – fikk Singstad støtte fra president Franklin D. Roosevelt. Resultatet ble Queens-Midtown Tunnel og Brooklyn-Battery Tunnel.
Etter andre verdenskrig etablerte han sitt eget konsulentfirma og ledet tunnelprosjekter i blant annet Argentina, Brasil, Venezuela, Belgia, Canada og Cuba. Han forble yrkesaktiv nesten helt til sin død i 1969, 87 år gammel.
Ole Singstad ble i 1930 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, æresmedlem av både American Society of Engineers og Norske Sivilingeniørers Forening, æresdoktor ved flere amerikanske universiteter, og utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
Stillehavskrigens norske ingeniør

Leif Sverdrup (1898-1976) var en norsk ingeniør som ble oberst og major i general McArthurs stillehavskrig. Sverdrup var født i Ytre Sula i Sogn og Fjordane og utvandret til USA i 1914 etter en krangel med sin far. Han tok da krigstjeneste i første verdenskrig og så sivilingeniørstudiet ved University of Minnesota i 1921. Han jobbet for Missouris vegvesen, før han etablerte sitt eget brobyggerselskap, som blant annet stod bak Washington Bridge.
I 1941 fikk han i oppdrag å bygge flystriper i Stillehavet for bombefly som skulle fly over Filippinene. I 1942 ble han oberst og i 1944 Stillhavskrigens "chief engineer". Han viste stort mot, og i mars 1945 ble han forfremmet til major. Sverdrup var personlig til stede da Japan leverte sin formelle overgivelse.
Etter krigen var han kommandør for en infanteri-divisjon til sin pensjon og deretter jobbet han i sitt eget brobyggingsfirma til sin død i 1976. Firmaet fikk dårlig ry da en bro de bygget, I-35W Mississippi, brått raste i 2007.

Den «norske» biokjemikeren
Conrad Elvehjem (1901-1962) var en norsk-amerikansk biokjemiker som jobbet med ernæring. Han kom fra McFarland, Wisconsin med to norske utvandrere som foreldre og ble professor i kjemi ved Universitetet i Wisconsin i 1936. I 1937 identifiserte han et molekyl i ferskmat og gjær kjent som nikotinsyre. Det ble kuren for vitaminmangelsykdommen pellagra og bidro til å identifisere vitamin B.
Om del 2 av artikkelen
I neste artikkel (del 2) skriver vi om Lars Onsager, Normann Borlaug, Earl Bakken, Fred Kavli, Ivar Giæver, Dag Kittlaus og Gro Vang Amdam.
De to artiklene bygger på en artikkelserie skrevet av Henrik Libell til Tekna Magasinet i 2020 .
Kilder: Store Norske Leksikon, Wikipedia, Norsk Biografisk leksikon, New York Times, Wall Street Journal, Penn State, National Academy of Sciences Biographical Memoir, earlbakken.com, http://www.structuremag.org Saga in Steel and Concrete (1947)