Hei, det ser ut som du bruker en utdatert nettleser. Vi anbefaler at du har siste versjon av nettleseren installert. Tekna.no støtter blant annet Edge, Firefox, Google Chrome, Safari og Opera. Dersom du ikke har mulighet til å oppdatere nettleseren til siste versjon, kan du laste ned andre nettlesere her: http://browsehappy.com
Hopp til innhold
ute på forretningsreise

Råd og tips

Utlegg for reiseutgifter

Tekst av Juridisk avdeling 27. feb. 2021

Arbeidsgivers styringsrett gir ikke rett til å pålegge sine ansatte å legge ut for større reiseutgifter.

Les om uttalelsen fra Borgarting lagmannsrett om saken til de ansatte i Utenriksdepartementet (UD):

UD kan ikke pålegge sine ansatte å legge ut for reiseutgifter

NTL fremmet et søksmål mot staten på vegne av flere ansatte i UD. Bakgrunnen for søksmålet var at UD endret sin reisepolicy.
Frem til den 01.03.15 ble flybilletter bestilt av den enkelte ansatte gjennom UDs reisebyrå, og utgiftene ble belastet UD direkte. Annen transport og hotell ble regelmessig betalt av den enkelte ansatte.
Fra og med den 01.03.15 bestemte UD at flybilletter, hotell og leiebil skulle bestilles av de ansatte og at utgiftene ikke skulle belastet departementet. Selv om det var departementet som i siste instans skulle dekke reiseutgiftene, var det den enkelte ansatte som ble stående personlig ansvarlig overfor leverandøren av reiseytelsen.

Rettslig grunnlag?

Lagmannsretten uttalte at et pålegg fra arbeidsgiver om å påta seg et personlig ansvar overfor tredjemann for utgifter til flybilletter og hotell i forbindelse med tjenestereiser, forutsatte et rettslig grunnlag. Spørsmålet i saken var altså om det forelå et rettslig grunnlag for pålegget.

Ikke grunnlag i arbeidsavtale eller tariffavtale

Lagmannsretten fastslo at pålegget i reisepolicyen verken hadde grunnlag i arbeidsavtalen eller tariffavtalen. Avtalene inneholdt ikke uttrykkelig bestemmelser om hvordan avtaler med tjenesteleverandører skulle inngås. Videre forelå det ikke grunnlag for å innfortolke en slik plikt for de ansatte i avtalene. Begrunnelsen for dette var sammensatt:

  • UDs ordning var ikke en nødvendig konsekvens av de ansattes plikt til å foreta tjenestereiser
  • andre virksomheter i staten benyttet andre ordninger hvor arbeidsgiver ble belastet direkte,
  • reiseaktivitetens omfang og at det var snakk om betydelige reisesummer

Vernehensyn talte imot å innfortolke en plikt for den enkelte ansatte til å inngå personlige avtaler med tredjemenn med en økonomisk forpliktelse som det her var tale om.

Ikke hjemmel i arbeidsgivers styringsrett

Ettersom det omstridte pålegget falt utenfor rammene for det arbeidstakerne kan pålegges i medhold av arbeidsavtalen og tariffavtalen, kunne pålegget heller ikke hjemles i arbeidsgivers styringsrett, da styringsretten må utøves innenfor rammene som arbeidsavtalen/tariffavtalen setter.

Lagmannsretten sa tydelig at endringen i reisepolicyen ikke kun var en endring av administrative rutiner, men et pålegg til den enkelte ansatte.

Med henvisning til rettspraksis, ble det uttalt at det ved fastleggelsen av rammene for arbeidsforholdet, blant annet måtte ses hen til samfunnsutviklingen. Å pålegge ansatte å inngå avtaler med tredjemenn om hotell og flybilletter ved tjenestereiser, var etter rettens syn verken rimelig eller naturlig sett i lys av samfunnsutviklingen.

Store beløp

Et viktig moment var at utgiftene kunne dreie seg om betydelige beløp (bl.a. pga. stor reisefrekvens). Selv om adgangen til å be om reiseforskudd avdempet ulempene og den økonomiske belastningen som ordningen hadde for de ansatte, la ordningen om reiseforskudd opp til en sammenblanding av private midler og arbeidsgivers penger.

Basert på det ovennevnte, konkluderte lagmannsretten med at pålegget i reisepolicyen var urettmessig.

Merk at lagmannsretten presiserte at dens avgjørelse var begrenset til utgifter tilknyttet flybilletter og hotell, og ikke andre «mindre» utgifter, som f.eks. utgifter til mat og taxi. Dette har nok en sammenheng med at størrelsen på utgiftene var et vesentlig moment i saken.