Hei, det ser ut som du bruker en utdatert nettleser. Vi anbefaler at du har siste versjon av nettleseren installert. Tekna.no støtter blant annet Edge, Firefox, Google Chrome, Safari og Opera. Dersom du ikke har mulighet til å oppdatere nettleseren til siste versjon, kan du laste ned andre nettlesere her: http://browsehappy.com
Hopp til innhold
FØRST: Elkem Ranas anlegg i Mo slipper ut 300.000 tonn CO2 i året. De skal få verdens første karbonfangstanlegg for ferrosilisium-smelteovner. Stoffet er viktig for å produsere stål og støpejern.

Kursinnsikt

CO2-fangst kan bli et nytt norsk industrieventyr: – Vi må bevege oss kjapt

Publisert: 5. des. 2022

Karbonfangst har vært med oss siden 70-tallet. Hva må til for å lykkes i stor skala – og hvor langt unna er vi egentlig?

– 2020-tallet er tiåret da den kommersielle gåten rundt karbonfangst, bruk og lagring må løses.

Det sier Emil Yde Aasen, Market Strategy & Insight Manager i karbonfangstselskapet Aker Carbon Capture. Han besøker Teknas CO2-konferanse i januar for å gi et øyeblikksbilde av situasjonen for karbonfangst, bruk og lagring – eller CCUS, som er forkortelsen fagfolk gjerne bruker.

Aasen er tett på det som ikke bare er en nøkkel til å vinne klimakampen, men også kan være et nytt industrieventyr for Norge. Uten at det på noen måte er enkelt. Under konferansen skal han snakke om både seierne så langt og utfordringene som venter før fangst av karbondioksid kan rulles ut i stor skala.

– Var det enkelt å utvikle ny industri ville alle gjort det, sier Aasen.

– Men alt nyskapende arbeid innebærer en viss risiko.

Vil du lære mer om mulighetene innen karbonfangst? Dette er landets største møteplass innen CO2-håndtering og grønn vekst

Viktig brikke i Parisavtalen

Så hva er utfordringene man står overfor? Litt av det grunnleggende først:

På veien mot Parisavtalens mål om å holde den globale oppvarmingen under 1.5 grader er en viktig brikke at vi skal ha netto nullutslipp av CO2. Her er karbonfangst en helt essensiell brikke.

Selv om det finnes mange klimagassutslipp vi kan kutte i, er det flere viktige industrier hvor det ikke er mulig å kutte alle utslipp.

Dette gjelder for eksempel sement, som alene står for syv prosent av verdens CO2-utslipp. For å fremtidssikre disse industriene og komme ned i null behøves dermed negative karbonutslipp – altså fjerning av CO2 via karbonfangst.

Bruker kjemisk svamp

– Når jeg snakker om karbonfangst til venner sier de at «dette høres ut som science fiction», sier Aasen.

– Men så har vi holdt på med dette helt siden 70-tallet.

Han nevner de to operasjonelle karbonfangstprosjektene i Europa, som begge ligger i Norge – Sleipnerfeltet og Snøhvit. Førstnevnte begynte allerede i 1996.

– Vi har lagret cirka én million tonn årlig fra disse feltene, så vi vet at dette funker.

I dag finnes det flere forskjellige metoder for karbonfangst og lagring. Aker Carbon Capture benytter amingfangst – et system som kobler seg på en fabrikkpipe og kjører røykgassen gjennom en kjemisk aminsvamp som fanger opp CO2.

SMØRBLID: Emil Yde Aasen, Market Strategy & Insight Manager i Aker Carbon Capture.

– Så tar vi svampen ut og varmer den opp slik at CO2 kondenserer og vi kan bruke svampen igjen.

Ved å senke temperaturen blir gassen flytende og komprimert nok til at den kan transporteres med båt til et lagringsanlegg og sendes gjennom en rørledning til et lager 2600 meter under bakken.

– Per i dag er dette den eneste fangstteknologien som er teknisk og kommersielt moden for store prosjekter.

Det høres kanskje ut som om dette burde være en gullgruve for Aker Carbon Capture og andre selskaper med lignende teknologi, men dessverre er det ikke så enkelt.

– Om dette var verdens beste forretningsmulighet ville alle gjort det, men forretningsmodellen for karbonfangst står ikke helt på egne bein per i dag.

Nysgjerrig på en av klimakampens viktigste teknologier? Lær mer på Teknas CO2-konferanse

CO2: Varen nesten ingen vil ha

Utfordringen er at det den enorme mengden CO2 som slippes ut årlig ikke står i forhold til hvilken verdi molekylet har i annen bruk.

– CO2 fyrer ikke opp huset og det kan ikke spises. Det brukes i noen grad i brus, øl og farmasøytisk industri, men det er bare en bitteliten del av det som slippes ut årlig.

Lønnsomhet er den sentrale flaskehalsen for bedre og mer karbonfangst. Her går nemlig veien til innovasjon via erfaringer fra eksisterende prosjekter. Hvert av disse krever investeringer i milliardklassen, samtidig som løsningene som kommer ut av dem trenger lang tid for å modnes.

Heldigvis beveger karbonfeltet seg raskere enn på lenge. Anleggene kan fange mer, skipene kan transportere mer, lagrene kan romme mer og kostnaden har gått ned. Selv om veksten i prosjekter møtte en brems da finanskrisen traff i 2008 har antallet planlagte karbonfangstprosjekter de to siste årene skutt i været.

I 2021 ble det fanget 40 millioner tonn CO2 på global basis, og ifølge Aasen kan prosjektene som er i emning mangedoble dette tallet.

– Det snakkes om at man har cirka 250 millioner tonn på vei.

Det er bare ett aber her:

Det er ikke nok.

– Har startet en god jogg

Ifølge kurven IEA har satt for å nå netto nullutslipp i 2050 må man fange 1670 millioner tonn årlig allerede i 2030. I 2050 må det tallet ha økt til 7.6 milliarder tonn.

– Selv om vi har enorm vekst trenger vi åtte til ti ganger så mange prosjekter innen 2030 for å nå det volumet.

Han sammenligner dagens situasjon med løping.

– Akkurat nå føler alle at de beveger seg så fort de kan, og vi har startet en god jogg. Men, dette er som en maraton hvor man må sprinte samme hastighet som på en hundremeter hele veien. For å si det litt flåsete: Man må bare gønne på fra start.

Der er vi ikke i dag. Aasen peker blant annet på analyser fra organisasjonen Clean Air Task Force, som viser et voksende gap mellom tilgjengelig finansiering og eksisterende prosjekter. Allerede neste år er det anslått at 55 prosent av midlene som behøves ikke finnes.

For å få tempoet opp og nå 2050-målene mener Aasen at man trenger insentiver og støtte som gjør flere milliardinvesteringer mulige.

Dette kan være vrient, all den tid både krig og strømkrise legger press på politikere som sitter på valg i fireårssykluser.

– Det frister mer å bruke penger på strømstøtte enn prosjekter som dette. Behovet for denne typen prosjekter er minst like stort, og investeringene må gjøres i dag.

Han berømmer regjeringens karbonfangstprosjekt Langskip og trekker samtidig frem nye lisenser for karbonlagring sammen med godt tilrettelagte søknadsprosesser som positive trekk. Likevel minner han om at det er langt igjen.

Samtidig finnes det fordeler utover det rent klimamessige om man tar investeringene nå, siden Norge da kan bygge fremtidige arbeidsplasser på å lagre karbon for europeisk industri. Noe som kan virke litt paradoksalt.

– Her har vi tjent penger på å selge fossile brensler i 50 år, og nå skal vi tjene penger på fange CO2en fra de samme kildene og deretter lagre det i den samme undergrunnen, sier Aasen.

– Samtidig er det viktig å understreke at karbonfangst er relevant for andre industrier enn olje og gass, slik som sement, avfallsforbrenning, og stålproduksjon – alle industrier som vil være nødvendige også etter netto-null i 2050.

Må skape et marked

Om norsk karbonlagring skal betale seg kreves det ikke bare innovasjon, men også et marked for CO2. Det vil i praksis si at det blir mer lønnsomt å redusere utslipp enn å la være.

Dette er en veldig viktig bit av den kommersielle gåten Aasen snakker om. Blant de statlige tiltakene for å få dette til finnes det både pisk og gulrot, med dagens CO2-avgifter i Norge og EU som et typisk eksempel på førstnevnte.

For gulrot-varianten knytter det seg nå store forventninger til USA, som nettopp innførte sin Inflation Reduction Act. Her får man betalt for å fange og lagre utslipp i stedet for å måtte betale en avgift for utslipp.

– Tidligere fikk du inntil 50 dollar per tonn du fanger og permanent lagrer, men det taket er nå økt til inntil 85 dollar. Samtidig er det satt av en god del milliarder dollar til store infrastrukturprosjekter.

Aasen tror dette for alvor kan sette fart på det amerikanske markedet for karbonfangst og lagring. Samtidig lyser EU ut nye milliarder til lignende prosjekter i Europa. I denne økte aktiviteten er det også bakt inn et varsko for Norge om man ønsker at dette på sikt skal skape inntekter.

– Vi må bevege oss kjapt, for industrien vil navigere dit mulighetene finnes. Om USA blir store på dette vil fokuset dreie dit.

Det er sent oktober når Aasen snakker med Tekna, og han er tydelig på at mye vil kunne ha endret seg på de to månedene før han legger frem situasjonsbildet på konferansen – ting går faktisk såpass kjapt. Noen endelig løsning tror han allikevel ikke vi har i syne.

– Vi må virkelig sette opp tempoet hvis vi skal nå 1670 millioner tonn innen 2030, sier Aasen.

– Men, om vi i det minste lykkes med å løse den kommersielle gåten i løpet av 2020-årene kan reduksjonen i utslipp virkelig sette fart etter det.

Blir karbonfangst et nytt industrieventyr for Norge? Få svarene på Teknas CO2-konferanse!

Les også

Relaterte kurs og arrangementer