Grå røyk utenfor bygningene
«PANIKKSKAPENDE GASS»: I 2018 holdt SINTEF en uvarslet sikkerhetsøvelse ved et laboratorium på Gløshaugen i Trondheim. Scenariet for øvelsen var en ammoniakklekkasje i en tank like utenfor bygget.

Aktuelt

– Det ville eskalert og endt i katastrofe

5. okt. 2020

Store utfordringer under en beredskapsøvelse i laboratoriene til SINTEF Energi og NTNU i Trondheim viser nødvendigheten av å forberede seg på det verste.

Laboratoriet er ikke bare arenaen for de største vitenskapelige nyvinningene i moderne tid. Det kan også være et potensielt livsfarlig sted – både for forskerne som befinner seg på innsiden og nærmiljøet rundt – om noe først går virkelig galt.

En som vet mer om dette enn de fleste er Grete Aastorp, HMS- og kvalitetssjef i SINTEF Energi AS.

Hun har jobbet med beredskap i 25 år, og som sikkerhetsleder for et forskningsinstitutt som fokuserer på nyskapning fremfor produksjon er hun klar på hvor skoen ofte trykker i slike worst case-scenarier.

– Gjengangeren er at man vegrer seg for den praktiske biten av beredskapen. Det er mye enklere å prioritere den strukturelle og prinsipielle delen av det, men det hjelper ikke at kriseledelsen sitter samlet på et rom når det brenner på dass. Det gjelder å fortsette å kna til alt det konkrete er på plass. Hvor er sperreteipen? Hva betyr de ulike alarmene? Hvem møter nødetatene?

Grete Aastorp er en av våre dyktige foredragsholdere på Tekna-konferansen Labdrift 2020. Les hele programmet her!

Ammoniakk og panikk

Aastorp snakker av erfaring: 7. februar 2018 gikk en uvarslet øvelse av stabelen på Gløshaugen i Trondheim, der SINTEF deler forskningsfasiliteter med NTNU.

Scenariet for øvelsen var en ammoniakklekkasje i en tank like utenfor bygget, med et tosifret antall markører – innleide skuespillere – plassert i vanskelige situasjoner inni en uoversiktlig bygning. På utsiden truet «gassen».

Det gikk ikke spesielt bra, avslører sikkerhetssjefen.

– Ammoniakk etser øynene og slimhinnene. Det er en panikkskapende gass. Det var selvsagt ingen som ble skadd under øvelsen, men i realiteten ville det blitt mye mer panikk.

Det er ingen manko på briljante hjerner blant de ansatte i forskningsmiljøet i Trondheim, men det betyr ikke at alle er like klartenkte i praktiske situasjoner: Rundt 25 av dem valgte å forlate bygningen ved å gå rett gjennom den potensielt livsfarlige «gasskyen» på veien ut.   

– Vi har alltid mange nye folk hos oss, og de kommer fra ulike sikkerhetskulturer fra hele verden. I tillegg forsker vi på nye ting hele tiden – i en produksjonslab er det det mye enklere å lage en beredskapsplan. Vanligvis trener vi jo på å forlate bygningen, men når en gasslekkasje oppstår utenfor, kan det riktige være å lukke vinduene og bli innendørs.   

Hodebry for redningstjenesten

Det er lett å ta for gitt at redningsmannskap vil trå til med hjelpende hender når uhellet først er ute. Men slik er det ikke nødvendigvis. Nødetatene plikter nemlig å ivareta sikkerheten til sitt eget mannskap fremfor noe annet. 

– For mange år siden begynte det å brenne i en innendørs trafo her oppe. Det var ikke mulig for brannmannskapet å slå fast at det var trygt å gå inn i bygget, så de satt til slutt utenfor og spiste pizza mens det brant der inne. Det var nok ikke så lurt – de kom på forsida av Adressa dagen etter, humrer Aastorp.

Også øvelsen på Gløshaugen i 2018 skapte betydelig hodebry for Trondheim brann- og redningstjeneste (TBRT).

Lang utrykningstid som følge av at de måtte hente spesialutstyr, 200-300 evakuerte personer som sto i veien da de ankom, manglende nøkkelkort og kjemikaliedrakter som var stive av å ha blitt lagret ute om vinteren var bare toppen av det operative isfjellet.

– I tillegg er bygningsmassen usannsynlig kompleks, særlig kjernen av bygget, der det ikke er vinduer. Selv jeg som har jobbet her i over seks år ville hatt problemer. Brannmannskapet hadde ikke en sjanse. 

To av markørene ble funnet i en bråkete lab i kjelleren etter en drøy time, mens en annen ble funnet «bevisstløs» ved lekkasjepunktet etter 50 minutter.

– De hadde dødd mange ganger i løpet av den tida, sier Grete Aastorp.

Labdrift samler laboratorieledere på tvers av bransjer og industrier. Konferansen har utviklet seg til å bli en årlig møteplass for erfaringsutveksling og faglig oppdatering, og arrangeres i år for sjette gang.

Øvelse gjør mester      

Til tross for – eller kanskje snarere på grunn av – at store mangler i den praktiske beredskapen ble avdekket under øvelsen, ble det en ekstremt nyttig lærepenge for både SINTEF, NTNU og brannvesenet, sier Aastorp.   

– Vi fant ut at vi hadde en veldig god beredskapsplan. Problemet var at den ikke hadde blitt implementert, sier hun. 

Siden da har instituttet jobbet med en rekke konkrete tiltak. De ansatte skal ha beredskapsnumre lagret på telefonen sin og får årlig opplæring i beredskap og førstehjelp.

I tillegg er det gjort praktiske grep for å trygge innsatspersonell fra nødetatene. Den eksplosive gassen acetylen har fått en egen parkeringsplass og trilles ut ved alarm, og brannvesenet disponerer et eget rom der de kan ta ut strømmen til høyspenningslaboratoriene.

Viktigheten av tilstedeværelsen til labsjefen og andre ansatte ved ulykkesstedet har blitt enda tydeligere. En kjentmann eller tre er til uvurderlig nytte når et bygg skal gjennomsøkes. 

– Dette har tvunget oss til å tenke annerledes rundt vår egen beredskap. Siden vi befinner oss såpass nærme nødetatene som vi gjør, har vi nok lullet oss inn i en komfortabel tanke – «vi får jo hjelp, og de kommer jo fort». Men det stemmer ikke alltid. Våre folk må være drillet selv, avslutter Aastorp.

Les også

Relaterte kurs og arrangementer