Digitalisering – hva med oss?

Digitalisering er på alles lepper om dagen. Plutselig ligger det en revolusjon i ordet «digitalisering». Det igangsettes konferanser og seminarer, bølgen skyller over oss. Nye hypeord dukker opp: Industri 4.0, Norge 6.0.
Hva gjør dette for deg og meg? – Uendelig mye? Er det nå arbeidsplassene forsvinner? Skjer det en revolusjon nå?

Flinke forbrukere og gode digitale borgere

Norske forbrukere har alltid ligget langt fremme i bruk av teknologi, i teknologisk konsum. Det har vært heldig for oss, siden utstyrsleverandører i stor grad har brukt Norge og Norden som «testbed», før en bredere internasjonal lansering. Dette har igjen forsterket fortrinnet vårt. En positiv spiral. Som forbrukere er vi nordmenn flinke til å ta i bruk teknologiske nyvinninger.

Vi er også flinke e-borgere, for dette gjelder også elektroniske tjenester som elektronisk selvangivelse, Altinn, DigiPost og nettbank. Vi er blant de flinkeste i klassen.

Europakommisjonens målinger av digitale ferdigheter viser det samme. Vi er blant de flinkeste (blå kurve): 96% nordmenn (mellom 16-74) bruker internett, 93% bruker nettbank,…Altså borgerne er flinke.
Og arbeidsstyrken har økt kompetanse.

Trues demokratiet av at ikke alle er med?

Uansett, det er farlig med de som faller utenfor. Dette var noe tidligere kringkastingssjef Einar Førde var veldig bekymret for allerede på nittitallet. Han snakket mye om tre-fjerdedelsamfunnet, digitale skiller (the digital divide); den demokratiske utfordringen ved at deler av samfunnet «faller helt ut». Rundt årtusenskiftet var det rundt fjerdedelen. I dag er det nok ikke mange prosentene, men det er like fullt et problem. De som faller ut i Norge er grovt sett de aller eldste seniorene og de med funksjonshemninger.
I andre land har man sett at økonomiske ulikheter har spilt en større rolle og at skillet i større grad forklares av økonomi. For eksempel så vi dette da vi sammenlignet oss med Italia på 2000-tallet, da begge land, Norge og Italia, var pionerer i innføring av ny digital TV-standard. I Norge var viktigste parameter alder, mens det i Italia var økonomi som skapte digitale skiller.

Hvilket samfunn skal vi ha når arbeidsplasser forsvinner?

En sosial utfordring ved digitalisering er den demokratiske utfordringen når noen borgere ikke henger med i samfunnet. En annen aktuell problemstilling ved digitalisering er at samfunnet endres og jobbfunksjoner blir borte. Hva skjer når den fjerde industrielle revolusjon gjør at industriarbeidsplassene blir borte? Andelen industriarbeidsplasser har falt i de nordiske land siden tidlig nitti-tall. 1/2 million industriarbeidsplasser har tilsammen blitt borte i Norden. I følge Patterns of Structural Change in Developing Countries har enda flere industriarbeidsplasser blitt borte i USA og Japan i samme periode, mens Kina hadde en stor og brå økning i 2002 som senere har flatet ut.

Det er flere grunner til at industriarbeidsplassene forsvinner, slik som økt produktivitet på grunn av teknologi, et skifte fra varer til tjenester i rike land, outsourcing og offshoring til land med lavere inntekter og økt konkurranse med de samme landene.

Innen industri er det mange færre ufaglærte enn tidligere. Industrien krever flere faglærte og folk med høyere utdanning. I følge rapporten fra nordisk ministerråd: Digitalisation and automation in the Nordic manufacturing sector: – Status, potentials and barriers falt tallet på ufaglærte innen norsk industriproduksjon fra 23% til 17% på bare 6 år (fra 2008-2014). Industriens tap av arbeidsplasser har blitt kompensert noe ved økt behov for faglærte og høyt kvalifisert arbeidskraft i postproduksjon og preproduksjon: i postproduksjonen, i form av forskning og utvikling og i preproduksjonen, i form av logistikk, kvalitetskontroll og dokumentering.

LO holdt inviterte til et fagseminar om digitaliseringsutfordringene for arbeidslivet 31.mai i år. Flere foredragsholdere pekte på at det norske vellykkede tre-part samarbeidet (arbeidstaker, arbeidsgiver og fagforening), sammen med den flate strukturen i norsk arbeidsliv og at det i Norge er stort rom for å gjøre feil, tilsammen gir Norge et stort fortrinn.

Tross dette viser det seg at norsk industri henger etter. Det kan du lese mere om i Digitalisering – Industri 4.0.

Men det er ikke bare industriarbeidsplassene som vil bli borte. Sintef ga ut en rapport i desember i fjor som tok for seg: Effekter av teknologiske endringer på norsk nærings- og arbeidsliv
Hovedkonklusjonen i denne er at nye og disruptive forretningsmodeller vil ha stor på virkning på alle ledd i nærings- og arbeidslivet og at de fleste sektorer blir berørt.
Elin Ørjasæter hadde et innlegg i Morgenbladet tidlig i mai der hun gjør seg betraktninger rundt rapporten. Hun peker på sin ambivalens mellom det teknologipositive i rapporten og trusselen ved å tape arbeidsplassene våre. Hvilket samfunn vil vi få? Skal alle bli «navere»? Hun mener borgerlønn kan være svaret. Alle skal motta en betingelsesløs grunnlønn som det skal gå an å leve av.
Borgerlønn er igjen aktualisert med Sveits som skal ha folkeavstemning om dette 5.juni. Forslaget i Sveits er at alle over 18 år skal få 2500 sveitserfranc (knappe nkr. 21000,-)per måned uten vilkår og uten skatt.

Dette høres vel og bra ut, men det kan være svært risikabelt i forhold til å miste ressurser og kreativitet dersom vi mister de unge. Incentivene til å jobbe svekkes. Hvis unge funksjonsfriske mennesker kan velge seg et liv med borgerlønn – og gjør dette, risikerer vi et stort problem. Dersom det i noen miljøer og familiekulturer blir akseptabelt å velge seg borgerlønn i stedet for utdannelse kan dette føre til økte forskjeller i samfunnet og vi står i fare for å miste viktige ressurser og talenter.

Hva mener du? Tror du arbeidsplassene forsvinner -og hvordan skal vi møte det?