I 2024 gikk Akademikerne og Tekna til streik for å beholde sin lønnsmodell, og vant fram. Dette er en modell der den økonomiske rammen forhandles sentralt, men hvor lønnsmidlene fordeles lokalt, gjennom forhandlinger mellom ledelse og tillitsvalgte lokalt i de ulike virksomhetene. Hvorfor er dette den beste modellen?
– Vi mener lokal fordeling er den beste og mest rettferdige måten å fordele lønnsmidlene. Stillingstitler sier ofte lite om ansvar, kompetanse og faktisk arbeidsinnhold. To personer med samme tittel kan ha vidt forskjellige oppgaver, og bidra svært ulikt til virksomheten. Det er lokalt man ser dette. Det er der man vet hvor skoen trykker, sier Svartveit.
Retter opp skjevheter
Svartveit mener lokal lønnsdannelse gir mulighet til å rette opp skjevheter, for eksempel knyttet til kjønn, som man ikke ser gjennom sentrale forhandlinger, og at det gjør det mulig å belønne reell kompetanse og innsats, og sørge for at ansatte med stort ansvar faktisk blir verdsatt.
– Dette er ikke vilkårlighet. Det er presisjon. Vi har tillit til at arbeidsgivere og tillitsvalgte gjør de beste vurderingene for både ansatte og virksomheten. Lønnsmodellen bygger på at partene lokalt blir enige om en felles lønnspolitikk som ligger til grunn for forhandlingene, sier Svartveit.
Han kjøper ikke LO og NTLs argumenter om at lokal lønnsdannelse er urettferdig, og at fordelingen fort skjer basert på trynefaktor.
– Når ble det rettferdig at alle skal ha samme lønnsutvikling? Ingen er like og har samme kompetanse. Vi mener rettferdighet skapes nærmest der arbeidet utføres. Når LO og NTL løfter frem sentral lønnsdannelse som en garantist for rettferdighet, ser de ikke at staten er langt mer kompleks enn det sentrale systemer klarer å fange opp, sier han.
Staten må kunne konkurrere om kompetanse
Svartveit mener lokal lønnsfordeling er avgjørende for at staten skal være rustet til å konkurrere med privat sektor om høyt utdannet arbeidskraft.
– Hvis lønn ikke reflekterer kompetanse, vil færre velge staten. I dag tjener et Tekna-medlem i det private i snitt 250 000 kroner mer enn et medlem i staten. Da sier det seg selv at staten sliter med å beholde og rekruttere nøkkelkompetanse. Resultatet er at vi får en stat som ikke leverer tjenester på et nivå som borgerne forventer. For i det hele tatt å få gjort oppgavene, ser vi at statlige etater i stor grad må ty til fordyrende konsulentbruk. Slik forvitrer sterke fagmiljøer i staten, sier han.
Også i 2026 er det hovedoppgjør, med mulighet for ny konflikt knyttet til lønnsmodell. Svartveit mener det bør være opplagt at Akademikerne og Unio får forlenget sin avtale med lokal lønnsfordeling.
– Vi har den klart største avtalen i staten, og det ville vært veldig spesielt dersom staten sier opp avtalen som dekker flest ansatte, og som fungerer godt, sier han.
Alt om lønnsoppgjøret i staten
