Inge Høivik ved kjøkkenbordet med en kopp kaffee

GLAD I KAFFE: Kaffe er en viktig del av morgenrutinen til Inge Høivik. Foto: Privat.

Ukas Tekna-medlem: – Heldigvis hadde vi kjølespray stående

Under et forsøk begynte det å lukte litt svidd, og plutselig så ukas medlem at det røyk av armbåndsuret. – Jeg hadde en rød flekk med svak forbrenning i mange måneder etterpå.

Hver uke stiller vi de samme 10 spørsmålene til ulike Tekna-medlem. Denne uka er det Inge Høiviks (51) tur:

Yrke: Field Application Engineer for Arrow Norway AS, som er distributør av elektroniske komponenter. I praksis hjelper jeg nye og gamle kunder med å velge elektroniske komponenter for nye design som en slags teknisk veileder. 

Utdanning: NTH Fysikalsk Elektronikk, Mikroelektronikk – dvs design av chip-er. Jeg har aldri designet en eneste krets, annet enn med fargeblyanter på en eksamen. Men fordelen med å velge mikroelektronikk var at man kunne kombinere fag fra både vanlig elektronikk og data. Jeg kunne ta fag om datateknikk og programmerbare kretser, og også sanntids datateknikk.  Jeg må nok innrømme at jeg var mye mer interessert i praktisk elektronikk. Jeg ville ta og føle på ting, og lage noe som gjorde noe. Ikke designe hypotetiske ting som aldri ville kunne bli realisert.

– Hva er morgenrutinen din?

– Sette på kaffetrakteren, og rydde ut av oppvaskmaskinen mens jeg kjenner på at duften av kaffe sprer seg i rommet. PC-en har ganske fast plass ved vinduet på kjøkkenbordet, må jeg innrømme. Jeg elsker å ta den første kaffekoppen mens jeg begynner å rydde i innboksen. Først arkiverer jeg kjapt alt jeg ikke trenger å gjøre noe med. Søppelbøttearkivet er viktig og velbrukt - dessuten mappe-arkivet, om det kanskje skulle tenkes at noe kan være greit å ha som referanse en gang i fjern fremtid. Jeg er en notorisk systematiker og samler. Etter dette er det om å gjøre å se om det kan være noen gullkorn av noe spennende nytt som det er gøy å ta tak i. Morgenen er den beste tiden på døgnet for meg. Da er jeg sikkert dobbelt så produktiv som på slutten av dagen.

– Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

– Jeg har vel pleid å ha et todelt liv hvor jeg enten er hjemme eller på reise. Er jeg hjemme, så er det mailboksrydding på morgenen og start av større oppgaver i form av å planlegge med kollegaer, få tak i mer detaljer og evt sette opp kundemøter. Så er det å få ungene ut døra til skole, og så kjøre til kontoret når rushtrafikken har lagt seg. Der er det mye mail og noen Teamsmøter utover dagen. Lunsj er jo også et høydepunkt på dagen. Jeg kjører gjerne hjem igjen litt før rushet. Arbeidsdagen starter og avsluttes ved kjøkkenbordet, gjerne mens jeg hjelper med litt lekser.

– Hva jobber du med akkurat nå?

– Som alltid jobber jeg med mange kundecaser samtidig. Kanskje 4-5 som jeg fokuserer ekstra på. Men det kommer alltid noe nytt i løpet av dagen. Veldig mye kan avklares på 5-10 min. Evt så må man videresende til noen som kanskje har svaret og så sy sammen trådene. Akkurat i disse dager er det ekstremt mye fokus på å få tak i komponenter. Det er lange ledetider på veldig mye, det krever mye mer logistikk og planlegging. Og så er det viktig å advare hvis  jeg ser at noen ønsker å velge noe som ikke er fremtidsrettet. Enten fordi det snart er utgått, eller fordi det er veldig lenge til det vil kunne være tilgjengelig. Mange velger seg problemer for å si det slik, gjerne for å bare spare minimalt med tid eller kost pr krets. Og kommer ut med å bruke mye mer tid og penger fordi det er vanskelig å få tak i. Det er utrolig mange spennende selskaper som designer og produserer elektronikk i Norge. Jeg er utrolig glad for at jeg kan få jobbe sammen med dem og se at de har suksess. Det er ingen tvil om at vi har mange fantastisk flinke konstruktører vi skal være veldig stolte av. Jeg brenner for at elektronikkmiljøet i Norge skal vokse mest mulig, og skal hjelpe med min lille bit. Mange hadde sikkert blitt overrasket over hvor mye elektronikk som både designes og produseres i Norge.

– Hva er din sterkeste egenskap i jobben?

– Det må være at jeg kan ha mange baller i lufta og jobbe med veldig mange saker parallelt. Det hender vel at det glipper og jeg må bøye meg ned for å plukke opp en ball. Men stort sett klarer jeg å holde alle de store ballene i lufta.

– Hva er det morsomste/rareste du har opplevd i jobben?

– Det er ganske mye gøy egentlig. Og mange morsomme historier fra opplevelser i kunde- og leverandørmøter, men det kan fort bli veldig personlig. For å ta noe litt mer teknisk så kan jeg ta en historie fra når jeg var nyutdannet sivilingeniør, og jobbet for Vingmed Ultrasound (nå GE Vingmed Ultrasound) i Horten som lager maskiner for ultralyd avbildning av hjertet. Der holdt vi på å få gang på et helt nytt kort med totalt 21 stk DSPer (Digitale Signal Prosessorer) som skulle spille sammen ganske hett produkt den gang på signalprosessering og en svært frisk og utfordrende start på arbeidslivet, må jeg si. I forbindelse med "bring-up" av dette kortet, lente jeg meg over powersuppliet for å holde i ro en oscilloskop-probe og finne ut av et signal som ikke alltid gikk akkurat slik det skulle. Mens jeg holdt på med dette begynte det å lukte litt svidd, og plutselig ser jeg at det ryker av armbåndsuret mitt som var av typen med leddet metallreim. Og ikke bare var det tynn røyk som steg opp foran genseråpningen min, men reima var rødglødende over 3-4 centimeter, og jeg begynte plutselig å kjenne på at det var ganske varmt. Denne reima var av den typen hvor låsen ble klemt over seg selv, så det var ikke så lett å åpne reima for å fjerne problemet, for å si det slik. Heldigvis hadde vi kjølespray stående som vi brukte for å kjøle ned komponenter på kort for å se om det kunne frembringe timing-marginaliteter og på den måte fremprovosere feil i designet. Jeg sprayet på klokkereima fra oppsiden like under håndleddet mens reima dinglet rødglødende under. Det gikk fint med både meg og klokka. Men jeg hadde en rød flekk med svak forbrenning i mange måneder etterpå. Strømforsyningen kunne levere opptil 80A på 5V, og jeg hadde kortsluttet 2 tykke kobberskinner. Så da lærte jeg at lav spenning ikke nødvendigvis betyr lav risiko.

– Hvorfor valgte du dette yrket?

–  Som ung var jeg ganske fæl til å ta ting fra hverandre for å se hvordan de fungerte,. og gjerne bygge noe nytt ut av det. Jeg har bygd mye Lego, så jeg  måtte snu meg bort og telle til 10 noen ganger om jeg skulle komme til å gå forbi Lego Technic hylla på leting etter Barbie til mine døtre. Jeg satte inn motorer og smeltet mange aksler og tannhjul på veien til å lære om friksjon og varmeutvikling. Og jeg hadde en velbrukt Commodore 64 som ikke bare ble brukt til spilling. Jeg eksperimenterte en del med flammer også, og lærte lenge etterpå at oksygen var en viktig bestanddel. Det var antakelig like greit at akkurat den lærdommen kom sent, siden flere av eksperimentene ble utført innendørs og da slukket av seg selv når man tok lokket på syltetøyglasset selv om man hadde fylt oppi litt bensin først, gjerne blandet med litt rødsprit og white spirit. En gante tente jeg på en i vinduskarmen på loftet hos en kamerat en gang. Den imploderte og falt nedover veggen på utsiden med svære flammer. Ganske imponerende sett ovenfra! Akkurat da var det nok greit at det regner mye i Stavanger.

– Elektronikk kom mer fokus etterhvert. Det var enklere å håndtere innendørs. I starten var det lysdioder som var "hot". Det var vel der det ble sådd en spire som blir til et yrke. Jeg hadde en kamerat som hadde kassevis med de store 4,5V batteriene, slike som ligner litt på lommelerker, som var lette å koble til ledninger og bruke med både små lyspærer, små motorer og mye annet.  Stålull for eksempel ga en ganske kul glød en liten stund når man satte en bit rett oppå batteripolene. Vi måtte bare huske å bruke stålull uten såpe. Såpa luktet fryktelig vondt når den ble svidd. Vi tømte ganske effektivt de kassene med batterier. De var mørkegrønne og uten merking, husker jeg. Så det var antakelig noen hundre soldater et sted i området som ikke fikk batterier til lyktene sine det året. Så elektro-inspirasjonen kom etter å forsøkt meg på andre ingeniørfag, for å si det slik. Elektronikk var jeg litt innom med opamper og lysdioder som jeg syntes ganske kjapt var veldig spennende. Jeg bygde mange Velleman-kit på veien.

– Hvorfor fagorgansierte du deg?

– Jeg syntes det var naturlig og fornuftig å stå sammen med likesinnede, for å føle meg trygg på at jeg hadde en organisasjon som talte min sak og som kunne hjelpe meg om jeg fikk utfordringer. Jeg ble rekruttert ganske umiddelbart på første arbeidsplass. Det har jeg aldri angret på.

– Hvordan kan vi best rekruttere barn og unge til å velge realfag?

– Jeg har prøvd å bidra på mine måter med å være lærer for Forskerfabrikken i mattekurs med eksperimenter. Jeg har også drevet kodeklubb for Lær Kidsa Koding i noen år. Praktiske eksperimenter og det å lage noe teknisk er gøy for både store og små. Og kan være ekstremt lærerikt og inspirerende. Noen ganger kan det virke som om realfag er stemplet som kjedelig, vanskelig og tørt. Slik matte har blitt fremstilt av noen. Jeg synes jo det er konkret, spennende og deilig å kunne sette to streker under svaret for å si det på den måten. Er det ferdig, er det ferdig. Ingen grunn til å skrive penere sekstall med farger og blonder, man får rett uansett så lenge svaret stemmer. Jeg liker det nok litt firkantet og tydelig uten synsing og trynefaktor. Samtidig er det jo litt kunst også med realfag. En bro kan jo være fantastisk fin å se på. Og den kunne ikke blitt laget uten matte og ingeniørkunst.

– Hvordan har året med korona påvirket deg?

– Mindre enn jeg hadde trodd. Jeg har normalt pleid å være på reise i hele landet og ute på møter i lokalområdet nesten halvparten av dagene i den mest travle tiden på vår og høst. Det har det jo blitt lite av. Teams fungerer jo det. Men det er ganske intenst å holde fokus på en skjerm i halvannen time. Jeg har egentlig lett telefonangst, så jeg liker ikke så godt tekniske detaljdiskusjoner uten å kunne sitte med et ark eller en tavle å kunne tegne noen blokkskjema og diskutere litt fritt og høre på innspill. Teams er ikke like godt for å åpne diskusjoner. Det passer best for dem som elsker å høre sin egen stemme og uten å bli avbrutt. De som er litt tilbakeholdne kan lett gjemme seg og være usynlige, og da kan man gå glipp av viktige innspill. Det er vanskelig å få med seg all den non-verbale kommunikasjonen. Det er mye lettere å ha en friere kommunikasjon når man møtes fysisk. Spesielt ved første møte. 

– Hvordan tror du yrket ditt ser ut om 10 år?

– Veldig godt spørsmål egentlig. Veldig mye vil være forskjellig vil jeg tro. Samtidig synes jeg det er utrolig mye som er likere enn jeg hadde gjettet for 10 år siden. Jeg har jo en salgs "teknisk selger" rolle, noen kunne nok tenke seg at den ble erstattet med at alle fant ut av det selv på nett og hadde fine søkemotorer med AI som gjettet seg til hva alle leter etter (og styrer alle til dem som betaler best til søkemotoren). Samtidig så ser jeg jo på ingeniøryrket inklusive elektronikkdesign som en slags kunstform der det er mange løsninger med forskjellige metoder og kvaliteter. Og da er mitt bidrag å kunne foreslå noe litt ut av boksen noen ganger. Ta sjangsen på noe nytt. Ikke alle som hører på meg. Men jeg liker å tro at jeg setter noen tenkeprosesser i gang og at det kanskje blir litt mindre copy-and-paste neste gang.