Skolen har løst realfagskrisen: – For mange elever blir skoleløpet en hvilepute

Det er et våpen i klasserommet, og det hviler i hendene til Liv Elholm (18). Bak henne er de andre fysikk 1-elevene på Sandvika videregående litt ekstra stille.

– Én …

– To …

18-åringen står framoverbøyd med labfrakken på – en kimono med leopardmønster. Hun lukker ett øye og peiler geværløpet inn mot plastelinakula som henger som en pendel fra en snor.

I stedet for «tre!» høres et klikk og et popp, idet luftgeværet skyter to gram metall rett inn i pendelen. Den svinger litt over 30 grader, før den snur – som et lett vindkast har sneiet den.

Spenningen i rommet løser seg opp, medelevene ler litt. Elholm fryktet et høyt smell, men føler seg heller litt underveldet:

– Jeg forventet mye mer.

Liv Elholm sikter på plastelinakula. Den ene veggen i klasserommet har flere små arr etter tidligere års forsøk, men Liv treffer på første skudd.

Hva skjer i klasserommene?

Akkurat nå er hun lettet, men å skyte blink var den enkle delen av dagen.

Fysikk er blant de tyngste fagene på videregående, og utfordringen i dag blir å regne ut kraften i skuddet. Formler, teorier og abstraksjoner – sånt firer-på-ungdomsskolen-elever som Elholm sjelden gir seg frivillig i kast med.

Og det begynner å merkes landet rundt.

Norge mangler kompetanse. Det savnes teknologer og realfagshoder i alt fra næringslivet til det offentlige, fra vekstbedrifter til samfunnsberedskap. Om realfagskrisen har en frontlinje, så er det de tusenvis av klasserommene landet over hvor elevene velger hva de skal satse på, og hva de skal nedprioritere.

I øyeblikket det krysses av for fag og retninger merkes et snev av gambling – skal de virkelig risikere et dårligere snitt for å ta vanskelige fag de ikke helt vet hva de skal bruke til?

Les også: Simmen skal redde Oslofjorden

Allmenndannelse

Fysikk krever mye terping av formler, og med en prøve neste fredag hjelper det med praktiske eksempler å hekte teorien på. På mange måter mener lærer og Tekna-medlem Fredrik Gade dette er allmenndannelse.

– Ti prosent vet hva som er i stikkontakten, dette burde egentlig vært et fag alle tok, sier han.

På Sandvika samles all fysikkundervisningen i én fokusert fagdag hver fredag, hvor det praktiske og håndfaste veksler med det teoretiske. Fysikklektoren er høyt og lavt i klasserommet, fyller først den ene tavla med formler før han finner veien bakerst i rommet for å fortsette på tavla som henger der. Tegner opp skjemaer over koblinger, spør:

– Hvis jeg kobler der og der, hva vil voltmeteret måle nå?

– Seks volt, kommer det fra en gutt.

– Riktig.

Gade trodde ikke det å undervise på videregående ville være noe for ham, men så traff det ham fra dag én. Etter 16 år her vet han godt hvilke knapper han bør trykke på. 

Læreren sier det handler om «å få folk ut av den konforme, behagelige læringssituasjonen med pugging og repetisjon, og over i analytisk læring hvor man tar egne valg og tenker selvstendig».

– Det er gøy å stå på den barrieren, formidle gleden i faget og få flere til å velge det. Vi nærmest lurer elevene til å ta ambisiøse valg, men med systematisk fokus på mestringstro underveis angrer svært få på at de har fullført fagene andre sa de ikke burde ta.

Gulrøtter til fysikkelevene

Kollegiet på skolen teller 13 Tekna-medlemmer, og de har omtrent gjerdet inn fjerde etasje i den ene enden av skolebygget som en realfagssone. Vinduene her er tagget ned av formler.

– Vi har mange flinke hoder, men for mange elever blir skoleløpet en hvilepute, sier Gade.

– Eleven gis ikke nok insentiver for å realisere sitt potensial og ta ambisiøse valg. Den store utfordringen er å få dem fra fysikk 1 til fysikk 2. Det er et fantastisk fag, spesielt om de jobber strukturert.

Det årlige høydepunktet for elevene som står løpet ut og velger fysikk 2 er en tur til CERN i Sveits. Instituttet, hvor det letes etter mørk materie og Higgs-bosonet ble oppdaget, er så nær du kommer den hellige gral i fysikkens verden.

På nettsidene til Sandvika videregående finner du Gade smilende inn i kamera omgitt av elever og store partikkelakseleratorer, en ordning han og kollegene har insistert på siden 2012 – kostnaden til tross.

– Vi prøver å gi realfagselevene de gulrøttene Utdanningsdirektoratet burde ha gitt dem, sier Gade.

– Flinke elever, som uansett burde ha valgt fysikk 2 og garantert får glede av det, sier til oss at de ikke hadde valgt faget uten turen til CERN. Det er et tankekors.

Fredrik Gade legger ut karakterene etter fysikkprøven om elektrisitet. – Har dere en feeling på åssen det har gått? spør han klassen.

Teori og praksis

– Jeg var ikke så interessert i skolen, sier Elholm.

Hun har vokst opp i en familie hvor foreldrene og søsknene alle jobber med ulike realfagsyrker, men selv var hun aldri noe naturtalent.

– Jeg syntes det var veldig kult å få gode karakterer, sier hun.

– Men med en gang jeg begynte å føle at jeg ikke var kjempeflink, var jeg bare sånn, «nei, nå har ikke jeg lyst til å jobbe». Og da blir det jo veldig destruktivt. Da blir det bare verre og verre.

Før videregående sa rådgiveren på skolen at hun burde ta de trygge valgene, og velge praktisk i stedet for teoretisk matte.

– Men så hadde jeg en alvorsprat med foreldrene mine om alle mulighetene som forsvinner med P-matte.

Hadde det ikke vært for foreldrene som dyttet henne i den teoretiske retningen, ville Liv «ett hundre prosent sikkert tatt P-matte». Da ville hun samtidig avskåret seg selv fra mange av realfagsmulighetene i høyere utdanning.

– Det er vanskelig å stå der når du er femten og si at, «okei, nå skal jeg ta teoretisk matte og kjøre et løp med realfag de neste tre årene», med mindre man er interessert fra før.

Les også: Er Norge forberedt på den neste 200-årsflommen?

– Dramatisk

– Med barn i videregående kjenner jeg jo på dette selv.

Anne Louise Aartun Bye er NHOs avdelingsdirektør for arbeidsliv og kompetanse, og ser med uro på effekten av realfagskrisen.

– Det totale bildet er ganske dramatisk. Det får konsekvenser både for verdiskaping og omstilling.

Kompetansemangelen er vedvarende høy, forteller hun. 

– Mange bedrifter opplever at de taper kunder eller markedsandeler, og at de må skrinlegge eller utsette utvidelse av virksomheten. Det fører til redusert verdiskaping, redusert omstillingsevne, mindre grønt skifte og redusert virksomhet.

Ingeniører og teknologer er det landet mangler mest av, med et udekket behov hos 37 prosent av bedriftene, ifølge kompetansebarometer til NIFU.

Mangelen er særlig stor for større bedrifter og bedrifter i mindre sentrale kommuner.

– Følgene er alvorlige, både for den enkelte bedrift og for Norge som helhet.

Trygve Ugelstad og Fredrik Gade tar en fysikkprat med tredjeårselev Gabriel Ludvig Lund Grøholdt i lunsjpausen.

– Brikkene falt på plass

I lunsjen stimler fysikkelevene rundt Gade og kollegene på bakrommet. En av guttene spør og graver om en prøve han har tatt, ikke helt fornøyd med resultatet. Artemis-ferden diskuteres, Gades kollega Trygve Ugelstad benytter anledningen til å knytte fysikkens regler opp mot hvordan kapselen skal falle mot jorden etter runding av månen.

Blant elevene står en student som nylig gikk ut herfra, og nå er tilbake som vikar i fysikkfaget. De diskuterer retningsvalg. Studenten gikk rett på bachelor, en av guttene spør henne om det ikke er lurere å gå en annen retning? Gade mener det viktigste er å ta et valg.

– Gresset er alltid grønnere på den andre siden, sier Gade.

– Om du skal tenke masse på egen framtid hele tiden blir du aldri fornøyd.

Gade hadde selv ikke planlagt å satse på realfag. Fysikk var et firer-fag for ham på videregående, mens matte var styrken. Da han begynte å studere økonomi, kunne han velge et fysikkfag hvis han ville.

– Jeg sto i kø på bokhandelen før semesteret skulle begynne og var veldig i tvil om den fysikkboka. En eldre student så at jeg sto og titta på den og sa «kjøp den, du kommer ikke til å angre».

På den første forelesningen møtte han en karismatisk foreleser som åpnet faget for ham. Det var ikke kvantefysikk, det var vær og vind eller årsaken til at det blir rim på ruta. Gade fant glede i å forstå virkelighetens minste bestanddeler, og i å skjønne hvordan hverdagen hang sammen.

– Jeg hadde jo forstått en del i fysikk på videregående, men det var fragmentert, løse tråder som ikke hang sammen. At jeg bare hadde lært å bruke formelen for å gjøre det halvbra på prøvene. Her ble det formidlet på en helhetlig måte, brikkene falt på plass i hodet mitt med en gang. 

– Vanvittig kurve

Mens Gade gikk veien fra fysikkutdanning til skolevikariater på Sandvika og til slutt pedagogisk påbygging, finnes det også utdanninger som produserer realfagslektorer som kan ha den samme trygge styringen i klasserommet.

– Ikke hvem som helst kan undervise i matte, sier Tekna-president Elisabet Haugsbø.

– Du må kunne faget godt for å kunne forklare noe på en enkel måte, lage gode forsøk og inspirere ungene. Det krever mye. 

Imidlertid blir det stadig færre som velger å bli realfagslektor. I 2016 hadde linjer som utdanner lektorer i realfag for ungdomsskole og videregående 3076 søkere. I 2025 var tallet bare 1779 – en nedgang på over 40 prosent på bare noen år.

Ikke alle skoler kan tilby fysikk som fag – og det blir stadig færre. I 2025 var det 1000 færre elever som tok den mer avanserte R2-matten enn det var studieplasser som krevde R2-matte som kvalifikasjon. Som Haugsbø oppsummerer:

– Vi har sett en vanvittig nedadgående kurve.

Sandvika videregående har satset ekstra på realfagene, og sender blant annet Fysikk 2-elevene på klassetur til CERN.

– De må få lov til å være lærere

Årsakene er sammensatte. Faglig engasjerte lærere må bruke mye tid og energi på oppgaver som ikke er undervisning, deriblant administrasjon, samtidig som de savner et større fokus på faglig oppdatering og kompetanseheving. 

Økonomi er også en viktig faktor. Det er ikke gitt at det finnes et budsjett til pølser, luftgevær, voltmeter og plastelina i klasserommet. I tillegg gjør den realfaglige utdannelsen at lærerne blir attraktive for jobber i privat sektor, hvor lønna er høyere.

– Skolene må få noe mer fleksibilitet til å bruke lønn som virkemiddel. De som vil være lærere, vil det jo selv om de vet at lønna er høyere i privat sektor, men de må kompenseres mer enn nå. Og så må de få lov til å være lærere, og få kompetanseheving for å kunne bli enda bedre lærere, sier Haugsbø.

Der det har vært mye trykk på å få elevene til å velge praktiske fag, blant annet fra rådgivere på skolene, minner Haugsbø om at realfag – tross tung teori – i stor grad også er praktiske. Hun er spent på hva som vil komme ut av regjeringens realfagsstrategi.

– Vi håper at vi kan bruke det momentumet til å styrke realfagslæreren, både å få flere til å ønske å være det, og få flere av dem til å bli i skolen.

Nedtaggede vinduer

Etter det dramatiske eksperimentet med geværet og plastelinapendelen, må kraften i skuddet regnes ut. Gade deler elevene i grupper på tre. 

De går på gangen, tre og tre, og begynner å skrive formler på vinduene med hver sin tusj. Hva er høyden?

– Jajajaja! Da er hele den 45 centimeter.

Så:

– Men hjelper det no’? Jeg tro’kke det.

– Jo, man kan bruke forholdene i trekantene, prøver en av medelevene.

Som alltid har det startet tanken om at «dette klarer jeg», før Elholm og medelevene innser at, nei, her mangler noen av bitene i puslespillet.

– Dere husker trigonometri? spør Gade.

– Neeei…

– Dere klarer å finne ut denne, og da får dere H som skal inn i formelen. Så må vi jo begynne da, med cosinus til en vinkel. Er lik… er lik?

– Hosliggende delt på hypotenus, foreslår Elholm.

– Ja, cos er hos, kall hosliggende X, da, sier Gade.

Etterpå lurer Gade på om han ga dem litt for mye hjelp her – poenget var jo egentlig å kaste dem ut på dypt vann i starten. Men selv nå er det brikker som mangler. De to elevene Elholm jobber med faller fra, og til slutt er det bare henne og medelev Neel Jain som står og stirrer på formlene.

Når det ene vinduet ved klasseromsdøra er nedtagget i formler, setter hun seg på bakken for å jobbe videre på vinduet under, bestemt på å klare dette. Bitene vil falle på plass, kraften vil beregnes, dette skal gå opp – rett og slett fordi det alltid går opp til slutt.

– Og da får jeg så flaut mye dopaminfølelse.