BESØKER DATTEREN SIN: Moren besøker her sin avdøde datter.

Psykolog advarer mot ny teknologi

– Jeg har så lyst til å ta på deg, bare én gang.

Datteren har vært død i 3 år, likevel dukker hun opp rett foran øynene til moren og sier: «Hvor har du vært mamma?».

Moren bryter sammen i gråt og prøver å kommunisere med datteren, og ta på henne, men der stopper det. Så langt har ikke teknologien kommet enda.

Det er i Sør-Korea de nå har testet ut denne teknologien. Jang Ji-sung mistet datteren sin til en sykdom for 3 år siden.

For Jang var hennes siste ønske å fortelle datteren at hun elsket henne og aldri har glemt henne.

– Det er hjerteskjærende at tiden hennes er stoppet i en alder av 7. Men jeg var så glad for å se henne på den måten, sier hun i filmen du kan se nederst i saken.

– Vanskelig for såret å gro

Det er liten tvil om at denne teknologien bare kommer til å bli bedre og mer realistisk i årene som kommer. Hva slags påvirkning vil slike opplevelser ha på oss? Elke Rønningen, som er psykolog i elke.no, mener slik teknologi burde brukes varsomt.

Voldsomt for hjernen

– Vi har noen gode forskningsfunn der VR teknologien har blitt brukt i behandling for Post-traumatisk stress-syndrom, men etter mitt skjønn har dette ikke kommet inn i sorgbearbeiding. Spørsmålet er jo om dette blir brukt i en klinisk setting med veiledning og samtaler eller om den sørgende står i dette mer eller mindre alene, noe som jeg ville stille meg svært skeptisk til.

– Jeg tenker at fri bruk av slik teknologi kan være hemmende for bearbeidingsfasen. En sorgprosess inneholder mange faser, men man håper jo at den sørgende etter hvert kan akseptere tapet og finne tilbake til meningen i livet, kanskje ved å hjelpe andre som er i liknende situasjoner. Jeg er redd at hvis man i en slik sårbar fase oppholder seg i en ikke-reel virkelighet, at dette vil forsinke muligheten for å akseptere hva som har skjedd. Såret har vanskeligere for å gro.

Hun mener dette er veldig voldsomt for hjernen.

– Det er ille nok å se på bilder av noen man har mistet, men når personen responderer, vil vi jo selvfølgelig ha mer av dette. Vi kan lure oss til å tro at personen er ekte. Kroppen reagerer på signalene vi mottar fra hjernen som om de var ekte, den kjenner ikke forskjellen fra ekte og forestilt. Tenker du, for eksempel lenge nok på stressende tanker, vil kroppen respondere med å produsere stresshormoner, sier Rønningen.

– For noen kan dette redde liv

Hun mener vi likevel ikke skal være for raske med å fordømme dette. Hun tror det i beste fall kan være med å redde liv.

– Hvis man mister et barn så gror kanskje såret aldri, og da kan dette kanskje ha noe for seg. Kanskje det kan hindre noen fra å ta sitt eget liv, siden det får dem til å holde ut. Sorg kan i noen tilfeller være ekstremt grusomt, og hvis det kan hjelpe noen i en akutt situasjon, så kanskje man kan bruke teknologien til dette. Likevel ville jeg da anbefalt dette i samråd med kvalifisert helsepersonell fordi det vil fremkalle sterke emosjonelle reaksjoner som trenger bearbeiding i den virkelige verden.

Jang vil gjerne ta på datteren, og kjenne at hun eksisterte. Nettopp ønske om å ville ha mer mener Rønningen kan gjøre folk fortvilte.

– Hvis man mister et barn så gror kanskje såret aldri

Du får ikke det du egentlig vil ha, den ekte responsen. Smerten vil jo bare bli vedlikeholdt på det samme forferdelige nivået som da personen døde. Du blir mer minnet på hva du har mistet, og du kommer deg ikke videre. Du vil prøve å glemme at personen er død, og du lurer hjernen til å tro at du fortsatt kan ha denne personen i livet ditt.

– Man må kanskje passe på at folk ikke overbruker dette privat med tiden?

– Ja, det man vet er jo at mennesker kan få et slags forhold til maskiner. Når vi blir akseptert, bekreftet, vist omsorg til og lyttet til så har vi lett for å utvikle varme følelser, vi er skapt sånn av naturen. Da glemmer hjernen å minne oss på at dette ikke er ekte.

– Ville du besøkt en nær slektning som har avgått med døden om du hadde tilgang på det?

– Nei aldri. Jeg vil gjerne ha kontrollen selv. Vi overvurdere vår mentale styrke sammenliknet med maskinene.

KAN REDDE LIV: Elke Rønningen mener teknologien i beste fall kan redde liv.

– Løsningen er ganske enkel

Øistein Skeie er kreatør i Hyperredink, og har blant annet har jobbet med å lage VR for statens Vegvesen. Han forteller at teknologi og spill som en del av følelseslivet er sterkere integrert i Sør-Korea og konseptet avatar er mye mer innarbeidet som en forlengelse av selv-et.

– Derfor vil jeg tro at aksepten for en digital opplevelse med avdøde er høyere der. Her til lands er nok teknologi fortsatt et følelsesløst verktøy selv om det tilrettelegger for dialog, men da fortsatt på det verdslige plan.

Han forteller at selve løsningen er i utgangspunktet ganske enkel. En 3d-modellert scene og animert avatar, med triggere for responser i form av stemmeopptak/emulert tale for å etterligne personen som skal representeres. Fallgruven her er at for at en slik tilnærming for å håndtere en sorgprosess, forutsetter at det føles ekte, og ikke bare som en voicebox med en kantete 3d-modell.

Skeptisk til å gjenopplive en død person

– Hvis målsetningen er at det skal føles som en dialog tenker vi at det vil kreve ganske mye arbeid i form av kvaliteten på og mengden responser. I tillegg må bevegelser og bevegelsesmønster være organiske og myke. Men utfordringen kommer når dette skal tilpasses den avdøde – det nok ingen rom for avvik selv på nyanse-nivå, enten det er snakk om øyefarge, stemme, høyde eller atferd, sier Skeie.

Han kjenner ikke til at dette er gjort tidligere i Norge, og det tror han kan henge sammen med det kulturelle aspektet her (foruten teknologien) – her ville etikk/moral fort blitt et tema.

– Personlig stiller jeg meg skeptisk til å gjenopplive en død person som del av sorgprosessen, samtidig som jeg forstår at noen kan ha et ønske om å ta et siste farvel; jeg tror det kan oppstå forventningsbrudd som bare gjør sorgen større og i verste fall forvrenge minner om den avdøde, sier han.