NVE-biolog Arne Jørgen Kjøsnes er bekymret for den økologiske tilstanden i mange norske elver og mener vi må øke bevarings- og restaureringstakten.

Ønsker seg en nasjonal strategi for elverestaurering

– Norge bør være best i klassen når det gjelder å bevare og restaurere elver. Vi må derfor få på plass en nasjonal strategi for restaurering av vassdrag. Det sier Tekna-medlem Arne Jørgen Kjøsnes som er biolog i NVE og ekspert på elverestaurering.

Arne Jørgen Kjøsnes deler professor i biovitenskap Dag O. Hessens bekymring for hvordan vi ofrer verdifull natur til fordel for utbygging. Som Hessen mener han at det viktigste ikke er å restaurere naturen, men å la være å ødelegge den.

Nærkontakt mellom edderkopp og Tekna-medlem Arne Jørgen Kjøsnes.

–  Det lille vi har igjen bør vi ta vare på, og samtidig restaurere der vi kan. Kjøsnes er utdannet ferskvannsøkolog og har alltid hatt stor interesse for livet i og omkring vassdrag. De ti siste årene har han jobbet i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)  i Trondheim, i skred- og vassdragsavdelingen. Som miljøansvarlig for region Midt-Norge har Kjøsnes god innsikt og erfaring med elverestaurering og miljøtiltak. Han hevder at Norge og Danmark er langt nede på lista i forhold til andre land som gjør mye mer på området, for eksempel Sverige, USA og Canada.

Ønsker nasjonal strategi

–  Vi er så vidt i startgropa, sier han. Han håper FNs tiår for naturrestaurering kan bidra til større oppmerksomhet og aksept for restaurering. Kjøsnes ønsker en nasjonal strategi velkommen for å få i gang mer elverestaurering, og mener at NVE har en naturlig rolle og ansvar i restaurering av arbeid fremover. NVE er i dag del av en tverrsektoriell arbeidsgruppe for å utarbeide en felles nasjonal strategi på restaurering av vassdrag. Dette arbeidet koordineres av Miljødirektoratet etter oppdrag fra Klima- og miljødepartementet (KLD).

NVE hører inn under Olje- og energidepartementet, mens det er Klima- og miljødepartementet som har ansvaret for å bevilge penger til restaurering. Ifølge Kjøsnes sitter NVE på den beste fagkompetansen, og burde få øremerkede midler til restaurering av vassdrag.

–  Vi må få til å jobbe mer på tvers av etatene med en felles strategi. Og det må prioriteres opp flere prosjekt i regi av NVE. Her kan vi bidra mye, spesielt gjennom kombinasjonen av hydrologisk, teknisk og biologisk kunnskap i et og samme direktoratet, sier Kjøsnes.

Elver «stenges» inne

Ferskvannsbiologen minner om at selv om mange vassdrag er vernet mot kraftutbygging, betyr det ikke at de er vernet mot andre inngrep.

–  Ta Gaula for eksempel. Den er vernet, men det gjøres andre tiltak som å ta ut elvegrus, og som i mange elver er også mange gamle elveløp gjort om til dyrka mark. Elvesubstrat som kunne gitt fine forhold for fisk og annet liv, kommer dermed ikke ut i hovedelva. Kjøsnes mener at mange elveeiere møter seg selv i døra. De vil både leie ut elva til laksefiske, men samtidig ha mest mulig dyrka mark.

–   Det største problemet for elver generelt er at veldig mange av dem ikke har plass til å flytte seg sidelengs lenger. De er sperret inne av veier, jernbane, bebyggelse, og flomforbygninger. Jo nærmere du kommer elveutløp, jo tettere er gjerne bebyggelsen. Det resulterer i at elva graver seg dypere og dypere ned, i stedet for å bevege seg sidelengs og ta med seg ny grus. Uten svinger renner vannet raskere, elvegrusen forsvinner og gode gyte- og oppvekstplasser for fisk forsvinner. Mer fokus og ny kunnskap om samlet belastning og helhetlig forvaltning av våre vassdrag blir viktig fremover.

Når en elv får renne fritt i landskapet, vil den i flate partier svinge mer og mer på seg. I innersving vil den legge igjen masser og ta med seg masser fra yttersving. Bildet viser Jørstadelva i Snåsa kommune. Her vises flere eldre elveløp der enkelte av disse gamle elveløpene er blitt til kroksjøer som er en rødlista naturtype. Elva munner ut i Snåsavatnet. Foto: Finn.no/kart.

–  Hvem skal betale?

– Vann er grunnleggende for alt liv, og det er viktig å få tilbake biotoper som er knyttet til vann. Selv om vi møter mange hindringer, er restaurering nødvendig fremover. Noen steder må jordvernet vike, for å etablere sideelver på nytt. Andre fysiske tiltak kan være å fjerne gamle fløtningsdammer som står som et vandringshinder for fisk, eller åpne bekker som er lagt i rør. Ofte er slike dammer så gamle at det er uklart hvem som eier dem, og da er det et spørsmål om hvem som skal betale for å fjerne dem. Kanskje må det offentlige inn og ta slike kostnader.

Erosjonssikring og fine forhold for fisk og annet liv, skapes best ved å skape variasjon og sørge for at vannet ikke renner for raskt i bekker og elver.

I løpet av et år holder NVE kanskje på med 3-4 erosjonssikringsprosjekter i Trøndelag. Et av de mest omfattende i det siste handler om Hofstadelva i Stjørdal. Her var utgangspunktet faren for kvikkleireskred fordi elva hadde gravd seg ned i en bekkedal.

Sikre mot kvikkleireskred

På en 1,3 kilometer lang strekning er nå elva løftet en til to meter opp for å stabilisere terrenget som den ligger inntil. Et omfattende anleggsarbeid måtte gjøres for å få dette til.

– Først måtte opprinnelig bunnsubstrat og vekstmasser graves opp og legges til siden, før store mengder sprengstein, grus og jord ble kjørt inn, forteller Kjøsnes.

– Vi etablerte en anleggsvei midt i bekken eller elva, kjørte inn tonnevis med masser, og formet bekken helt på nytt, fra øverst i tiltaksområdet og nedover.

Da Hofstadelva ble erosjonssikret, ble den løftet 1-2 meter. Arne Jørgen Kjøsnes gikk foran gravemaskinen og anviste hvor elva skulle svinge, hvor det skulle legges steiner i ulik størrelse, kulper og dammer for å skape variasjon og bryte opp strømbildet og gi fine forhold for fisk.

Før arbeidet tok til i Hofstadelva ble det gjennomført en stor biologisk mangfoldundersøkelse i og rundt elva. Flere fagområder var involvert i planleggingsarbeidet, fra biologer til hydrologer og ingeniører i prosessen.

– Målet var at elva skulle se naturlig og uberørt ut etter endt arbeid og at den skulle ha minst like god økologisk tilstand etter arbeidet som før.

Kjøsnes forteller om et tett samarbeid mellom han som biolog og de som satt i gravemaskinene.

– Vi startet øverst i den aktuelle elvestrekningen og arbeidet oss nedover. I slike arbeider går jeg ofte foran og forklarer hvor vi må lage dammer, hvor det skal være terskler, kulper, svinger, og hvor det skal legges grupper av steiner i ulike størrelse for at vi skal styre strømmen best mulig. De opprinnelige massene legges på plass. Vegetasjonen kommer naturlig tilbake, men vi hjelper til med å hente noen mindre trær og setter ned til elva. Vi plasserer også døde stokker med røtter godt festet i elvebredden og ut i elva. Alt for å skape variasjon og bryte opp strømbildet og gi fine forhold for fisk. Bunndyr koloniserer senere fra ved at de driver nedover fra høyere opp i elva, eventuelt flyvende individer fra hovedelva nedstrøms.

Flyttet elvemuslinger i bøtte

På 200 av 3000 elvemuslinger som ble flyttet, ble det limt på et pit-merke (se hvitt merke) som avgir signal til en mottaker. Dette for å se om elvemuslingene rett nedstrøms erosjonssikring flyttet på seg mens det pågikk arbeid.

Hofstadelva er kjent både som en rik laks- og sjøørretelv, og for sin store bestand av elvemusling. Det var derfor det knyttet ekstra spenning til hvordan disse skulle ivaretas for å overleve.

Om lag 3000 elvemuslinger ble plukket forsiktig opp med hendene i bøtter og flyttet opp i vassdraget ovenfor anleggsområdet, for så å bli flyttet tilbake etter anleggsarbeidets slutt.

– LFI Vitenskapsmuseet i Trondheim hadde ansvaret for å gjøre dette, forteller Kjøsnes.

Han forteller om et annet litt «kuriøst» innslag, nemlig at det ble bygget et flott oterhi av skiferstein med utgang i vannkanten mot elva. Dette for å erstatte et gammelt oterhi som ble liggende under de nye stein- og grusmassene.

Slik så en del av Hofstadelva ut i 2015 etter å ha blitt hevet 1-2 meter og før vegetasjonen etablerte seg igjen.
Slik så samme del av elva ut i 2019 etter at mer vegetasjon hadde etablert seg.

–  Vi har allerede observert at det er flyttet inn oter der, sier Arne Jørgen Kjøsnes fornøyd.  Han forteller at det er etablert et 5-årig forskningsprosjekt i elva for å overvåke alt fra bunndyr til fisk, og planter og fugler. Så langt har vi i hvert fall registrert at bestanden av sjøørret har gått veldig opp, så det må vel kalles en suksess, sier Arne Jørgen Kjøsnes.