Hei, det ser ut som du bruker en utdatert nettleser. Vi anbefaler at du har siste versjon av nettleseren installert. Tekna.no støtter blant annet Edge, Firefox, Google Chrome, Safari og Opera. Dersom du ikke har mulighet til å oppdatere nettleseren til siste versjon, kan du laste ned andre nettlesere her: http://browsehappy.com
Hopp til innhold

BEDRE KREFTBEHANDLING: Kan nanoteknologi gjøre enkelte kreftbehandlinger mer effektive? Dette er bilde av partiklene til NaDeNo, tatt med elektronmikroskop. Foto: NaDeNo.

Kreftbehandling: – Vi får plass til 1000 kapsler på tvers av et menneskehår

Kapslene med cellegift er så små at øyet ikke kan se det på egenhånd. Men kan de forbedre effekten av cellegift?

Kan man levere cellegift på en bedre måte, ved hjelp av nanoteknologi?

NaDeNo er en spin-off fra SINTEF som bygger på mer enn et tiår med forskning på naneteknologi.

– Det har virket veldig bra på musene.

Nå har de laget små nanokapsler, som skal sørge for bedre kreftbehandling i bukhulen.

– Det er veldig lovende. Våre forsøk på mus viser en mye bedre effekt enn i forsøk hvor cellegiften gis uten bruk av kapselen.

Det sier Yrr Asbjørg Mørch, Teknisk direktør i selskapet. 

Mørch, som er sivilingeniør i kjemi fra NTNU og har doktorgrad i bioteknologi, skal snakke om dette på Lerchendalskonferansen 6-7. februar. 

OPTIMISTISK: Yrr Mørch tror nanokapsler vil spare mer av det friske vevet i kreftbehandlinger. Neste år starter kanskje forsøk på mennesker.

Les også: Norske Vilde jobber i CERN: – Jeg bruker intense stråler levert i korte pulser på fiske-egg

Jobber med kreft som har spredt seg

NaDeNo jobber spesielt med metastasene i bukhulen, metastaser er et annet ord for spredning av kreft.

– Det er kreftspredningen de som får kreft som regel dør av, og det er ikke uvanlig at kreft som har opprinnelse fra mage, tarm eller eggstokk sprer seg til bukhulen. Den er veldig vanskelig å behandle siden den ofte oppdages sent, det er så få symptomer.

– Er det kreft i bukhulen er det mest sannsynlig kreft som har spredt seg dit fra andre organer, sier hun.

Kapslene de lager injiseres direkte inn i bukhulen og fordeler seg godt utover i buken. Nanokapslene har egenskaper som gjør at mer av kapslene, og dermed cellegiften havner hos kreftcellene, mens mindre ender opp i friskt vev.

– Når kapslene kommer inn i kroppen, så begynner de å løses opp, og cellegiften frigis over tid. Det gjør at man får færre skader på det friske vevet, og bedre behandlingseffekt, sier Mørch.

Hun forteller at det er to store fordeler med denne teknologien:

  • Stor opphopning av kapsler rundt kreftcellene.
  • Medisinen frigis over tid.

– Kan det brukes på alle typer kreft?

– Nanokapsler kan brukes til mange ulike typer kreftsvulster, men vår teknologi er spesielt godt egnet for hulrom i kroppen, så det vi satser i første omgang på er kreft som har spredt seg til bukhulen.

Les også: Bedre for kreftsyke barn: Slik bygges protonsenteret i Oslo

Kapsler mindre enn øyet kan se

Nano, det vil si en milliondels millimeter. Det er en milliard nanometer (nm) i en meter.

– Hvordan lager man disse partiklene, og hvordan jobber man med det?

– Vi får plass til 1000 kapsler på tvers av et menneskehår. En partikkel er rundt 100 nanometer.

– Vi får plass til 1000 kapsler på tvers av et menneskehår.

– Skal vi se hva vi har produsert må vi bruke spesialiserte instrumenter. Med det kan vi måle størrelsen på partiklene, de kjemiske og de fysiske egenskapene. Vi må vite hvor mye medisin det er i kapslene, og om de er stabile, sier Mørch.

Kapslene de bruker er laget av materiale som ligner på superlim. Det brukes i dag for å blant annet lime sammen sår.. Det brytes ned over tid, så det egner seg godt til å pakke inn medisinen.

– Vi starter med å løse opp medisinen i superlimet mens det er flytende. Så lager vi bittesmå dråper av dette superlimet, nanodråper. Så får vi det til å størkne, og bli harde nanokapsler. 

De skal etter planen starte å teste på mennesker i slutten av 2025 eller i starten av 2026. Først må man vise at det er trygt, og i andre rekke kommer effekten av medisinen.

– Nå er vi i den siste fasen, hvor vi sjekker at det er trygt å bruke i mus og rotter. Det er biologiske forskjeller på mus og mennesker, så det er alltid en risiko at vi ikke får den samme effekten i mennesker. Men vi har veldig gode data, og vi bruker et velkjent og velfungerende legemiddel, så det ser lovende ut. Nå skal vi vise at vi kan levere det på en smartere måte, sier hun.