Kan denne roboten ta én prosent av legens arbeid?

I desember ble SAKO-prosjektet ved Universitetet i Agder, sammen med kommunene Grimstad, Arendal og Risør, tildelt 16 millioner kroner fra Forskningsrådet. Midlene skal brukes til å utvikle og teste nye løsninger for å avlaste ansatte på sykehjem.

– Dette er det vi har størst behov for, lød det unisone svaret fra lederne i de tre kommunenes helsetjenester.

Professor Mariann Fossum er leder for SAKO-prosjektet. Foto: Mari Frivold Moen, UiA

Det var professor Mariann Fossum ved Senter for e-helse, UiA, som spurte kommunene, etter at Norges Forskningsråd hadde lyst ut midler. De skulle gå til forskning og innovasjon i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

SAKO står for «Serviceroboter som arbeidsstøtte i kommunale helse- og omsorgstjenester». Prosjektet skal vare i fire år.

Les også om Hvordan roboter snart kan hjelpe deg i hjemmet

Bygge team av mennesker og roboter

Noe av bakgrunnen for søknaden var også arbeidet med et universitetssykehjem i Grimstad, som etter planen skal stå klart i løpet av 2029 – 2031.

– Det skal bli et visningssykehjem eller en pilot for hele landet. Vi utvikler kunnskap om hvordan vi best mulig kan tilby eldreomsorg på sykehjem, forteller Mariann.

Poenget med SAKO-prosjektet er å avlaste helsepersonell på sykehjem, så de kan bruke mer tid på beboerne. Nøkkelen er å la serviceroboter utføre tungt og kjedelig rutinearbeid, eller de kan fungere som løpegutter.

– Forskning har vist potensial for en lege til å spare én prosent av arbeidsdagen ved å slå seg sammen med roboter. Det er en stor endring, forklarer Filippo Sanfilippo, professor i biomekatronikk ved Institutt for ingeniørvitenskap, UiA.

Teamet vil snart bestå av åtte personer. Filippo Sanfilippo er forsker og professor i prosjektet. Han er opprinnelig ingeniør fra Italia, med doktorgrad i teknisk kybernetikk fra NTNU.

Forskere gir roboten "liv". Ved Universitetet i Agder forskes det på hvordan mennesker og roboter kan utfylle og hjelpe hverandre.

Mariann Fossum er prosjektleder og kontaktperson fra UiA til universitetssykehjemmet.

I Norge er som kjent demografien i endring i retning av en høyere prosent eldre.

– Derfor trenger samfunnet vårt dette prosjektet, sier Filippo.

Han forklarer at ingeniører i flere tiår har bygget maskiner for å bruke dem. Selv har han jobbet mye med programvare som får roboter til å bevege seg. Nå ønsker han at mennesker og roboter skal arbeide sammen og hjelpe hverandre. Filippo ser på SAKO-prosjektet som et perfekt eksempel.

– Vi ønsker å samarbeide med kommunene, ingeniører, leger, sykepleiere, helsefagarbeidere, beboere og studenter. Alle skal bli involvert. Først av alt må vi lytte til behov og forventninger, sier Tekna-medlem Filippo.

Kommunikasjon er den største teknologiske utfordringen. Da Filippo skulle illustrere dette, fanget han robotens oppmerksomhet ved å bevege hendene og fingrene foran og litt over robotens ansikt. – Vi kan bruke en teknikk, som heter læring ved forsterkning. Når vi viser gjenstander, eller hva roboten skal gjøre, mange ganger, vil han kjenne igjen og lære. Det er som når vi oppdrar en hund.

Hva kan en robot gjøre?

På sykehjem vil de først prøve ut robot på tralle. Den kan gjøre enkle oppgaver med transport av tunge tekstiler og gjenstander. Slike roboter finnes allerede på markedet. Og det er disse servicerobotene kommunene spør etter.

Parallelt med at det foregår forskning i SAKO-prosjektet, vil robotenes kompleksitet gradvis øke. Etter hvert vil de også ta i bruk den menneskelignende roboten.

– Nær pasient eller beboer og helsepersonell ønsker vi å ha en robot som er mer vennlig, og ligner mer på et menneske, sier Filippo.

Den kan for eksempel gå til et annet rom og hente tabletter, for så å gi dem til legen. Kanskje han tar blodprøver, deretter kan han gi vakuumrøret til roboten, som tar det med til kjøleskapet.

Filippo forklarer at bruk av robot på et varelager handler om å øke fortjeneste. På sykehjem og sykehus er målet å forbedre menneskelige faktorer.

– Vi ønsker et godt miljø der doktorens empati for beboere og pasienter kan bli utviklet. Det er de som er i sentrum.

Syed Kumayl Raza Moosavi, pakistansk stipendiat og PhD kandidat ved Institutt for ingeniørvitenskap, «leker» doktor for å vise hvordan roboten kan samhandle. Syed overleverer en gjenstand til roboten. Det motsatte er også mulig. Roboten er ikke klar for denne oppgaven ennå, derfor er skålen festet til hånden med tape.

Skjermen på robotens bryst er et mulig grensesnitt mellom maskin og menneske. Roboten blir programmert ved hjelp av maskinlæringsalgoritmer.

Noen opplever roboter som skumle. Hvordan vil mennesker med ulike psykiske utfordringer reagere? Eller eldre med kognitiv svikt?

– Med tanke på dette ønsker vi å kontrollere at roboter ikke beveger seg på en måte, som kan oppleves aggressiv. Det handler om slikt som høy hastighet, raske bevegelser eller at den tydelig vender seg mot en pasient. Reaksjonen til oss mennesker kan bli som når en hund springer rett mot oss, forklarer Filippo.

– Vi trenger å sørge for at robotene gradvis blir inkludert og akseptert av mennesker. Det er et mål å få maskinene til å virke hyggelige, så de til og med kan smile.

En gang i fremtiden ser Filippo for seg at roboter kan assistere eldre hjemme. Dermed blir det mulig for dem å beholde selvstendigheten lenger.

– Når mennesker og roboter er i samme rom, deler de styrker. Et eldre menneske kan for eksempel få hjelp med å løfte en stol. Da blir det lettere, samtidig som den gamle fortsatt deltar i oppgaven, sier Filippo.

Filippo «leker» doktor for å vise hvordan roboten kan samhandle, her ta imot en flaske

Det kan også handle om å ta avgjørelser sammen. Kanskje roboten minner den eldre på å ta en medisin eller dra til doktoren.

– Vi deler plass, krefter og beslutninger. Vi er et team, summerer Filippo.

Serviceroboter i private hjem vil dessverre i første omgang være relativt dyre. På lengre sikt tror Filippo mange av oss kan få nyte godt av slikt.

Unngå kollisjoner

I SAKO-prosjektet kommer roboter først til å bli testet i boligsimulator ved Campus Grimstad. Mot slutten av prosjektet vil testene foregå på sykehjem i Grimstad, Arendal og Risør.

– Hver gang kommer vi til å be om tilbakemeldinger, fra beboere, helsepersonell og kommunene. Vi trenger å snakke sammen, understreker Filippo.

Hvis alle involverte i Norge gjør sitt beste, tror han vi kan ha hjelp av serviceroboter i norsk helsevesen om tre til fem år. 

De største teknologiske utfordringene er knyttet til kommunikasjon og det faktum at roboter og mennesker trenger å være i samme rom. Menneskene går rundt. Noe skjer hele tiden. For ikke å snakke om eldre og pasienter, som kan falle, eller miste bevisstheten.

– Mennesker er uforutsigbare. Vi må unngå kollisjoner. Det er en av hovedutfordringene, forteller Filippo.

På et varelager er dette enklere. Der kan roboter hente og levere bokser i mer statiske omgivelser. Amazone bruker for eksempel roboter.

En robot på hjul er den typen som først kommer til å bli tatt i bruk på sykehjem. (Bildet er KI-generert av Elisabeth Gill, UiA, for å illustrere prosjektet.)

– Et hjelpemiddel er sensorer. Vi vurderer å bruke dem i rom og korridorer på sykehjem. Sensorer kan følge mennesker, så vi kan forutse for eksempel hvor disse kommer til å gå. Vil personen krysse korridoren? Om hvor mange sekunder vil det skje? Kan vi forutse bevegelsen? Da kan vi få roboten til å gå langsommere, eller stoppe den.

– Dette kaller jeg algoritmer som forutser. Vi studerer dette for øyeblikket, forteller Filippo.

Desto tidligere en handling blir forutsett, jo større er muligheten til å forhindre en kollisjon, som kunne skadet et menneske.

Han ser etter løsninger som kan utfylle hverandre. Sensorer er bærbare, de kan også være festet til helsepersonell.

– Så vi vil ha sensorer på roboten, på personer og i rommet, forklarer Filippo, som mener

helsepersonell også må tilpasse seg robotene.

Kanskje de ansatte skal gjøre endringer i hvordan de utfører noen oppgaver. Det kan bli nødvendig for å være en del av et team der en maskin skal bli innlemmet.

Muligens må fysiske miljø bli endret. Filippo ser ikke bort fra at korridorene på sykehjem kan bli delt i to, en til mennesker og en til roboter.

– Selvfølgelig snakker jeg om løsninger vi må finne på lang sikt, men jeg tror vi i SAKO-prosjektet ser i riktig retning, sier han.