– Jeg hadde aldri blitt professor uten Lånekassen

Lise sitter på kanten av stolen, med et fast grep rundt bordkanten. Hun forteller om da Akademikerne ringte fra Oslo og fortalte at hun hadde fått ny jobb. Lise var nemlig nestleder og hadde rykket opp. Problemet var at hun nettopp hadde flyttet tilbake til Trondheim, der hun skulle fortsette professorlivet ved NTNU. Der stod Lise, med nøkkelkortet i hånda og pendlerkofferten trygt plassert i boden, samtidig som hun hadde et bankende hjerte for det inkluderende arbeidslivet.

Som leder for Akademikerne, har Lise mye ansvar. Det trives hun med. – Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag, sier hun.

– Jeg har alltid vært opptatt av likhet for alle. Når jeg da får tilbud om å lede en hovedorganisasjon i arbeidslivet, der jeg får jobbe for et mer bærekraftig arbeidsliv og bedre velferdsordninger, så er det en unik påvirkningsmulighet, sier Lise og slår ut med armene.

– Altså kom igjen, da! Det går ikke an å si nei til det!

Grønn og digital omstilling

Nå er det gått halvannet år siden ingeniøren og professoren i biomedisinsk optikk og fotonikk tok over det luftige kontoret med utsikt til Rådhuset og begynte på pendlerlivet igjen. Som leder av Akademikerne sørger Lise for å formidle medlemmenes synspunkt og påvirke norske politikere til å fatte valg som gagner arbeidstakere over hele landet.

– Akademikerne har 255 000 medlemmer og de fortjener å bli hørt. Vi jobber med alt fra sykelønnsordninger til pensjonspolitikk, og fungerer dessuten som vaktbikkjer. Våre medlemmer ønsker et fleksibelt arbeidsliv, samtidig som det er trygt, sier Lise, som mener kampen for et rettferdig arbeidsliv er spesielt viktig i dagens samfunn.

– Vi står overfor en grønn og digital omstilling, og det treffer hele samfunnet hardt. Hvordan gjennomføre disse endringene på en rettferdig måte? I dag har vi et sosialt sikkerhetsnett og det skal vi sørge for at vi beholder. Vi må kjempe for velferdsstaten, hver eneste dag!

Lise Lyngnes Randeberg mener at kampen for et rettferdig arbeidsliv er spesielt viktig i dagens samfunn.

Kjente velferdsstaten på kroppen

Selv om hun er tilhenger av velferdsstaten, har hun aldri vært opptatt av partipolitikk.

– Jeg vil ikke slutte meg til én spesifikk ideologi. Det betyr ikke at jeg ikke vet hva jeg står for eller hva jeg vil, sier Lise, som nylig møtte en av de gamle lærerne sine fra barneskolen i forbindelse med et foredrag i hjembyen. Læreren ga henne et gammelt brev som Lise skrev til seg selv som barn, der hun beskrev hvordan livet mest sannsynlig så ut i år 2000.

Det kan ikke være sånn at man må være fra en rik familie for å kunne studere på fulltid.

– Jeg skulle bli ingeniør, bo i Trondheim, være gift, ha mange dyr og to til fire barn. Alt det der stemmer jo, jeg har til og med tre katter! sier Lise, og forteller om oppveksten i et tradisjonelt arbeiderklassehjem på Namsos der arbeidsmoralen var høy.

– Holdningene jeg fikk med meg derfra har fulgt meg hele livet. Dessuten har jeg kjent på kroppen hva det vil si å leve i en velferdsstat. Jeg hadde aldri tatt utdanning eller blitt professor hvis det ikke var for Statens lånekasse!

Studenter og plattformarbeidere

Nettopp studentenes vilkår, er Lise spesielt opptatt av.

– Studentene har det tøffere økonomisk enn noen gang, og jeg lurer på om statsråden skjønner alvoret. For første gang har studentene høyere inntekt fra jobb enn studielån og stipend. Det kan ikke være sånn at man må være fra en rik familie for å kunne studere på fulltid, sier Lise.

Hun er også opptatt av arbeidsvilkårene til de såkalte plattformarbeiderne. De som er mest synlige for folk er de som jobber for selskaper som Uber og Wolt.

– Det finnes også flere og flere akademiske plattformarbeidere og kanskje spesielt innenfor IT. Disse arbeidstakerne er utsatte og har få rettigheter, sier Lise, som likevel mener vi er på god vei til å nå FNs bærekraftsmål om full sysselsetting og anstendig arbeid for alle innen 2030.

– Hvis noen skal klare det, så må det være Norge. Vi har det beste utgangspunktet, og kan ikke gi oss før mållinja er passert. Det er bare å jobbe på!