TYDELIG: Her deltar Lise Lyngsnes Randeberg i paneldebatt om kunstig intelligens med digitaliseringsminister Nicolai Astrup og forskningsleder i SINTEF Digital ,Anne Marthine Rustad (t.h.)
NTNU-professor Lise Lyngsnes Randeberg har vært Teknas president i seks år. Et kompliment hun fikk for 20 år siden har vært avgjørende.
Det er mandag morgen midt i Oslo sentrum. Vi er i de gamle, ærverdige lokalene til Christiania Sparebank. Det er store lysekroner i taket, og rommet er fylt opp av forventningsfulle publikummere.
På scenen sitter Tekna-president Lise Lyngsnes Randeberg med blant andre digitaliseringsminister Nikolai Astrup.
Samtalen går radig: Hvordan skal Norge bli bedre som en følge av kunstig intelligens?
Fire av seks på scenen er menn, og det er omtrent en like stor dominans i salen også. Randeberg øser av sin erfaring fra sin forskerkarriere, sin tid som fagforeningsleder og fra sine styreverv.
Hun trekker parallellen mellom satsing på kunstig intelligens og den norske oljen. Leverandørindustrien til oljen har gitt Norge et verdensledende kompetansemiljø som har spredt seg til resten av samfunnet. Det samme kan vi få til for kunstig intelligens, mener hun.
– Verdiskapningen har vært enorm og er et resultat av noen kloke politiske valg på 70-tallet. Næringspolitikk handler om å ta de litt tøffe beslutningene og stå for dem, sier hun.
Til tider hytter hun neven sin og slår den i luften. Hun artikulerer ordene til det fulle, og legger harde trykk i hver setning. Hun vitser og gestikulerer. Mens den drevne politikeren Astrup er litt nonchalant – interessert, men likevel distansert – taler Randeberg med sitt karakteristiske skjær i stemmen. Det er som om stemmen svikter litt, som om det hun sier er noe inderlig, nesten litt trist.
– Det var mange som sutret i oljenæringen da man stilte sterke, tunge HMS-krav i Norge. Så viste det seg å bli et konkurransefortrinn og en innovasjonsdriver av en annen verden, legger hun til.
Randeberg har vært Teknas president i seks år og er, ifølge finansbladet Kapital, en av Norges mektigste kvinner. Og hun har jobbet seg opp i det hun selv kaller et «mannsdominert miljø».
Mannsdominert har også foreningen hennes vært i lang tid. I hvert fall blant medlemmene.
I ledelsen er statistikken helt motsatt. Foreningen har vært ledet av en kvinne helt siden Marianne Harg tok over som president i 2005. Dessuten er fem av syv medlemmer i hovedstyret kvinner, og blant lederteamet i sekretariatet er det også et kvinnelig flertall, påpeker Randeberg.
– Vi må snart begynne å kvotere inn menn, sier hun og smiler bredt. Så blir hun litt mer alvorlig:
– Blant de yngre medlemmene er over 40 prosent kvinner. Mange jobber med biologi eller bioteknologi, mens det i IKT er langt færre. Og i mitt fagområde, elektronikk, er det enda mindre enn det igjen, sier Randeberg, som også er professor i biomedisinsk optikk og fotonikk ved NTNU.
De siste årene har kjønnsbalansen blant Tekna-medlemmene endret seg stort. For 30 år siden var Tekna nærmest en ren herreklubb, da kun én av tretten medlemmer var kvinner. Nå nærmer andelen seg én av tre.
På tross av å være en kvinne i et mannsdominert miljø, forteller Randeberg at hun aldri har kjent det på kroppen.
– Det har selvfølgelig kommet noen slengkommentarer, men det har handlet mer om dårlig folkeskikk enn at jeg er kvinne, sier hun. Hun stopper opp i et lite øyeblikk, så legger hun til:
– Men å tenke på kjønn blir feil fokus for oss. Hvorfor skape et problem når det ikke er det?
På tross av utviklingen er nok stereotypien av et Tekna-medlem fortsatt en mann i 40-årene med allværsjakke, dyr sykkel og medlemskap i Den Norske Turistforening.
– Ja, jeg kjenner mange sånne, men jeg tror ikke på stereotypier. Det er mange måter å være teknolog og realist på. Vi trenger både nerden og prosjektlederen, sier hun.
Randeberg fremstår som begge deler, men karrieren hennes er et resultat av tilfeldigheter. I hvert fall nesten. Hun trekker frem to hendelser som gjør at hun er hvor hun er i dag. Den første hendte for 20 år siden, da hun var i innspurten av mastergraden sin. Som de fleste andre studenter tenkte hun: Hva skulle hun egentlig bli?
En dag kom veilederen hennes og satt seg ned ved siden av henne. Professor Lars O. Svaasand – en fantastisk veileder, sier hun – klødde seg i skjegget, før han satte blikket sitt i henne. «Har du tenkt på en forskerkarriere? Du har virkelig et talent.»
– Da ble jeg varm i hele kroppen. Det hadde jeg aldri hørt før. Jeg suuger i alt som heter idrett, og jeg er totalt tonedøv. Det føltes som om jeg endelig ble sett, sier hun før hun litt lattermildt legger til:
– Det førte til ti år som midlertidig ansatt.
For Randeberg virker humoren aldri å være langt fra det seriøse, og det seriøse aldri langt fra humoren.
Det hadde egentlig ikke trengt å bli sånn. Hun fikk nemlig tilbud om fast jobb før hun ble uteksaminert. Med to små unger og et stort studielån hadde det vært lett å takke ja, men det gjorde hun ikke. Hun var gira på en forskerkarriere, og med oppmuntring fra veilederen sin ble det lettere å satse.
Den andre hendelsen hendte ti år senere. Den gang lyste NTNU ut en fast stilling som førsteamanuensis i hennes fagfelt. Den gamle veilederen hennes skulle erstattes.
Hun var postdoktor og følte hun måtte søke, selv om hun ikke hadde noe tro på at hun kom til å få jobben.
– Det var mange søkere, og mange av dem var menn midt i 50-årene med CV-er like lange som dem selv, sier hun.
Hun fikk ikke jobben. Den ble gitt til én av de erfarne mennene, mens Randeberg ble rangert på tredjeplass av søkerne. Overraskelsen var derfor stor da dekanen ringte henne opp etterpå. Han fortalte at han hadde lest gjennom søknaden hennes, og funnet ut at fakultetet ikke hadde råd til å miste henne. De tilbød henne derfor en annen stilling. «Kjøp deg en flaske rødvin og en stor biff», sa han.
– Jeg drikker ikke rødvin, men biffen, den kjøpte jeg.
To år senere søkte hun opprykk og ble professor i en alder av kun 37 år.
Vi spoler tiden halvannen uke tilbake. Dagen før dagen, den 16. mai, møter Tekna Magasinet opp på Ingeniørenes hus for å treffe Randeberg. Hun er sent ute. Et kvarter etter avtalt tid høres lyden av høye hæler løpe ned trappen til resepsjonen.
– Hei, beklager at jeg er sen, sier hun med utstrakt hånd.
Inne i kontorene til Tekna er det en tavle som fortløpende oppdaterer hvor mange medlemmer foreningen har. Antallet er for øyeblikket 78 440. Vi stuer oss inn i et lite møterom, men rommet ved siden av har mer behagelige stoler.
– Skal vi flytte oss til i naborommet?
– Nei, vi blir her, sier Randeberg.
Denne morgenen har vært uvanlig rolig, forteller hun. Hun bor i Trondheim, men hun er så ofte i Oslo at hun har en liten leilighet her også. I dag hadde hun så god tid at hun brukte morgenen på å vaske den.
Selv om morgenen har vært stille, har den likevel ikke manglet på dramatikk. Som styreleder i Teknisk Ukeblad er hun for øyeblikket i en innbitt kamp for nullmoms for fagtidsskrifter på nett. For to dager siden ble revidert statsbudsjett lagt frem. Det ble en stor skuffelse, men det fyrte opp kamplysten til Randeberg.
Totalt står nær ti millioner blanke kroner på spill.
– Nå må vi virkelig jobbe, sier hun.
Som Tekna-president må hun kjempe mange små kamper, men hun er også forberedt på at noen kamper kan bli langvarige. Da forløperen til Tekna ble opprettet i 1874, hadde grunnleggerne ett mål: Å få til en teknisk høyskole i landet. Skolen kom ikke før i 1910, godt og vel en generasjon senere.
– Du må ha tålmodighet og tydelige mål, men de kan gjerne være litt hårete.
Jobben hennes er også å tenke på de lange linjene. Hva skal være igjen etter hennes generasjon?
– På odelsgårdene ute på landet sa de at de skal levere gården til neste generasjon i bedre stand enn den var da de selv overtok den. Jeg synes vi skal tenke slik om foreningen vår også. Vi skal jobbe hardt for et bedre arbeidsliv for medlemmene våre, og mindre urettferdighet, sier hun.
– Men jeg prater meg bort, det gjør jeg bestandig.
Hvilken urettferdighet har vi i dagens arbeidsliv? Presidenten ramser opp. Det er nyutdannede som har kontrakter som ikke gir dem rett til overtidsbetaling. Hun kaller slike kontrakter «snikat» av arbeidsgiver. Dessuten mener hun at mange ansatte ble urettferdig behandlet i årene etter oljekrisen.
– Etter oljekrisa tok de ansatte ansvar for å få til omstilling og for å hjelpe selskapene å overleve. Mange ble kuttet i lønn, og mange mistet jobben. Så snur situasjonen seg og bedriftene går bra igjen og får en god inntjening.
Det blir ganske raskt tydelig at dette kan hun snakke om hele dagen.
– Vi ser en tendens med toppledere som sitter på ekstremt fete lønninger, mens de ansatte får smulene. Ledere må være villig til å dele overskuddet. Slik får de lojale ansatte, og da tror jeg produktiviteten i bedriften går opp, sier hun.
For fem år siden herjet oljekrisa som verst. Oljeprisen stupte og flere enn 30 000 mistet jobben. På forsiden av VG stod det at blodet renner i gatene i Stavanger. Krisen ble en ildprøve for Randeberg og Tekna.
– Vi brukte så mye penger at vi gikk på store underskudd, sier hun.
Når hun ser tilbake, synes hun at Tekna taklet situasjonen bra. Det kan også virke slik på medlemstallene. Tekna har aldri hatt en høyere medlemsvekst enn de siste årene, forteller hun. Det var tre år med krisestemning, men så begynte det å løsne.
– Jeg tror ikke jeg er typen som setter meg ned å bli deppa, for å si det sånn, selv om jeg nok kan rase og sutre og klage litt jeg også.
Randeberg er ofte på farta. Hun reiser frem og tilbake, og frem og tilbake igjen, fra Trondheim til Oslo. Gjerne på én dag. Hun har 70 prosent stilling i Tekna og 30 prosent hos NTNU. I tillegg kommer de utallige styrevervene hennes.
– Rekker du over alt på 40 timer i uka?
– Jeg teller ikke timer. Det tror jeg at jeg aldri har gjort.
– Hva gjør du når du kommer hjem om kveldene da? Har du sett på Game of Thrones?
– Nei. Jeg ser veldig sjelden på TV, men når den først står på, er det gjerne noe trash-TV. Men serier har jeg ikke tålmodighet til å se. Da må man jo følge med i flere episoder, sier hun.
Vi haster videre til et nytt møte. Denne gangen er det de ansatte i samfunnspolitisk seksjon og kommunikasjonsseksjonen i Tekna som skal møte presidenten for å snakke om budskapet som skal serveres medlemmene på representantskapsmøtet i Molde i juni.
Før de skal stemme på hvem som skal være presidenten deres i neste toårsperiode. Dersom Randeberg fullfører en ny periode blir hun tidenes lengstsittende Tekna-president sammen med Marianne Haug.
– Hva har skjedd siden sist? spør hun.
– Dette møtet blir dessverre litt kjedelig, sier kommunikasjonsdirektøren og slår på en båndopptaker. – Du må bare snakke, så samler vi dine gullkorn.
– Jeg er ikke så sikker på at det kommer noen gullkorn, sier Randeberg.
– Jo, det pleier vi å få.
Gruppen diskuterer hva de ønsker å få frem i videoen med årsberetningen. De går gjennom punkt etter punkt. Arbeidsliv, offentlig tjenestepensjon, sykelønn, støtte til tillitsvalgte, samfunnsrollen.
Randeberg leder møtet og sitter avslappet ved enden av bordet med en kopp te. Hun elsker å fortelle små anekdoter. Noen, understreker hun, er «off the record».
Samtalen dreier seg så vidt innom det kommende valget. Forrige presidentvalg var det kun noen få delegater som ikke stemte på Randeberg.
– Det er nesten litt sånn Nord-Korea-stemning, sier hun.
Randeberg komplementerer en kollega for blusen hennes. Presidenten virker ikke særlig stresset før årets representantskapsmøte.
– Nå går det som det suser. Vi har aldri hatt flere medlemmer, aldri hatt større medlemsvekst. Kurvene går opp til himmelen. Jeg ser på den kurven nesten hver eneste dag, sier Randeberg.
– Der har vi et gullkorn, sier kommunikasjonsdirektøren fornøyd.
