Trender innen kundeservice: – Hvordan gjør vi det til noe du ønsker å gjenta, igjen og igjen?
Enten vi snakker gamification eller kunstig intelligens, er det få som har fingeren på kundepulsen som innovatøren Daniel Bobroff.
FREMTIDEN: CCS kan bidra til et lavkarbonsamfunn som er økonomisk bærekraftig, så vel som økologisk bærekraftig, sier Kristin Jordal i SINTEF.
Kursinnsikt
Kan vi gjøre karbonfangst og -lagring økonomisk bærekraftig?
Publisert: 15. jan. 2024
Forretningsmuligheter er avgjørende for at vi skal lykkes med CCS.
Utgangspunktet for flere av de viktigste industriene våre er ganske enkelt: Vi graver opp noe verdifullt fra bakken som behandles, foredles og selges videre – med fortjeneste. Det gjelder enten det er snakk om kull, olje og gass, kalkstein til sementproduksjon, eller metalloksider som blir til metaller i smelteverk.
Baksiden er – naturligvis – at jo mer vi graver opp og foredler til produkter, desto mer bidrar vi til økte klimagassutslipp.
Her er karbonfangst og -lagring (CCS) en reell løsning, men det mangler noe helt essensielt.
– Det finnes enn så lenge ikke en fungerende markedsøkonomisk modell for en tjeneste som består av å samle inn og grave ned CO2, sier sjefforsker Kristin Jordal ved SINTEF. Hun har jobbet med CCS i rundt 20 år.
– Det store cruxet er at hvis noen skal tjene penger på CCS, må noen betale. Men hvem, og hvor mye?
CO2-konferansen er årets møteplass for alle som jobber inn mot CCS og CCSU. Her samles forskningen og industrien for å dele kunnskap og diskutere løsninger for fremtiden.
«Verdiløst» restprodukt
SINTEF-forskeren forklarer at CO2 er svært lite egnet som et «produkt».
– Vanlig avfall kan ha en verdi, for eksempel ved at det kan brennes og utnyttes som fjernvarme. Det har ikke CO2 på samme måte. Det er et veldig dødt molekyl, et restprodukt, sier Jordal.
Dessverre blir det stadig mer rester. I dag er CO2-mengden i atmosfæren høyere enn på millioner av år. Og enda viktigere: Den øker raskere enn noen gang tidligere.
Internasjonalt er det bred enighet om at noe må gjøres og at CCS er et viktig verktøy for å nå viktige klimamålsetninger. Likevel er det vanskelig å få på plass forretningsmodeller som stimulerer industriaktører til å investere i CCS.
Utfordringen er rett og slett at det ikke er gitt at de vil få noe igjen for investeringene.
– CCS fungerer ikke innenfor de vanlige økonomiske rammene, og det gjør det vanskelig. Derfor er det nødvendig med nye rammeverk, lover og stimuleringsmekanismer, men det er begrenset hvor mye det offentlige kan investere. Vi må også få inn privat kapital, men de vil forståelig nok ha litt gevinst, sier Jordal.
Bærekraft – både økologisk og økonomisk
Ifølge Jordal er det avgjørende at karbonfangst og -lagring får en mer håndfast verdi – i kroner og øre. Blant annet må produkter som fremstilles av industrier som installerer karbonfangst, verdsettes høyere enn produkter med et større karbonfotavtrykk.
– Vi må se verdiene karbonfangst bringer, og disse verdiene må settes i system. Sånn kan vi få til å utvikle nye forretningsmodeller som gjør at man vil investere i CCS fremfor å ikke gjøre det, sier Jordal.
Forskeren mener at alle er nødt til å dra lasset sammen. Land som har evne til å bidra, må bidra, mens industriaktører må hjelpe til å utvikle nye forretningsmuligheter. Jordal viser til at land som USA, Canada, Danmark og Sverige drar i riktig retning, og ser ingen grunn til at ikke også Norge kommer på banen.
– Samtidig som at vi må få til forretningsmodeller, bør vi ikke bare snakke om hva det vil koste. Vel så viktig er det å tenke på hvilken retning vi ønsker at samfunnet skal utvikle seg. Hvis vi virkelig vil, kan CCS bidra til å realisere et lavkarbonsamfunn, som både er økologisk bærekraftig og økonomisk bærekraftig, sier Jordal.
