Her dyrker norske forskere kjøtt i laboratoriet

Forskere er i full sving med å gro kjøtt langt unna de tradisjonsrike gårdene. Men hvis du tror at de produserer store, saftige kjøttstykker, tar du feil.

– Vi jukser litt og lager bare kjøttproteiner. Vi er langt unna å kunne lage et helt kjøttstykke.

Sissel Rønning er sivilingeniør med utdanning i genteknologi. Tidligere har hun blant annet jobbet med å finne ut hvorfor kreftceller deler seg og hvordan man kan finne spor av genmodifiserte organismer i mat.

leder hun prosjektet «GrowPro» ved Nofima, hvor hun forsker på en metode som kan snu opp ned på hvordan vi produserer maten vår. Men selv om kjøtt skulle bli produsert i fabrikker i fremtiden, tror ikke forskeren at gårdsdrift har utspilt sin rolle.

– Mange tror alt blir vegansk når vi begynner å produsere kjøtt i en fabrikk, men det tror jeg er utopisk. Det kommer nok ikke til å erstatte alt, ikke i min levetid i hvert fall. Fabrikkprodusert kjøtt blir bare en brikke i puslespillet. Jeg tror vi trenger dyreproduksjon også, men at det blir vesentlig mindre. I Norge er gårdene viktige for sysselsettingen og kulturlandskapet, sier Rønning.

Det er likevel ingenting tvil om at syntetisk produsert kjøtt har potensialet til å ta over store deler av kjøttproduksjonen. Bare ett gram muskelprøve kan produsere opp til 10 000 kilogram kjøtt, ifølge noen estimater.

– Hvor realistisk er det at denne produksjonsformen blir storskala?

– Melk og egg lages uten dyr allerede i dag i USA. Det lages softis med melkeproteiner som ikke kommer fra ku og kaker med eggehvite som ikke kommer fra en høne. Så det er realistisk, men dette vil ta tid. Bare å bli godkjent av EU som ny mat, er en omfattende prosess. Derfor tror jeg vi får se det tidligere i Asia og USA som ikke har like strenge reguleringer, sier hun.

Sissel Rønning forteller mer om GrowPro og hvordan cellebiologien kan brødfø verden på Teknas Labdrift-konferanse 2. desember.

I 2013 sprakk nyheten om den første burgeren som er produsert i et laboratorium. På tross av at måltidet kostet respektable 2,8 millioner kroner, kan vi trygt si at smaken ikke var helt det store. Dommen lød omtrent slik: Litt blek, litt tørr og ikke like smakfull som den mer naturlige ekvivalenten, men med en tydelig kjøttsmak.

Nofima_13-02-19_SisselR-17.jpg

Hele prosessen starter med noen muskelstamceller som dyrkes videre i en bioreaktor. Dette er små ståltanker på én og to liter der cellene «mates» med næringsstoffer.

Forskerne på labben er litt som kokker som tester ut nye oppskrifter.

– Vi tester hvilke biprodukter vi kan bruke som næring til muskelcellene. Vi har prøvd eggeskallmembran, kyllingskrog, deler fra torsk og plasma fra slakteri, sier Rønning.

Cellene vokser og smelter sammen, og blir til en proteinslush. Så langt er jobben grei nok, men så begynner problemene å balle på seg. For å gjøre om den flytende blandingen til komplette kjøttstykker, slik vi kjenner dem fra butikken, er det en rekke hensyn forskerne må ta når det kommer til smak, tekstur og farge. Med andre ord er det vanskelig å lage en komplett entrecôte, men lettere å lage kjøtt til pølser.

– Det dyrkede kjøttet kan tilsettes i karbonader, pølser og burgere. I en ideell verden, slik jeg ser det, har du fortsatt kyr i dyreproduksjon som gir rene, førsteklasses kjøttprodukter, sier Rønning.

Klima, helse og dyreetikk

Hvis produksjonen foreløpig er mye dyrere enn konvensjonell dyredrift og smaken ikke er like god, hva er da fordelene med syntetisk kjøtt?

Den åpenbare fordelen er at vi slipper å ha så mange dyr, som kan gjøre gårdsdrift bedre for dyrene. Vi kan også redusere de enorme landarealene som blir brukt til kveg, og bruke disse til andre ting, slik som dyrking av planter. Dette er ikke et problem i Norge, men i land som Brasil og USA, sier Rønning.

Produksjonen kan potensielt være en måte å kutte i klimagassutslippene.

– Det er fortsatt for tidlig å si, men dyrking av kjøtt kan også være klimavennlig og bidra til utslippskutt. Men det er klart at også en slik kjøttproduksjon vil kreve energi, så det er vanskelig å si hvor miljøvennlig det blir, sier hun.

– Produksjonen vil også bruke langt mindre vann enn vanlig kvegdrift. Det vil være galskap å bruke så mange tusen liter vann på kun ett stykke biff når du kan bruke vannet på viktigere ting.

Det kan være helsemessige fordeler i tillegg. Rødt kjøtt er forbundet med overvekt, noen typer kreft, samt hjerte- og karsykdommer. Når vi dyrker kjøttet selv, får vi mer kontroll over næringsinnholdet. Vi kan for eksempel designe et produkt uten mettet fett, forklarer Rønning.

– Nå er et stykke ren biff i seg selv ganske sunt, men vi kan erstatte kjøttet i de sammensatte og usunne produktene.

Blir det billig og bra nok?

– Det blir ganske revolusjonerende om dere får det til?

– Ja, men forskningen er én ting, en annen er om folk vil ha det. Blir det billig og bra nok? Mange synes det er bra og heier på forskningen, men mange er også imot det. De som er mest for dette er faktisk veganere og vegetarianere.

Rønning understreker at forskernes ansvar er å finne ut av ting, så får de heller se hvordan det blir mottatt.

– Jeg er veldig stolt over at Norge finansierer slike hårete prosjekter, det skjer ikke så mange andre steder i verden. Det er nitidig arbeid, men veldig, veldig gøy, sier Rønning.

Publisert: 19. august 2019