Tema: Infrastruktur
For å løse fremtidens utfordringer er vi avhengige av romteknologi. Derfor bygger Ingrid noe ingen i Norge har bygget før henne.
– Jeg var en sånn klassisk flink pike. Jeg sang i kor, spilte litt volleyball og trivdes dårlig med å gjøre ting jeg ikke kunne.
Ingrid Hanssen parkerer utenfor Andøya Space og pakker den lilla dunjakka tett om kroppen. Det er vinter, morgen og mørkeblått over Vesterålen.
– Og nå er jeg her, for å bygge en romhavn!
«Her», på en tynn stripe mellom storhav og ruvende fjell, mange av dem påfallende rakettaktige i formen, står Ingrid og kollegaene hennes på skuldrene til norske romfartspionerer.
I 1962, flere år før den første prøveboringen i Nordsjøen og enda lenger før farge-TV, begynte arbeidet med Norges første oppskytingsfelt for vitenskapelige raketter. Få år senere ble Norge det tredje landet i verden til å skyte en rakett opp i rommet, og snart gikk sonderaketter jevnlig rett inn i nordlyset, mellom 80 og 250 kilometer over bakken.
Nå beredes grunnen for neste kapittel i romreisen.
– Det er en rik historie på Andøya Space. Men å skyte opp tekniske forskningsraketter som brenner ut og faller ned, er én ting. Å skulle løfte satellitter opp og i bane, er noe helt annet. Det krever en helt annen kraft, og en helt annen infrastruktur, sier Ingrid.
Romfysikeren er leder av system og driftsavdelingen, og sentral i prosjekteringen og byggingen av en ny romhavn på Nordmela, noen kilometer lenger sør for dagens rakettskytefelt utenfor Andenes.
– Vi er veldig opptatt av å ha dialog med lokalsamfunnet. Det er helt avgjørende at hele lokalmiljøet er med på reisen, sier Ingrid og legger til:
– Det vi skal gjøre nå vil forandre Nordmela for alltid…
De største forskningsrakettene, som har blitt skutt opp i utkanten av Andenes, har vært omlag 7 tonn tunge og 20 meter lange. Ved hjelp av såkalt faststoff, i praksis krutt, er de skutt opp i en høyde opp til 1500 km før de ramler ned igjen. Den nye romhavnen på Nordmela dimensjoneres derimot for 30 meter lange satellittbærende raketter med en «take off-vekt» på opp til 100 tonn. Disse skal skytes opp med flytende drivstoff, og nå baner på mellom 320 og 700 kilometers høyde over jorden.
– Det finnes ikke akkurat en norsk standard for bygging av en romnavn. Det er liksom ikke en kai eller en molo. Du har kanskje støpt både det ene og det andre, men det blir noe annet når betongen skal tåle at en rakett skytes opp. Trykket og temperaturforskjellene er enorme, sier Ingrid og legger til:
– Men alt skal bygges en første gang og vi lærer underveis.
Med romhavnen tar Norge dermed plass i det kommersielle satellittmarkedet, i konkurranse med blant andre Elon Musk og Space-X. Satellittene bygges andre steder, og oppskytingen betales av eierne.
– For å forstå klimakrisen og de andre utfordringene verden står overfor, er vi avhengige av et overblikk.
– I luftfarten står Avinor for flyplassene. Vi er på en måte Avinor i vår bransje, forklarer Ingrid, som mener at satsningen er et nødvendig steg mot fremtiden.
– For å forstå klimakrisen og de andre utfordringene verden står overfor, er vi avhengige av et overblikk. Vi er helt nødt til å kunne se hva som foregår, sier hun.
– Samtidig må vi kunne spre informasjon og kunnskap raskt og effektivt. Vi kan gjøre veldig mye bra med bakkebasert bredbånd her i Norge, men skal du få internett til landsbygda i Afrika, må du opp med satellittnettverk. Dermed har satellittmarkedet eksplodert.
Hun understreker at kommersiell satellittdrift slett ikke innebærer et frislipp.
– Mennesker har en tendens til å tenke at rommet er uendelig, men det nære verdensrommet fylles stadig opp. At satellittene blir mer tilgjengelig betyr ikke at alle kan ha sine egne satellitter i fremtiden.
Romfysikeren, som altså er blitt en slags byggeleder for den nye romhavnen, smiler lurt idet hun går forbi «Rom 007 - Launch controll crew» og åpner til døren med skiltet «Science center». Rommet fullt av skjermer med all mulig data om vind og vær, lag for lag over bakken. Midt mellom dem står en liten svart boks, med én knapp. Den er rød.
– Jeg vet at den har blitt brukt veldig tett på oppskyting. 2-3 sekunder, kanskje enda tettere.
– Hva skjer når den brukes?
– Det kan være at vi plutselig får kontakt med en båt innenfor sikkerhetssonen, eller vi mener været ikke tillater en oppskyting.
Hun lener seg tilbake og folder hendene, som for å understreke et alvor.
– Det viktigste for oss er at absolutt alt foregår trygt og sikkert, og at naboer og lokalsamfunn blir hørt og ivaretatt. Vi må være 100 prosent sikre på at absolutt alt går trygt for seg, hver gang.
Streaming
