Energibloggen

Grønne sertifikater – om igjen

Tekst av Bjørn Borgaas 28. aug. 2012

Fagekspertisen innen menneskeskapte klimaendringer svikter i kampen om opinionen.

I innlegget om fornybarhetsdirektivet i fra januar i år, uttalte jeg meg positivt om dette. Jeg påpekte at «Direktivet setter felles, krevende og bindende mål for vår energibruk og -produksjon. ….. Ønsker man å påvirke (energisektoren), utenfor markedets enkle mekanismer for tilbud og etterspørsel, må man arbeide internasjonalt.» Med innlemmelsen av fornybardirektivet i EØS-avtalen trådte også avtalen om elsertifikater i kraft. Jeg reserverte meg heldigvis i mitt innlegg: «En annen usikkerhet ved de grønne sertifikatene kan være om etterspørselssiden vil utvikle seg tilsvarende. Det kan bli behov for ytterligere, politiske beslutninger».

Disse, grønne, sertifikatene diskuteres nå intenst. Det er reist til dels tung kritikk mot dem.

Kjell Roland, involvert i forarbeidene til dereguleringen av kraftmarkedet i 1990, påpeker at det grønne sertifikatmarkedet introduserer politisk styrte utbygginger i kraftsektoren. Vi har forlatt markedstenkningen, som faktisk lå til grunn for lovendringen i 1990. Han forklarer det med at summen av de energipolitiske målene vi har, klimamål inkludert, ikke er forenlige med en markedsbasert energipolitikk. Dette er det samme som det Internasjonale Energibyrået sa i sin World Energy Outlook 2011.

Svein Roar Brunborg, også sentral i 1990, sier mye av det samme. Han mener at effektene av de grønne sertifikatene ikke var fullt forstått. De gir store fortjenester til eierne av de billigste grønne prosjektene, uforutsigbarhet hva angår behov for overføringskapasitet, og eksport av overskuddskraft med følgende kontinentale energipriser i Norge. Han har også en prinsipiell innvending: Fornybarhetsdirektivet er et planøkonomisk dokument, i strid med EUs generelt markedsorienterte politikk.

Tidligere miljøvernstatssekretær Sørensen slutter seg til kritikken i bloggen sin med omtrent de samme begrunnelser som Brunborg. Dessuten uttrykker hun tvil om den nye, fornybare kraften faktisk vil erstatte gammel, fossil kraft. Kanskje den bare vil komme i tillegg til eksisterende kraft? Mer kraft i markedet senker prisene, og øker forbruket. Og hun bekymrer seg for naturødeleggelsene som følger av en omfattende utbygging av småkraftverk.

Vannkraft

Med dette belyses en helt grunnleggende problemstilling: Menneskeskapt global oppvarming, hvor sant og hvor alvorlig?

Hvis det er slik at vi er på vei mot en 6 grader global temperaturøkning, som indikert i World Energy Outlook, så står kloden overfor ekstreme endringer. Resultatet vil kunne beskrives som en total sivilsasjonsundergang.
Gitt slike konsekvenser vil nær sagt alle nødvendige mottiltak kunne forsvares. Vi står potensielt overfor en helt ekstrem situasjon:
– Vil det kreves politisk styring av markedene, da får markedet gå.
– Medfører det at småkrafteierne kan ”le hele veien til banken”, ja vel, la dem le.
– Nedbygging av elver og kraftlinjer over alt, vi må tåle det. Høye kraftpriser? Ja, takk!

Problemet med dette er at vi ikke er i stand til å oppnå enighet, verken lokalt eller globalt, om at vi er på vei mot en menneskeskapt katastrofal temperaturøkning. Dermed er det intet grunnlag for politiske, dramatiske tiltak. Våre politikere leder oss, men de kan ikke være diktatoriske. De må i noen grad handle i samsvar med den alminnelige oppfatning av hva som er rett og galt. Tråkker de litt utenfor, da får vi debatter som den pågående om grønne sertifikater.

Jeg mener vel at fagekspertisen svikter.
Ikke når det gjelder å frambringe og tolke grunndata, der gjør de en god jobb.
Men når det gjelder kampen i opinionen. I kampen om den alminnelige oppfatning står fagekspertisen ikke noe sterkere enn dilettantene og de betalte lobbyistene. Det er beklagelig. Den som kommer med svært ubehagelige nyheter må forstå at han ikke blir tatt imot med åpne armer. Og stålsette seg deretter.

Les også

Relaterte kurs og arrangementer