Tema: Energi
Fornybardirektivet vil gi positive effekter innen reduksjon av drivhusgasse og EUs avhengighet av import av energi.
Et godt eksempel på en kunnskapsbasert politisk beslutning, fornybardirektivet, er trådt i kraft. Konsekvensene blir merkbare, og energisamarbeidet er i enda sterkere grad blitt løftet over nasjonalstaten. Direktivet setter felles, krevende og bindende mål for vår energibruk og -produksjon. Det er et viktig skritt i riktig retning. Energisektoren er grenseoverskridende, på mange måter. Ønsker man å påvirke den, utenfor markedets enkle mekanismer for tilbud og etterspørsel, må man arbeide internasjonalt. EU har legitimitet, styrke og åpenbart vilje til å påvirke. Jeg gjentar at dette er viktig.
EU har to begrunnelser for direktivet: Det vil redusere utslippet av drivhusgasser, og redusere EUs avhengighet av energiimport.
Den siste er åpenbart fornuftig, for EU. Den første griper rett inn i et av vår tids store problemområder, klimaendringene. For øvrig blir det med dette også litt vanskeligere å være klimaskeptiker.
Direktivet er bindende for medlemmene. Hvis vi tar på oss investorbrillene er dette med bindende mål svært viktig. Det skaper forutsigbarhet.
Med innlemmelsen av fornybardirektivet i EØS-avtalen ble avtalen mellom Norge og Sverige om et felles elsertifikatmarked satt i kraft den 1. januar 2012. De fleste er av den oppfatning at elsertifikatmarkedet vil være et svært viktig virkemiddel når det gjelder Norges muligheter for å nå målene i fornybardirektivet. Elsertifikatene (grønne sertifikater) skaper en kommersiell mekanisme som vil muliggjøre finansieringen av politiske beslutninger om utbygging av ny, fornybar kraft. Sluttbrukeren skal betale prisen. Men det gjør han jo uansett, alltid. Elsertifikatet kobler, på en elegant måte, politiske beslutninger sammen med en markedsregulert mekanisme som skal sikre finansieringen av beslutningen. Her bør det være slik at det bare er for investorene å kaste seg ut i det.
På den annen side, det har 600 av dem allerede gjort. Og endt opp i en kø av ubehandlede konsesjonssaker. På radio i dag kranglet Olje- og energiministeren med Naturvernforbundet om hvem som har skylda for køen. Begge ønsker ny, fornybar kraft. Det er av og til skuffende langt mellom liv og lære. Dette må det ordnes opp i.
En annen usikkerhet ved de grønne sertifikatene kan være om etterspørselssiden vil utvikle seg tilsvarende. Det kan bli behov for ytterligere, politiske beslutninger.
Tilbake til fornybardirektivet; Minst 10% av energibruken i transportsektoren i EØS-området skal innen 2020 være basert på fornybare kilder. Blir det biodiesel på tanken, biler som går på strøm fra vannkraftverk eller delvis seildrevne frakteskuter. Økonomien, enten den er markedsbestemt eller politisk styrt, gir rammevilkårene.
Uansett, teknologene vil spille en viktig rolle, fordi det er teknologien som setter de avgjørende grensene for hva vi kan og hva vi ikke kan.
Med de felles rammebetingelsene som vil gjelde innen hele EØS-området for produksjon og bruk av fornybar energi åpner det seg et større marked for teknologiske løsninger og administrative systemer enn det vi er vant til å se. Dette gjelder både på produsentsiden og på forbrukssiden. Kan vi tro at dette vil styre oss inn i en mer robust energisektor?
Vi har fire kategorier energiproduksjon (strengt tatt kan energi aldri produseres, den kan bare omdannes) å forholde oss til.
Ny, fornybar kraft vil ha en høyere produksjonskostnad enn gammel kraft, enten den er fornybar eller ikke-fornybar. Tendensielt vil altså energiprisene stige når fornybardirektivet får virket en stund. Dette vil gi en automatisk stimulans i retning av energieffektivisering. Jeg er ikke i tvil om at et samfunn som på en effektiv måte bruker energi med et høyt innslag av fornybare kilder er et mye riktigere og mer bærekraftig samfunn enn det som brenner mye fossil energi ineffektivt. Av klimagrunner og av ressursgrunner. Det kommer generasjoner etter oss. De skal også kunne ha en petrokjemisk industri. Og en jordklode som egner seg for dem og deres liv.
