Energi i fremtiden

Jeg har gått igjennom Shells spørreundersøkelse Energy for the future, en åpen, nå avsluttet, undersøkelse som ga hvem som helst av oss anledning til å mene noe om en del sentrale energispørsmål. Shell kartlegger med andre ord hva legfolk tror. Det kan også være interessant.
De fleste av de 8 spørsmålene har fått 3 – 10 000 avgitte svar. Det er en overvekt av svar avgitt fra USA.
Jeg vil påpeke et par forhold rundt undersøkelsen.

Det første er Shells egen formulering i innledningen til deler av undersøkelsen: «Verdens energibehov vil fordobles innen 2050 grunnet befolkningsøkning og økt levestandard. Samtidig må vi bekjempe trusselen om klimaendringer ved å redusere utslippene av drivhusgasser.»
Koblingen mellom energibruk og klimaendringer er satt, nærmest i utgangspunktet. Åpenbart er det ikke mulig å diskutere energispørsmål i stor skala uten at klimaffekter trekkes inn. Klimaskepsisen virker å øke blant folk flest, mens fagfolk ser ut til å gå motsatt vei.

Det andre som er verdt å merke seg er at folk flest er betydelig mer utviklingsoptimistiske enn hva Shell selv er, når det gjelder ny  fornybar energi .
Det spørres om hvilken sektor innen energiproduksjon man tror vil øke mest. Totalt 70% svarer at det er vind, biobrensel eller solenergi. Det kan vise seg å være håpløst naivt.
Shells prognoser er at i perioden 2000 – 2050 vil verdens totale energiforbruk vil øke med 75%, til 735 EJ/år(ExaJoule/år: 1Exajoule er 278 TWh). I den samme perioden vil kraftproduksjonen fra fornybare kildene øke med 215%, men fortsatt bare utgjøre 16% av den totale energiproduksjonen. I absolutte tall blir bildet at konvensjonell kraftproduksjon i perioden vil øke med mer enn 300 EJ, mens fornybar kraftproduksjon i samme periode vil øke med 65 EJ. Det blir altså stort sett business as usual ifølge ekspertenes spådommer.
På spørsmål om hva man tror mest effektivt vil bidra til innovasjon og utvikling av ny energiteknologi kommer, kanskje litt overraskende, «økte forskningsbudsjetter» ut som en taper. Det legges i svarene mye større vekt på at tverrfaglig og tverrindustrielt samarbeid er veien å gå.
Det er åpenbart at elektrisk drevne biler (basert på batterier eller hydrogen) har en stor plass i folks bevissthet når det gjelder framtidig transport. Det er 33% som tror slike kjøretøy representerer den beste løsningen på energi- og miljøproblemer i transportsektoren.
Et alternativ vil være at folk reiste mindre, og reiste mer kollektivt. Det er 20% av de som svarte som mente at det vil være det viktigste bidraget.

Et annet sentralt spørsmål er hvilket politisk tiltak man tror vil være mest effektivt for å få til en ønsket utvikling.
Grovt sett kan svarene deles i tre kategorier:
Ca 10% ønsker en bedre utnyttelse av markedsmekanismer, inkludert kvotehandelbasert regulering, altså at den billigste kraftproduksjonen med minst karbonutslipp skal øke på bekostning av annen produksjon.
Ca 30 % vil øke prisene på «uønsket» energiproduksjon, med mekanismer som inkluderer karbon-skatt.
Ca 50 % vil fremme, ved subsidier eller annet, fornybar og alternativ energi.

Altså, når det gjelder pisk eller gulrot, tror flertallet på gulrøtter. Det er alltid morsommere å bli betalt enn å betale.
Angående markedsmekanismer er det er interessant at Shell selv i sin Energy Scenarios to 2050 uttrykker at rent markeds-baserte løsninger for verdens økende energibehov møter stadig økende utfordringer. De legger generelt stor vekt på det scenariet de kaller Blueprint, som er en framtid hvor det etableres overnasjonalt samarbeid om de sentrale energi- og klimaspørsmål.
Spørreundersøkelsen søker ikke svar på kanskje de aller mest sentrale spørsmålet: Hvordan dekke det framtidige gapet mellom tilgjengelig energi og etterspurt energi? Det vet vel i dag ingen, fullt ut.