– Utviklingen av verden, dyrene, naturen og menneskene henger sammen på rare og fantastiske måter, og er noe vi må jobbe for å bevare, sier marinbiolog Sanne Marie Green L’Abée-Lund i Akvaplan-niva.
– Har du sett rur headbange i fjæra?
Er det mulig å leve et moderne liv i pakt med naturen? For marinbiolog Sanne (28) er «Green» bare mellomnavnet.
Passer det å prate nå, eller?
Når vi ringer Tekna-medlem Sanne Marie Green L’Abée-Lund en høstlig fredag ettermiddag, er hun ute i felt.
Mer spesifikt: I en båt, langs kysten, nord for Bodø og med Steigens spisse topper i horisonten. Der har hun vært hele uken.
– Vi kartlegger havbunnen rundt oppdrettsanlegg for sårbare arter og naturtyper. Det er helt fantastisk her, sier hun.
Sanne er marinbiolog hos forsknings- og rådgivningsinstituttet Akvaplan-niva, og lever etter eget utsagn drømmelivet i Tromsø.
Hun klatrer og står på randoné i fjellet, hopper i fallskjerm, dykker i fjæra og melder seg på spontane triatlon når de dukker opp.
På dagtid jobber Sanne sammen med ferskvannsbiologer, økologer, kjemikere og oseanografer for å forstå sammenhenger og funksjoner i økosystemet.
Hvem spiser hvem? Hvordan påvirkes dyr, planter og økosystem av menneskelig aktivitet?
– Havet har så mye rart å by på. Selv bare i fjæra skjer det masse. Har du sett rur som headbanger i fjæra før? Dritkult, og for øvrig er dette den skapningen i verden med lengst penis i forhold til kroppsstørrelse.
– Takk til universet, Akvaplan-niva og meg selv
Sanne er ikke ute i felt hver dag. Ofte består arbeidsdagen av tradisjonell kontorjobbing.
Da driver hun med rådgivning mot kystnæringer og utarbeider rapporter som for eksempel statsforvalteren kan bruke i arbeid med forvaltning.
– Akvaplan-niva opererer i et tett spenn mellom grunnforskning og anvendelse, forklarer hun.
Aller helst er hun ute på havet eller i fjæra. Det får også sjefene hennes tydelig beskjed om.
– Jeg kan ikke sitte foran en skjerm hele dagen, det tror jeg ingen har godt av. Da føler jeg meg som en blomst som visner.
– Så takk til universet og Akvaplan-niva og meg selv for at jeg får dra ut, se langt, puste frisk luft, føle sola varme og kjøre båt i stillhet med en god kollega i ruskevær!
Hval i naturfagsboken ble veien inn
Sanne ble marinbiolog fordi hun ville finne ut av ting.
– Jeg er en person som sier «hvorfor» hele tiden. Jeg liker å undre og prøve å forstå systemer og sammenhenger.
Hun forteller at hun fortsatt husker den dagen hun bestemte seg for å bli marinbiolog. Sanne var 12 år gammel og så et to-siders bilde av en sørkaperhval i naturfagsboka.
– Det er en svær, majestetisk skapning som lurer ute på det mørke havet. Jeg ble helt fascinert, gikk til læreren og spurte: Hva må jeg bli for å jobbe med disse dyrene? «Marinbiolog», sa hun. Det satte seg.
Bærekraftstrainee og drømmejobben
Trønderen Sanne tok en bachelor i biologi ved NTNU i hjembyen sin Trondheim og master i marin arktisk økologi ved UiT Norges arktiske universitet.
Masteren handlet om hvordan klimaendringer på nordlige breddegrader driver fiskearter nordover.
– Egentlig flyttet jeg nordover på grunn av den ville naturen. Heldigvis var det et universitet der også! Nå kan jeg ikke tenke meg å bo noe annet sted. Nord-Norge er helt spesielt, sier Sanne.
Etter masteren fikk hun mulighet til å jobbe ett år som bærekraftskoordinator i Akvaplan-niva, gjennom Næringsforeningen i Tromsøregionen sitt traineeprogram Fremstr. Blant over 200 søkere skilte hun seg ut med en kreativ søknad der hun brukte det grafiske verktøyet Miro til å fortelle en visuell historie om hvordan det ville være å ha henne som kollega
– I løpet av året som trainee lærte jeg mye om bærekraftsrapportering og hvordan bærekraftsarbeid kan systematiseres i praksis, sier hun.
Da traineeåret var over, fikk hun tilbud om stillingen som marinbiolog i samme selskap.
– Ikke minst lærte jeg at veien fra ung, håpefull nyutdanna til drømmejobben ikke alltid er så lang.
– Helt annen ro i Nord-Norge
Til Tekna forteller hun at mange har mye å lære av nordlendinger på flere måter, også når det kommer til holdninger og verdier.
Hennes inntrykk er at kjøpshysteriet er mindre i Tromsø enn det kanskje er i Oslo, for eksempel.
– Vi tror vi skal bli lykkelige av å kjøpe en ny jakke til syv tusen kroner. Det er bare ikke der fokuset bør ligge.
– I Nord-Norge ser jeg en annen ro og en større glede i det som er gratis. Jeg er ikke feilfri selv, men jeg prøver å tenke over hva som faktisk betyr noe.
Kan man stille i triatlon uten nytt utstyr?
Hun forteller at det for henne er nettopp dette bærekraft handler om: Tankegangen bak alt vi gjør og valgene vi tar, på jobb og i det private, store som små.
Skal vannet renne ekstra lenge i dusjen? Kan man spise maten selv om den ble litt brent? Kan man droppe å fly dersom man planlegger litt bedre?
Eller som da hun debuterte i triatlon i Lofoten i sommer: Kan man gjennomføre uten karbonsykkel, karbonsko og masse dyrt utstyr?
– Jeg stilte med en grussykkel med bagasjebrett. Jeg kom på femteplass, så det gikk veldig bra, sier hun.
– Ingen markedskraft kan fortelle meg hva jeg kan gjøre eller ikke, eller overbevise meg om at jeg må ha det «riktige utstyret» for å stille til start i et triatlon. Det bestemmer jeg helt selv.
– Spesielt svømmingen var helt magisk, med azurblått, krystallklart vann. Utenfor Lofoten ser du bunnen, sjøstjerner og kanskje en liten torsk når du svømmer.
«Sassy» eremittkrepser
I løpet av den siste uken i felt har Sanne hatt nærkontakt med vesener hun kan «skravle om i timesvis». Hun snakker om svampen, den biologisk sett enkleste livsformen vi har på jorda. Om sjøfjær som stikker opp fra sandbunnen.
– Det sykeste var da vi skulle zoome inn på noe sjøfjær vi filmet. Så ser vi en eremittkreps med en sassy walk, bærende på en korall? Det er jo veldig rart.
Da de så nærmere etter, forstod de at krepsen hadde bosatt seg inne i korallen, noe som ikke akkurat er vanlig eremittkrepsoppførsel.
– Plutselig ser vi en hel gjeng eremittkrepser komme bærende på hver sin korall. Hva i alle dager, liksom?
Hun forteller at dette er ting hun tenker på når bølgene roer seg: At verden, dyrene, naturen og menneskene fortsatt er i utvikling, og at denne utviklingen henger sammen på rare og fantastiske måter – som det er mulig å forstå, undersøke og jobbe for å bevare.
– Verden er fascinerende. Det tok fire milliarder år å komme hit vi er nå. Og vi er såpass smarte at vi kan leve videre uten å ødelegge for oss selv.
