Therese på 29 år og Henrik på 75 år, begge sivilingeniører i Sweco, jobber sammen på et stort betongprosjekt for Nedre Romerike renseanlegg.
Da Therese (29) spurte Henrik (75) om han ville bli med kollegaene på «lasertag», så han ut som et stort spørsmålstegn. Ellers merker de ikke stort til aldersforskjellen.
Jeg trodde jeg kunne alt da jeg var ferdig utdannet sivilingeniør på NTH i 1973, ler Henrik Grosch (75), og så kunne jeg jo nesten ingenting, forsetter han.
Den 2. januar i år var det nøyaktig 50 år siden Henrik begynte å jobbe i Grøner AS, som etter hvert inngikk i dagens rådgivende ingeniørselskap Sweco AS. Begynnerlønna var kr 51 600. Den svært ungdommelige og entusiastiske 75-åringen har aldri sluttet å lære seg nye ting, og stortrives blant sine til dels mye yngre kollegaer.
Da han en augustdag i 1969 sto helt alene med kofferten i hånda på Trondheim jernbanestasjon, hadde han aldri følt seg så ensom. Han forteller at følelsen holdt seg helt til kvelden da det ble arrangert en velkomstfest for nye studenter.
– Aldri har jeg gått fra null til hundre på så kort tid. Det var bare helt fantastisk. Jeg tror omtrent jeg ble kjent med alle på denne kvelden, som jeg etter hvert var sammen med hele studietiden i Trondheim, sier Grosch.
Aldri har jeg gått fra null til hundre på så kort tid.
Therese Aas (29), også sivilingeniør innen bygg i Sweco, nå på fjerde året, forteller at hun kjenner seg igjen i følelsen av ensomhet og det å lengte litt hjem i starten som student. Etter bachelor innen bygg i Bergen, fullførte hun masterutdanningen med fordypning i konstruksjonsteknikk ved NTNU i Trondheim i 2019.
Det er 46 år mellom utdanningene deres, men i dag jobber 29-åringen og 75-åringen sammen i Sweco på et stort betongprosjekt for Romerike renseanlegg.
– Hva tenker så to sivilingeniører fra hver sin generasjon om utviklingen i bransjen og hva mener de at ulike generasjoner kan lære av hverandre?
Mye er forskjellig, men mye er også likt, er de enige om når de tenker tilbake på studietiden. Begge var flittige og jobbet iherdig i ukedagene. Så var det vorspiel og ofte fest i Samfundet på fredag, og andre fritidsaktiviteter i helgene før ny studieuke tok til.
Noe var likevel helt forskjellig. I klassen til Henrik var det kun en jente blant 180 studenter.
– Det var jo helt sprøtt, sier Henrik. I dag opplever han det som helt naturlig at det er en likere fordeling mellom kjønnene.
Ifølge Therese var det cirka 40 prosent jenter i byggklassen hennes i Trondheim. Hun har alltid vært vant til mange kvinner rundt seg under studiene, men merker tydelig at det er færre eldre kvinner innen disse fagene i arbeidslivet.
– Jeg tror alle bransjer har godt av en god miks mellom kjønnene og at det har en betydning for hvordan vi jobber sammen, sier hun. Hun tror også at det har en stor betydning for det sosiale, og forteller at det i gruppa deres på jobben ofte er kvinnene som finner på og tar ansvar for sosiale aktiviteter.
De to er enige om at mye av basiskunnskapene som konstruksjonsteknikk, materialer og beregning av krefter er omtrent de samme i utdanningene fra 1973 og 2019.
Men mye har skjedd mye med verktøyene, datakapasiteten, og mulighetene for detaljeringsgrad siden 1970-tallet.
– Vi hadde ikke kalkulator, men brukte regnestav. I landmåling husker jeg vi hadde tykke manualer for å slå opp sinus og cosinus til ulike vinkler. Den første kalkulatoren, en HP-kalkulator, kostet omtrent en vanlig månedslønn, og få studenter hadde råd til den, forteller Henrik.
Tidligere på dagen har Therese fått en innføring i bruk av regnestav av Henrik.
– Jeg brukte to forsøk på å regne ut 2x2, ler hun.
Da Henrik begynte å jobbe, sto den eldre generasjon av sivilingeniører i hvite frakker ved store tegnebrett og tegnet med tusj, og skrapte med skalpell og børste for å oppdatere konstruksjonstegninger.
De hadde en konstruksjonsforståelse å være ydmyk for.
I dag er alt digitalisert. Therese og hennes unge kollegaer bruker beregningsverktøy som FEM-design, og Revit for 3D-modellering av form- og armering.
Dataprogrammene ser fancy og fargerike ut på dataskjermen. Modellene kan snus og vendes alle veier, og det er lett å gjøre endringer og gi alle involverte fag som arkitektur, konstruksjon, og entreprenør en oppdatert oversikt.
– I dag ser det så elegant ut, men alle de nye beregningsmetodene kan også gjøre oss litt blinde, mener Henrik Grosch. Jo mer avanserte og detaljerte verktøy du utvikler, jo mer kan du undersøke og grave deg ned i detaljene. Det er ikke alltid det beste.
Han er klar på at generasjonen med tegnebrettene hadde en konstruksjonsforståelse å være ydmyk for.
– Konstruksjonsforståelse burde vært mer vektlagt i dagens utdanning. Mange av ingeniørene ved tegnebrettene gjorde kanskje en beregning øverst i hjørnet av tegningen, og det holdt i massevis, ler Henrik.
Selv følte han at han kom med helt ny kunnskap inn i Grøner. Han var i en av de første studentkullene som hadde lært å dimensjonere etter den flunkende nye Norsk Standard NS 3473 Prosjektering av betongkonstruksjoner. Den gjaldt helt til 2010 da den ble erstattet av Eurokodene.
Therese er ikke i tvil om at hennes generasjon har mye å lære av Henriks generasjon.
– Jeg føler at vi fort kan «rote» oss inn i kompliserte beregningsverktøy. Til slutt vet vi ikke helt hva vi titter etter, sier Therese som mener det er viktig å ikke glemme basiskunnskapene sine.
Hun synes hun stadig lærer noe av å jobbe med Henrik.
– «Du må huske å lese og sette deg inn i silostandarden», kan Henrik for eksempel si, og peke ut hvilket kapittel som er viktig for arbeidsforståelsen. Han er god på å lage kompliserte analyser, men samtidig ta ut enkle diagrammer for å sammenligne kapasiteter.
Therese husker godt det første møtet med Henrik.
– Det første han sa var: Hva er du ekspert i? Han var veldig engasjert og ga seg ikke når han ikke fikk noe godt svar. Noe måtte jeg jo være ekspert i, mente han. Jeg hadde nok ikke helt samme følelse som nyutdannet som Henrik fortalte om, at han syntes han kunne alt, ler Therese.
For Therese er det vanskelige å se for seg hvordan arbeidshverdagen var i starten av Henriks karriere, uten internett, epost og bruk av smarttelefoner. Hun synes det høres tungvint ut.
Det kunne ta to uker å løse ligningssystemet for å finne kreftene i en Condeep-konstruksjon.
Selv husker ikke Henrik annet enn at arbeidet og samarbeidet med de andre fagene og entreprenører fungerte bra.
– Postsystemet fungerte godt, og vi hadde også bud som leverte tegninger og rapporter til de aktuelle aktørene, sier han.
En av tingene Henrik er glad det er slutt på, er all tobakksrøykingen.
– Noen av de eldre karene røykte i ett, så du omtrent ikke kunne se dem inne på cellekontorene. Det var forferdelig plagsomt.
Helt fra studiene var Henrik glødende interessert i alt som hadde med data å gjøre. Dessuten begynte han å jobbe samtidig som aktivitetene i Nordsjøen virkelig tok av.
– Behovet for kompliserte og detaljerte styrkeberegningene kom for alvor med de store betongplattformene (Condeepene) i Nordsjøen utover fra 1970-tallet. Da ble utviklingen av den såkalte elementmetoden og datateknologien viktig for å kunne løse kompliserte statiske og dynamiske problemer.
I forbindelse med prosjekteringen av offshore-konstruksjonene viste det seg fort at det var behov for et langt mer avansert kapasitetsberegningsprogram enn det som var tilgjengelig. Sammen med Audun Fiskvatn ved NTH var Henrik Grosch med på å utvikle det programmet som fortsatt brukes i dag. Senere utvidet Grøner og Multiconsult programmet.
Henrik forteller at det var regnehastigheten som i enkelte tilfeller kunne bestemme fremdriften i prosjekter. Som eksempel kunne det ta to uker å løse ligningssystemet som var grunnlaget for å finne kreftene i en Condeep-konstruksjon. Videre kunne det ta en uke å beregne ett lasttilfelle i denne beregningen.
– Grøner var tidlig ute med å bruke data, og hadde noen maskiner fra Olivetti. Først i 1981 kom det store gjennombruddet med PC-er. For normalt behov hadde den en harddisk på om lag 10 megabyte. I dag får du minnepinner med mange tusen ganger mer minne – det er rart å tenke på.
Hverken Henrik eller Therese synes de merker aldersforskjellen så mye på jobb.
– Generelt synes jeg det er rart å tenke på at Henrik er like gammel som mine besteforeldre. Han er så sprek, og ser en sånn glede i hverdagen. På fritiden liker vi noen av de samme tingene, som å gå på ski og reise. Begge to trives med å være med på sosiale ting med kollegaene sine.
Henrik har en teori om at et arbeidsmiljø med mye ingeniører, er spesielt hyggelig. Han opplever ingeniører som veldig inkluderende, uten spisse albuer og at de vil hverandre bare vel.
Den entusiastiske senioren synes det er gøy å bli med på sosiale ting, men innrømmer likevel at det ikke falt han veldig naturlig å bli med da Therese spurte: Henrik, vil du bli med på «lasertag»?
– Jeg ante jo ikke hva det var, men jeg ble med. Vi ble utstyrt med hjelm og vest og løp rundt i en liksomskog og lekte krig mens vi skøyt på hverandre med laser. Etterpå var vi på karaoke. Man må jo tilpasse seg, sier Henrik med et stort smil.
Henrik har også eksempler på at unge ikke skjønner begreper han har med seg fra tidligere år.
– Jeg har alltid hatt dilla på fotografering og fremkalling i mørkerom, og jobbet til og med litt i Akersposten i skoletiden som ung. Nå tas jo alle bilder digitalt, så da jeg snakket om «slides»/lysbilder og negativer til en ungdom her om dagen, skjønte han ikke hva det var. Det hadde han aldri hørt om.
Uten tvil er Henrik er en entusiastisk sivilingeniør som aldri har mistet lysten til å lære mer.
– Han er nok litt utenom det vanlige, sier Therese og forteller at han for eksempel prøvde VR-briller før henne.
Selv forklarer Henrik at han synes det er kjempegøy å jobbe med unge ingeniører som har de ferskeste kunnskapene i 3D-modellering, statikk og annen teknologi.
Da han leste masteroppgaven til en av dem om bruk av VR-teknologi, synes han det var så spennende at han dro han ut og kjøpe VR-briller.
– Jeg lå på sengen hjemme om kvelden og leste oppgaven og testet VR-utstyret, ler han.
Nå jobber 29-åringen og 75-åringen sammen på et prosjekt for Nedre Romerike renseanlegg. Det planlegges nye behandlingstrinn for rensing av avløpsvannet der det vil bli stor bruk av større betongkonstruksjoner inne i fjellanlegget.
– Å dimensjonere byggingen av disse er utfordrende både med hensyn til vanntetthet og på grunn av begrenset med plass inne i fjellet, forklarer Therese. Hun er prosjektleder for konstruksjon, RIB (Rådgivende Ingeniør Bygg).
Som prosjektleder har Therese ansvar for alt av fremdrift, tidsfrister, rapportering og modellering.
Tenk at noe de fleste ville tenke er dødskjedelig, kan være så spennende.
– Jeg er så glad for at Therese har kontroll på de tingene der, så jeg kan få holde på med det rent faglige. Da er jeg i mitt ess. Jeg har lært meg å bruke Teams på jobben, men er for eksempel ikke på Facebook eller andre sosiale medier. Det blir for mye avbrytelser og støy – det orker jeg ikke.
Therese synes det er veldig inspirerende å se hvor engasjert Henrik er.
– Henrik er ekspert på det faglige og har gjort flere analyser for betongen i renseanlegget som skal bygges. Han er blant annet i full gang med å lage en VR-visning av bassengene, sier hun.
– Tenk at noe de fleste nok ville tenke er dødskjedelig, kan være så spennende, sier Henrik Grosch om betong. Det er et komplisert materiale og det dukker opp nye problemstillinger rundt hvert hjørne – om kraftfordeling, armering, lekkasjer og sprekker.
Med hans glødende interesse er det kanskje ikke så rart at han har opparbeidet seg spesialkompetanse og regnes som en av Norges fremste betongeksperter, spesielt knyttet til bestandighet og vanntetthet av betongkonstruksjoner. De siste 10 årene er han brukt som sakkyndig i flere rettsaker, nå for eksempel i en sak som gjelder Follobanen.
Når Henrik ser tilbake har han en helt annen ydmykhet enn da han startet karrieren.
– Jeg kan mye mer nå. Det er litt gøy å tenke på.
Om fremtiden sier han:
– En eller annen dag «kneler» vel naturen, men så lenge jeg kan være en ressurs og ikke en belastning, har jeg veldig lyst til å være med videre. Det er så mye spennende å holde på med.
