Bygningsansvarlig Jon-Leo håper DNT kan bygge flere badstuer, som her på Torfinnsbu i 2024. Foto: Daniel Jacobsen
Hard bruk av fjellhytter: – Folk gjør mye rart
Jon-Leo har gått fra å beregne store offshore stål- og betongkonstruksjon til å være bygningsansvarlig for hytter i Den Norske Turistforening Oslo og Omegn.
Etter nesten et tiår med beregninger av store stål-og betongkonstruksjoner i det rådgivende ingeniørselskapet Dr. Techn. Olav Olsen, skiftet Tekna-medlem Jon-Leo Kjellstadli Svendsen (37) beite og begynte som bygningsansvarlig i Den Norske Turistforening (DNT) Oslo og Omegn. Det var ikke lønn som drev ham – det var ønsket om å komme nærmere naturen, få mer varierte og praktiske oppgaver og se konkrete resultater av arbeidet sitt.
Trivsel viktigere enn høy lønn
− Jeg hadde en veldig fin jobb med flinke og hyggelige kollegaer. Men det ble litt for mye stillesitting og litt for kjedelig, rett og slett, forteller Jon-Leo. Han fant etter hvert ut at han ønsket å gjøre noe annet. Derfor sa han opp jobben, og begynte på utdanning som møbelsnekker, samtidig som han jobbet litt på timebasis for å overleve.
– Da stillingen som bygningsansvarlig i DNT dukket opp etter et snaut år, tenkte jeg at den ville passe perfekt, og ble veldig glad da jeg fikk jobben.
Sivilingeniøren forteller at han måtte gå en del ned i lønn, men at han lenge hadde vært bevisst på at det er viktigere å trives på jobben enn å tjene masse penger.
– Behovet for å se resultatene av eget arbeid, føle at jeg er mer enn en liten brikke i et stort prosjekt og være tettere på naturen, er viktigere for meg enn høy lønn.
Jerv i tørrmelka
I dag har Jon-Leo ansvaret for det bygningsmessige ved 55 selvbetjente hytter i fjellet. De er spredt over et stort geografisk område. Den eldste er helt fra slutten av 1800-tallet, mens mange av de er bygd fra 1960-tallet og frem mot våre dager. Siste skudd på stammen blir en helt ny hytte som er under oppføring på Torfinnsbu ved Bygdin i Jotunheimen.
Arbeidet spenner fra vedlikehold og oppussing til nybygg og søknadsprosesser – ofte i nasjonalparker med strenge regler for motorferdsel og miljøhensyn. Han tegner, planlegger, søker støtte og følger opp prosjekter, og samarbeider med både ansatte og frivillige. Transport av folk og materialer skjer ofte med helikopter, snøscooter eller båt. Hyttene må tåle all slags vær og uvøren bruk.
Å drifte hytter i fjellet byr på helt egne utfordringer. Mus er et vedvarende problem, spesielt i gamle laftehytter hvor det er nærmest umulig å sikre helt tett.
− Vi jobber kontinuerlig med å musetette hyttene, men noen ganger må vi sikre provianten i egne skap, forteller Jon-Leo. Vi har hatt problemer med jerv også. I en hytte i Breheimen hadde vi en jerv som hadde gnagd seg gjennom treveggen og så slått reir i proviantrommet. Løsningen ble en jervesikker proviantkasse.
Dørterskel som hoggestabbe
Hyttene utsettes for både hardt klima og hardhendt bruk. Dørhåndtak ryker, terskler brukes som hoggestabber, og tente stearinlys havner under overskap.
– Folk gjør mye rart – både det man kan tenke seg og det man ikke klarer å forestille seg, som å koke frokostgrøt i vannøsa på gassblusset, sier Jon-Leo.
Alt bygges solid og idiotsikkert. Dessuten er kravene til komfort en helt annen i dag enn da mange av hyttene ble bygd.
Hyttene har ikke nettstrøm, men et viktig grep for å forbedre både sikkerhet og komfort har vært å installere solcellepaneler. Rundt 35 av de 55 hyttene har nå strøm i en eller annen form.
− Lys gjør at folk vasker bedre etter seg, og det reduserer bruken av stearinlys – som er en stor brannfare, forklarer Jon-Leo. Mange overskap har svimerker etter stearinlys brukt under matlaging. Med strøm kan gjestene også lade nødutstyr og telefoner, noe som øker tryggheten i fjellet.
Jon-Leo har også ansvar for noen prosjekter på betjente hytter, blant annet for oppgradering av energiløsninger på Skogadalsbøen.
– I 2025 bestod dette i installasjon av et hybridanlegg med aggregat og solceller som strømkilde. Videre arbeid blir å redusere strømforbruket samt gjøre nødvendig oppgraderinger av sanitæranlegget. Det at vi nå har en batteribank gjør det mulig å kjøre kjøl- og frys døgnkontinuerlig.
Gamle hytter – nye forventninger
DNTs hytter spenner fra laftebygg fra 1800-tallet til moderne nybygg. I dag forventer brukerne mer privatliv og komfort enn før.
− Tidligere bygget vi ofte sengelemmer med ti madrasser tett i tett. Nå bygger vi i større grad to- og firesengsrom, forklarer Jon-Leo. Økt oppmerksomhet om hygiene, lys, og mulighet for lading har også endret standarden. Selv om hyttene fortsatt er enkle med utedo, ved til oppvarming, og gass til matlaging, er forventningene høyere – både til proviant, sanitære forhold og bygningsmessig kvalitet.
– Folk har litt andre intimgrenser nå enn før. De har litt større behov for å kanskje være litt for seg sjøl. Dette behovet ble nok forsterket etter covid-pandemien.
Selv om hyttene er bygd for å tåle hardt vær, hender det at det oppstår skader.
– Før min tid, under orkanen Dagmar i 2011, ble en hel hytta med pipe og alt flyttet av vinden. Den måtte jekkes på plass, men det var ikke noe annet som måtte gjøres enn å bare dra den på plass igjen på fundamentet. Og så ble den bardunert etter det.
Jon-Leo forteller også om branner før hans tid.
– Brann kan for eksempel oppstå hvis folk tømmer aske og setter den i gangen eller kaster den i utedoen. Faren for brann er grunnen til at DNT-hytter alltid skal ha en sikringsbu, eller avtale med nærliggende hytter om å fungere som sikringsbu for hverandre.
Flyr dritten ned fra 2068 m.o.h.
Blant mange prosjekter han har vært med på, peker Jon-Leo ut den nye utedoen på Fannaråken som det mest spesielle. Hytta, som er betjent, ligger 2068 meter over havet, og alt avfall må flys ned med helikopter.
− Utedoen er ikke en stor konstruksjon, men logistikken rundt tømmingen er en stor utfordring, sier han. Løsningen ble å bygge en anretning med plastdunker som kan dras ut og flys ned én gang i året. Det er en utfordring med tåke 320 dager i året, og nødvendig tillatelse til å fly i verneområder med villrein og rovfuglhekking.
Et annet prosjekt Jon-Leo fremhever, er byggingen av den første badstua for DNT Oslo og omegn – på Torfinnsbu i 2024.
– Det var et veldig morsomt og lærerikt prosjekt, sier han. Den ble bygd av frivillige som bodde på plassen i to uker sammenhengende og var med og snekret. Der brukte vi blant annet gjenbruksmaterialer fra regjeringskvartalet. Responsen fra brukerne har vært overveldende positiv.
– Vi ser at folk setter pris på det. Det gjør kanskje at folk blir en dag ekstra i fjellet, og føler at de får mer ut av turen. Så det har jeg lyst til å få gjort det flere steder. Men det krever transport av ved, så er det en utfordring med hva vi får lov til hvor blant annet av hensyn til villreinens situasjon.
Givende tilbakemeldinger fra fjellfolk
For Jon-Leo er det mest givende med jobben å se hvordan arbeidet hans påvirker folk direkte.
− Jeg ser med egne øyne hvordan det påvirker folk, sier han. Tilbakemeldinger fra fjellfolk og tilsyn gir en umiddelbar følelse av nytte. I motsetning til tidligere, hvor han var en liten brikke i store prosjekter, opplever han nå at innsatsen gir konkrete og synlige resultater. Friheten til å prioritere og styre hverdagen selv er også en stor bonus.
Hvis du selv skulle velge en favoritthytte, hvilken hadde det vært?
– Det er litt skummelt å si én favoritt. Jeg synes alltid det er fint å komme nye steder. Jeg tror det kommer litt an på hva man ønsker å gjøre, og hvilken årstid, kanskje. Og om jeg er i humør for å se mye andre folk, eller om jeg vil være mest mulig aleine.
– Vi har jo mange fine hytter. I Breheimen har vi for eksempel Arntzbu, som ligger på et fantastisk fint sted. Vi har Storeskag i Langsua nasjonalpark, som er både en ny hytte, men også en gammel hytte som er veldig koselig å være på. Og så har vi Vettismorki i Utladdalen i Jotunheimen, som også er en veldig koselig liten hytte. Og så har vi noen fantastiske plasser på Hardangervidda og i Skarvheimen.
