Hei, det ser ut som du bruker en utdatert nettleser. Vi anbefaler at du har siste versjon av nettleseren installert. Tekna.no støtter blant annet Edge, Firefox, Google Chrome, Safari og Opera. Dersom du ikke har mulighet til å oppdatere nettleseren til siste versjon, kan du laste ned andre nettlesere her: http://browsehappy.com
Hopp til innhold
Gassbrenning

Energibloggen

Energipolitikk

Tekst av Bjørn Borgaas 7. feb. 2013

Energipolitisk har aldri forvirringen vært større. I forhold til global oppvarming bør olje- og gassreserver forbli i bakken.

En forvirringens tid
Vi lever i en forvirringens tid, rent energipolitisk.
I Norge er Fornybardirektivet i kraft , og den ambisiøse klimameldingen ble vedtatt av Stortinget 11. juni 2012. De peker begge mot en økt bruk av fornybar energi for å oppnå en reduksjon av CO2-utslippene. De tar klimatrusselen på alvor.

I EU foregår en svært aktiv prosess med å redusere og legge om energiforbruket, og skape et effektivt energimarked med en tilhørende infrastruktur. Dette har selvfølgelig sine samfunns- og bedriftsøkonomiske begrunnelser, men erkjennelsen av de menneskeskapte klimaendringene er også en viktig motor.

Utviklingen i EU er viktig for Norge på to måter. EU påvirker oss i stor grad fordi Norge er en stor eksportør av energi til EU i form av olje og gass, og fordi det foregår en omfattende kraftutveksling mellom Norge og EU, (spesielt gjennom Nord Pool). Og også fordi Norge er knyttet til det indre energimarked gjennom EØS-avtalen.

På globalt nivå nøyer jeg meg med, atter en gang, å referere til International Energy Agencys «World Energy Outlook 2012». Der står det svart på hvitt «No more than one-third of proven reserves of fossil fuels can be consumed prior to 2050 if the world is to achieve the 2 °C goal». Jeg gjentar; To tredjedeler av allerede påviste olje- og gassreserver må forbli i bakken de nærmeste 40 årene.

Lofoten
Samtidig er en prosess for åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja for leteboring startet opp, i og med Arbeiderpartiets vedtak om å gjennomføre en konsekvensutredning etter petroleumsloven. Det har tidligere blitt gjennomført tre konsekvensutredninger på norsk sokkel, alle har ført til at oljeindustrien har fått tilgang til nye havområder.
I Lofoten, Vesterålen og Senja provinsene kan det ligge ressurser som faktisk, hvis vi skal ta IEA på alvor, ikke engang bør påvises.
Jeg er fullstendig klar over at i alle praktiske og juridiske sammenhenger knyttet til kvoter, utslippstall og lignende, er det den som i sin tid vil brenne Lofotenoljen som står ansvarlig. Den som gjør oljen tilgjengelig for brenning er ikke å klandre. Eller?

Politikken
Her er det mange hester som skal rides, samtidig. Jeg siterer Adresseavisen «Akkurat nå står vi midt i en brytningstid når det gjelder energispørsmål og kraftproduksjon. Usikkerheten og uenigheten om hva vi vil og hvor vi skal, er større enn noen gang«.
Dette er aldeles riktig, og det samme er også skrevet i ovenfor referert World Energy Outlook. Hvor de føyer til at de forskjellige målsettinger kan være innbyrdes direkte motstridende.

Hva gjør våre folkevalgte politikere i en slik situasjon? MAD Magazine har skrevet at en erfaren politiker lærer seg å utvikle akutt halsbetennelse hvis han må snakke til en forsamling hvor sterke interessemotsetninger er representert. Taushet er av og til gull.
Ikke så her, taushet er umulig, veivalg må tas, politikk må utformes. Men ikke alltid gjennomføres.

Jens har tatt et valg, han vil fortsatt sitte i regjering. Han legger EØS-debatten død, han tar et offensivt grep overfor oljenæring og fagbevegelse. På et plan er det trolig klokt, han vil kanskje sanke stemmer på dette. På et annet plan er det kanskje et skritt i svært feil retning.

Thorbjørn Berntsen la en gang i et foredrag om miljøpolitikk (faktisk arrangert av en lokal Tekna-avdeling) stor vekt på at politikere ikke kan gjennomføre tiltak som ikke har en forankring i befolkningen. Man kan ikke gjennomføre ting som velgerne er grunnleggende uenige i. Det vil være udemokratisk, sa han.
Det handlingsrommet som denne tankegangen skaper vil muligens ha bare en utgangsdør, nemlig den at velgerne erkjenner, ved egne erfaringer eller på annen måte, at menneskeheten nærmer seg kanten av et enormt stup. Og vil ønske seg en annen politikk.

Da kan det være for sent. Veldig mye står på spill. Dette er ikke enkelt. Levestandard, arbeidsplasser, barnebarn, er det en motsetning? I tilfelle, hva bør ha førsteprioritet?
Jeg blir aldri helt kvitt tanken på at det har vært mye vann på Mars, vann som nå er fordampet av det som trolig var en enorm drivhuseffekt. Mars er nå en ørken.

Les også

Relaterte kurs og arrangementer