Digitaliseringskonferansen 2012

Digitaliseringskonferansen 2012 ble avholdt 30-31.mai i Oslo.
Konferansen startet med at statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen la frem regjeringens ambisjoner om å fulldigitalisere offentlig sektor.
Deres mål er (så langt det er mulig) at statlig forvaltning skal være tilgjengelig på nett. Nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv. Privatpersoner (men ikke næringslivet) skal likevel kunne reservere seg, dersom man ikke har forutsetninger for slik kommunikasjon.
Målet er at digital forvaltning skal gi bedre tjenester, og frigjøre ressurser til andre områder hvor behovet er stort.
Listen legges høyt, for det ble også sagt at Norge skal ligge i front internasjonalt i å utvikle en digital forvaltning.

Til å støtte oppunder denne prosessen er det startet et digitaliseringsprogram kalt ”på nett med innbyggerne” som fornyingsminister Rigmor Aasrud presenterte. Herunder legges det vekt på felles tekniske løsninger som eID, en offisiell postkasse med høyt sikkerhetsnivå, et felles sted man kan registrere kontaktinformasjon, Altinn og offentlige fellesregistre. I tillegg skal dagens regelverk tilpasses digital forvaltning, samtidig som det skal være styring, organisering og finansiering av fellesløsningene. Og i bunnen av alt dette skal sikkerhet, robusthet og personvern ligge.
Dette er med andre ord veldig ambisiøst. Flere konferansetalere kom med både kritikk og gode råd på veien, og egne erfaringsrapporter. Hvilke premisser må være til stede for å få dette til, og hvilke feil kan man unngå ved å lære av andres erfaring?
For finansieringens del ble det sagt at det var bedre med en forutsigbar og tilstrekkelig finansiering fremfor en stor engangspott. Her kan man jo også spørre seg om hva som gir mest digitalisering for pengene. Er det at det offentlige skal gjøre alt selv, eller at kompetanse i det private næringslivet tas i bruk? Dette ble det ikke sagt noe om. Til syvende og sist er det uansett skattebetalernes penger som finansierer digitaliseringen. Det antas at det vil bli effektiviseringsgevinster av digitaliseringen, men i hvor stor grad stemmer dette? Og gjelder det alle tjenester? Siden det skal være mulighet for å reservere seg mot nettbaserte offentlige tjenester, må det eksistere alternative løsninger for alle offentlige tjenester.
Noen vil faktisk ikke kunne bruke nettbaserte offentlige tjenester fordi det ikke er full bredbåndsdekning til alle husstander i Norge. Her bør vi se til Finland, som har lovfestet innbyggernes rett til bredbånd.
Hvis digital forvaltning faktisk skal gi bedre tjenester, må innbyggerne kunne oppleve det selv. Eksempelvis ved oppretting av et kundesenter med sterkt utvidete åpningstider og mulighet for umiddelbar kontakt via telefon og meldingstjenester. Når hvermansen skal bruke de nettbaserte tjenestene må det være lett å finne frem, og selvforklarende å bruke dem.
Det ble også pekt at på manglende klare roller og ansvar innenfor sentrale områder vanskeliggjør gjennomføring, samt at Difis mandat bør styrkes. Det trengs en styringsstruktur som kan ta raske avgjørelser på tvers av organisasjoner. Man skal altså ikke måtte forhøre seg med alle 429 kommuner og 19 fylkeskommuner for å ta avgjørelser. Samtidig som det lokale selvstyret heller ikke skal overkjøres.

En annen fare for digitaliseringsprogrammet, er at det knyttes for tett til regjeringen. Dersom ambisjonene om fulldigitalisering ikke forankres tverrpolitisk, risikerer man at programmet blir reversert ved et politisk maktskifte.

Når det gjelder det mer tekniske, er man muligens for opptatt av å tenke i portalløsninger. Burde man heller tenke fremover og på de tendensene vi ser i dag når det gjelder sosiale medier, skyen og apper? Utviklingen går raskere og raskere, og antakeligvis ser vi ikke at digitalisering holder på å endre våre liv ved stadig å integreres tettere i våre daglige gjøremål. Først ga datateknologien oss nyttige verktøy til å automatisere jobber vi tidligere har gjort manuelt. Nå har vi teknologi som kan gjøre mye mer. Det eksisterer avansert teknologi på mange områder, og som kan utføre nye oppgaver som vi ikke har kommet på enda. Her er det altså fantasien som setter grensene for hva som er mulig å gjøre, og ikke teknologien.

I følge statsråd Rigmor Aasrud skal sikkerhet og robusthet ligge i bunn for digitaliseringsprogrammet. At fulldigitalisering i seg selv kan gjøre samfunnet vårt mer sårbart når fremtidens krigføring skjer i Cyberspace, ble ikke problematisert. Det er i hvert fall sikkert at vi må ha et jevnt vedlikehold med sikkerhetsoppgraderinger samt beredskapsvakter for alle datasystemene som skal være en del av digitaliseringsplattformen. Dette vil igjen koste penger, som vi kan trekke fra den antatte effektiviseringsgevinsten.

Til sist er det verdt å drøfte hvem som eier de offentlige rådataene. Er det etaten som registrerer opplysningene? Er det innbyggerne, eller den enkelte innbygger? For å ta eksempel, la oss si du eier en tomt med en enebolig og en garasje. Er det kommunen du bor i som eier dataene som omhandler kart, eierforholdet og eiendomsopplysninger for din eiendom? Eller er det Statens Kartverk? Eller er det du selv? Hittil har ikke denne typen offentlige rådata vært gratis. Dette er paradoksalt, da man allerede betaler skatter og avgifter til kommunen man bor i, som skal dekke kommunens forvaltning. Når man tinglyser at man eier tomt eller bolig betaler man avgift for dette til Staten, som herunder gir overføringer til Statens Kartverk. Rådataene er dermed å anse som allerede betalt, og derfor bør utlevering av slike rådatasett være gratis.

Line Merete Eriksen.
Medlem av IKT-panelet