Nytt lønnssystem i staten

Oppgjørsformen i staten har vært under endring i noen år. Dette skjøt mer fart i 2016 og gikk videre i 2017. Vi jobber for å komme i mål med dette i 2018.

Endringene er mange og detaljerte, og det kan være vanskelig å forstå hva som skjer og hvorfor.

Vi har nå to avtaler og to forskjellig forhandlingssystem.  Økonomien i avtalene er lik, men pengene fordeles etter forskjellige metoder. Ellers er det få forskjeller på avtalene.

Vi mener det forhandlingssystemet vi nå er i ferd med å innføre, vil være til fordel for våre medlemmer.

Noen begreper og bakgrunnsopplysninger

Oppgjørets økonomiske ramme - lønnsrammen

Denne blir, som tidligere, forhandlet frem sentralt av partene – det vil si, Staten ved Kommunal og moderniseringsdepartementet på arbeidsgiversiden og LO, YS, Unio og Akademikerne på arbeidstakersiden.

Rammen blir nesten alltid som for «frontfaget» (det vil si for den delen av industrien som konkurrerer med utlandet). Denne rammen fremforhandles av LO/NHO, og er et tall på årsbasis og for hele den gruppen det forhandles for, altså et makrotall. Denne rammen er likevel bare et makroanslag fordi man også for frontfagsvirksomhetene har lokale forhandlinger som skal fange opp forhold i de enkelte bedrifter.

Erfaringen er likevel at det anslåtte rammetallet blir nær det makrotallet som summeres i etterkant av de lokale forhandlingene i etterkant. Formelt sett er ikke partene i statsoppgjøret bundet av denne rammen, men partene (som resten av arbeidslivet) vet at en konflikt om den økonomiske rammen, med etterfølgende mekling og eventuell tvungen voldgift, vil gi denne rammen som økonomisk resultatet. Derfor godtas dette, nærmest uten endring. Dette tallet ble 2.4 % i 2017 (for øvrig samme tall som i 2016).

At det er et makrotall, betyr at det ikke er slik at alle får 2.4% lønnstillegg. Noen vil få mer, andre vil få mindre. Slik har det også vært tidligere, med systemet vi har hatt til nå.

Lønnsforskjellene i staten er mindre enn i arbeidslivet ellers. Staten er i mange tilfeller lønnsledende for arbeidstakere med lav utdanning. For arbeidstakere med høyskole- og universitetsutdanning er bildet motsatt. Her ligger lønnsnivået for mange grupper mellom 20-30% under arbeidstakere med tilsvarende utdanning og oppgaver i privat sektor. Dette svekker statens konkurranseevne på arbeidskraft med nødvendig kompetanse.

Arbeidsgivere i Norge etterspør i økende grad arbeidstakere med høyere utdanning. Dette gjelder for staten, men det gjelder også for arbeidsgivere i privat sektor og i kommunesektoren. Det lønnssystemet vi har hatt fram til 2016 har ikke bidratt til å bedre statens konkurranseevne om arbeidskraften.

Overheng og lønnsglidning

Fordi tallet (2.4%) er et årsbasis- og et makrotall for hele statsoppgjøret, må man trekke ut den lønnsveksten inn i 2017 som er resultat av oppgjøret i 2016 (såkalt «overheng») samt det som kalles «forventet lønnsglidning».

Overheng

Ettervirkningen av lønnsveksten i 2016, kalt «overheng», kommer som følge av at lønnstillegget i 2016 bare virker i en del av året.  Som følge av lønnstillegget i 2016, vil lønnsnivået ved utgangen av 2016 være høyere enn det på begynnelsen av året.

I 2017 vil dette lønnstillegget virke i alle årets 12 måneder. Årslønnen i 2017 blir dermed høyere enn i 2016, selv uten at det gis lønnspåslag i 2017. Fra årslønnsrammen på 2.4 % trekker man derfor fra dette overhenget. Dette er slik man har beregnet lønnsoppgjørene på i mange år, og det er dermed ikke noe nytt som kommer med endringen i vår avtale.

Lønnsglidning

Lønnsglidning er den lønnsøkning man forventer vil komme i 2017 selv uten forhandlinger. Dette er for eksempel ansiennitetsopprykk, opprykk på særlig grunnlag etter hovedtariffavtalens 2.5.3 (tidligere 2.3.4), at lønnsnivået øker ved nyansettelser, og så videre. Dette forventede tallet finner man ved å ta gjennomsnittet av faktisk lønnsglidning for de siste 3 år. Også dette tallet trekkes fra lønnsrammen (2.4%).

Disponibel ramme

Etter subtraksjonene står man igjen med «disponibel» ramme. Det er denne som brukes til lokale forhandlinger, for vår del. For de som følger LO, YS og Unio sin hovedtariffavtale, deles den disponible rammen i 2017 mellom en generell og en lokal pott. 

For Akademikerne er både overheng og forventet lønnsglidning – i kroner og i prosent - noe høyere enn for LO/UNIO/YS. Disponibel ramme i vår avtale vil dermed være noe lavere enn den er i den andre avtalen.  Men det skyldes altså at mer av lønnveksten i 2017 for Akademikerne vil komme gjennom overhenget og lønnsglidningen.  

Lønnsmasse

Lønnsmassen er summen av lønnen til en gitt gruppe arbeidstakere. For Akademikerne er dermed vår lønnsmasse, summen lønnen til alle akademikermedlemmer i staten. 

En viktig forskjell fra og med oppgjøret i 2016 er at vi nå regner den økonomiske rammen av Akademikernes lønnsmasse. Tidligere brukte man de statsansattes samlede lønnsmasse som beregningsgrunnlag for alle. Siden Akademikernes gjennomsnittslønn tross alt er høyere enn gjennomsnittslønnen i den andre avtalen, vil en slik beregning gi oss mer i kroner enn de andre får.

At lønnsmassen der skilt er viktig fordi dette også vil stoppe sammenpressingen av lønn som man har hatt i staten og i et hvert fall stoppe den økende forskjellen mellom snittlønn for høytlønnede i stat og privat sektor man har sett i mange år. Selv små forskyvninger gir på sikt bra effekt (rentes-rente-virkningen). Vi mener en høyere lønn til ettertraktet kompetanse er en investering, som på sikt bedrer gjennomsnittskompetansen og bidrar til å senke rekrutteringskostnadene i staten. Dette kan igjen gi virksomhetene et økt spillerom til å øke den disponible rammen i de lokale oppgjørene.

En annen viktig forskjell fra tidligere oppgjørsform er at vi ikke lenger har sentrale justeringsoppgjør For det første har justeringsoppgjørene aldri klart å ta for seg mer enn et par utvalgte stillingskoder. Og ser man dette opp mot at staten har hatt over 500 stillingskoder, er det klart at justeringsforhandlingene aldri har klart å gi noen systematiske løft.

Vår erfaring har også vært at sentrale justeringer totalt sett skapte flere problemer enn de løste. Justeringsoppgjør har ofte gitt utilsiktede lønnsforskjeller lokalt, fordi de forskjellige virksomhetene bruker stillingskodene forskjellig. Ofte har de lokale partene derfor måtte bruke de lokale forhandlingene til å avhjelpe uønskede effekter av sentrale justeringer.

Hvordan kan oppgjør med all økonomi til lokale forhandlinger gjennomføres 

Vi må akseptere at makrorammen settes sentralt, likeledes at det i noen oppgjør fremover foretas sentral beregning (og subtraksjoner) av overheng og glidning. Etter hvert vil nok mer av overheng og glidning bli beregnet lokalt, fordi disse tallene er forskjellige mellom de lokale forhandlingsstedene. 

Lokalt vil utgangspunktet være at alle skal ha noe tillegg, men ikke nødvendigvis likt, verken i kroner eller prosent.  Påslag kan gis som generelle tillegg, gruppetillegg eller individuelle tillegg, evt. en kombinasjon av dette. Dette er som i privat og det meste av kommunal sektor.  Det sentrale for oss er at det må være de lokale partene som finner fram til og forhandler om hvilke elementer som vil være riktige å bruke i sin virksomhet.

De lokale partene kan også drøfte om, og i så fall hvor mye, som skal legges til lokalt til den sentralt avsatte rammen.

Tillitsvalgte bør sikre at de ikke oppstår uønskede og ubegrunnede skjevheter, men utover det vil vi oppfordre til at lokale tillitsvalgte fokuserer mer på å diskutere hvilke kriterier som skal gi lønnsvekst framfor å forhandle på hvert enkelt medlem. Dersom partene lokalt har funnet fram til gode og fornuftige kriterier for lønnsvekst, bør arbeidsgiver etter vårt syn i større grad få gjennomføre den individuelle fordelingen.

I dag gjennomføres forhandlinger i staten i stor grad slik at det forhandles på hver enkelt arbeidstaker. Det er tidkrevende og der hvor det er store grupper, kan forhandlingene bli foretatt mellom parter som i realiteten ikke har særlig kjennskap til de arbeidstakerne de forhandler for. Dersom forhandlingene isteden kan fokusere på hva som skal være kriteriene for lønnsvekst, vil partene lokalt få en mer hensiktsmessig, mindre tidkrevende og antagelig mer forutsigbar lønnsutvikling.

Som presisert over må de lokale tillitsvalgte alltid følge med på at det ikke utvikler seg utilsiktede og ubegrunnede skjevheter. De lokale tillitsvalgte må også kunne ettergå om de lokale kriteriene for lønnsutvikling faktisk følges i praksis.

En slik måte å forhandle på vil også plassere ansvaret for lønnsutviklingen til den enkelte arbeidstaker der det hører hjemme, nemlig hos arbeidsgiver. I dag peker mange arbeidsgivere på de tillitsvalgte når den enkelte arbeidstaker lurer på hvorfor han eller hun ikke får lønnstillegg. 

Sist oppdatert: 17. november 2020