Trang fødsel – ingeniørene og arkitektene danner sin egen forening

Det er allerede nesten tjue år siden noen høyskoleingeniører, offiserer, arkitekter og vitenskapsmenn innenfor teknisk virksomhet dannet Den Polytekniske Forening (P.F.). Formålsparagrafen til P.F. var «å utbre naturvitenskapelige, mekaniske og tekniske kunnskaper samt «Befordring overhode af alt som ansees af Interesse for Ingeniører og Teknikere.”

For lange fangarmer

Men det murrer i krokene i P.F.s møtelokaler. – Foreningens Program har bestemt for vide Grændser for dens Virken, til at den paa nogen Maade kan byde Arkitektene og Ingeniørfagene, hvad de trenger til deres fulde Trivsel, skriver Peter Andreas Blix. Han hevder at P.F. favner for vidt, og har «sine Fangarme inde i alle tekniske Brancher». Ingeniørfagene og kunsten har ikke kommet til sin rett under foreningens banner, påpeker Blix, som den 9. desember 1874 foreslår «Opprettelsen af et Arkitekters og Ingeniørers Samlag». Dette er ikke noe sunnhetsfarlig eller samfunnsfarlig smittestoff, men noe helt naturlig, skriver han.
Hvem er egentlig denne Peter Andreas Blix?

Stifteren

Peter Andreas ble født i Stavern i 1831, som den eldste av tre sønner. Faren var militær tjenestemann, og familien tilhører embetsstanden og middelklassen. Han vokser opp i Kristiania sammen med to brødre, og tar artium ved Christiania Katedralskole. I 1851 drar han til Tyskland, hvor han tar sin utdanning ved Hannover Polytechnische Schule. Da kan kommer tilbake, får han arbeid i det relativt nyopprettede Kanalvæsenet i 1856. Arbeidsoppgavene er særlig knyttet til å gjøre elver og innsjøer fremkommelige for tømmerfløting. Senere slår han seg ned i Bergen, og blir etter hvert privatpraktiserende arkitekt. Her tegner han en rekke staselige villaer for det bergenske borgerskap, blant annet i Kalfarveien. I 1873 blir han ansatt som jernbanearkitekt, og han tegner alle stasjonsbygningene i alle Østfoldbyene. Senere tegner han stasjoner langs Rørosbanen, Meråkerbanen, Sørlandsbanen, Bergensbanen og Dovrebanen.

ALLSIDIG HERRE: Blix hadde mange arbeidsoppgaver, blant annet rehabiliteringen av Akershus slott og festning. (Foto: Riksantikvaren/Dagfinn Rasmussen)

Blix er en aktiv bidragsyter til Fortidsminneforeningen, hvor han blant annet bidrar med midler til å kjøpe middelalderkirken i Moster. Senere arbeider han med rehabiliteringen av Akershus slott og festning. Blix er sentral i restaureringen av Hopperstad stavkirke og Hove Kirke i Vik. Han er en habil akvarellmaler, og maler blant annet flere livaktige scener fra Oslos bymiljø. Blix betegnes som «allsidig, merkelig, sta, arbeidsom og generøs».

Den Polytekniske Forening

Blix hadde vært styremedlem i Den Polytekniske Forening da han bodde i Kristiania og jobbet i Kanalvæsenet, og han kjenner foreningen godt. Etter hvert som samfunnet blir stadig mer spesialisert og interessemotsetningene mellom de ulike profesjonene blir stadig tydeligere, er det ikke lenger naturlig for ingeniører og arkitekter å holde sammen i den samme organisasjonen. Aktiviteten i foreningen består for det meste av foredrag og debatter av samfunnsmessig karakter. Men debattene blir ofte altfor generelle, og foreningen favner for vidt, mener mange. Møtene i Den Polytekniske Forening blir rett og slett sett på som litt for lettbente og overfladiske. Det er enighet om at foreningen ikke ivaretar interessene til arkitektene og ingeniørene på en tilfredsstillende måte. Spørsmålet om dannelsen av en ny forening vokser gradvis fram. Den 9. desember 1874 kaller derfor Peter Andreas Blix sammen en del ingeniør- og arkitektkolleger og personlige venner til et møte, hvor han setter fram forslaget om å danne en ny forening. Samtlige ni herrer synes det er en god ide. Dette blir regnet for å være stiftelsesmøtet til Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening.

Trang fødsel

I januar 1875 blir foreningen formelt konstituert. Blix blir valgt til den første formannen. Men foreningsarbeidet går trått den første tiden – det eksklusive preget ved at foreningen kun er åpen for ingeniører og arkitekter, fører til lav oppslutning. De to første møtene har bare fire fremmøtte. Mangel på forsamlingslokale fører til at virksomheten ikke kommer i gang før høsten 1876. Da får man lokaler i Stortings Plass 7, hvor man innreder et leseværelse med utenlandske tidsskrifter, og et mindre bibliotek. Den ordinære møteaften er hver onsdag. Senere på høsten blir det mer fart i sakene, med flere deltakere. I 1877 har medlemstallet steget til 41, med medlemmer fra blant annet Bergen, Kristiansand, Skien og Drammen. I 1883 var medlemstallet steget til 93. Ved 25- årsjubileet i 1899 har foreningen fått ca. 500 medlemmer. 

 – Kan man tænke sig noget gyseligere?

En viktig sak for den nye foreningen, er å få opprettet et eget tidsskrift. Her trår Blix selv til for fullt. Han gjør alt arbeidet selv med «Den norske Ingeniør- og Arkitektforenings Organ», uten lønn på sin egen fritid. Han bidrar selv med økonomiske midler fra sin årslønn fra jernbanen, og får i løpet av 1878 gitt ut tolv numre. Året etter utkommer det hele 24 numre. Blix finner interessante og aktuelle artikler i utenlandske tidsskrifter, og gir referater av disse. Samtidig svinger han svøpen over ulike forhold i den norske samtiden, blant annet norsk byggeskikk. Han tar for seg ulike bygninger i hovedstaden, og også de nye kirkebyggene på landet – «kan man tænke sig noget gyseligere?»

Da Blix forlater redaktørjobben etter to år, får foreningen statstilskudd til utgivelsene. Den Norske Ingeniør- og Arkitekt-forening og Den Polytekniske Forening går i 1883 sammen om å gi ut «Teknisk Ugeblad», og «Organet» blir avviklet.

En av de viktigste sakene for denne nye foreningen, er å sørge for at de som blir ansatt i tekniske stillinger, har teknisk utdannelse. Ikke minst blir dette stadig viktigere i offentlig sektor, etter hvert som  store utbyggingsprosjekter dukker opp.

Fra første halvdel av 1890-årene begynner yngre ingeniører i stadig større grad å melde seg inn i den unge foreningen. Dette synes de eldre er gledelig, men også noe foruroligende - de mener at ungsommen som er uten særlig erfaring, kan få for stor innflytelse, og dermed "svekke foreningens indvundne auroritet", som det heter i jubileumsboken fra 1974.  Derfor blir det i 1895 bestemt i foreningens lover at kun medlemmer med fem års praksis, har stemmerett. Til gjengjeld blir kontingenten til de yngre medlemmene redusert. 

Men foreningen har fått luft under vingene, og er forlengst i gang med arbeidet med sin virkelig første store merkesak – opprettelse av en norsk teknisk høyskole.