MØRKE KRIGSÅR: Jødisk forretning i Kronprinsens gate i Oslo, tilgriset av norske nazister i 1941. I bakgrunnen Ingeniørenes Hus.

Da nazistene overtok Ingeniørforeningen

Masseutmeldelser av medlemmer, avsettelse av president og avskjedigelse av generalsekretær, innsettelse av en nazistisk ledelse og rasering av foreningens økonomi. Krigsårene er et svært dramatisk kapittel i foreningens historie.

Den første følingen foreningen fikk med den kommende verdenskrigen, var situasjonen for de norske studentene i Tyskland.

Studentene i Tyskland

Allerede høsten 1938 ble det klart at man måtte få flyttet hjem de mange norske studentene i Tyskland, eller få dem overført til andre land. NTH utarbeidet med støtte fra N.I.F. planer om dette. Da verdenskrigen brøt løs den 1. september 1939 med Tysklands angrep på Polen, var de fleste norske Tysklands-studentene hjemme på ferie. I løpet av høsten dannet de «Forbund av norske studenter ved tekniske høgskoler i utlandet». N.I.F. stilte lokaler og sekretærhjelp til rådighet. NTH tok opp 143 av studentene på grunn av den ekstraordinære situasjonen. Mange dro til Zürich, en del reiste til USA og noen ble velvilligst tatt opp ved Danmarks tekniske høgskole.

Dramatikk rundt militærkartoteket

I februar 1940 sendte Hovedstyret ut et rundskriv til medlemmene, hvor man på vegne av Forsvarsdepartementet ba om å få vite hva slags arbeid norske ingeniører kunne utføre for det militære, eller for løsningen av «militær-sivile oppgaver under den nåværende kritiske situasjon, men særlig hvis forholdene skulle bli alvorligere». Hensikten var å lage et kartotek – «en må derfor regne med at det kan bli bruk for hjelp fra alle ingeniører, unge og gamle, stridsdyktige og ikke-stridsdyktige». Oppfordringen om å fylle ut og sende inn kartotekkortene fikk spontan tilslutning. Ved krigsutbruddet befant kartoteket seg i Ingeniørenes Hus. Allerede om formiddagen den 9. april var Generalsekretariatets lokaler fylt opp med tyske soldater. Man lyktes med å få fjernet militærarkivet fra lokalene, «forøvrig ved tyskernes egen, intetanende hjelp». I krigens første fase ble militærarkivet oppbevart hjemme hos en av de ansatte i Generalsekretariatet. Det ble ødelagt umiddelbart før en politirazzia i vedkommendes hjem.

Maskingevær på taket

Vinteren 1940 ble det etablert en maskingeværpost på taket av Ingeniørenes Hus, og deler av Generalsekretariatets lokaler ble avgitt til de mannskapene som bemannet posten. Restauranten og klubblokalene ble overlatt til lottene som serverte mat der til vaktmannskapene. Få dager etter 9. april beslagla tyskerne det meste av Ingeniørenes Hus.

De første månedene etter okkupasjonen lå den sentrale foreningsvirksomheten helt nede, inntil postforbindelsen kom i gang igjen utpå sommeren 1940. Samme høst ble det avholdt representantskapsmøte, hvor alle sentrale tillitsvalgte ble gjenvalgt.

Nasjonal Samling

Etter at Nasjonal Samling overtok makten i september 1940, ble mange ingeniører særlig i offentlig sektor utsatt for press. Den 4. oktober kom rikskommisær Terbovens forordning som ga myndighetene adgang til å fjerne tjenestemenn som «ikke bød sikkerhet for at de ville medvirke til nyordningen». I «statsråd» Hagelins rundskriv av 17. desember 1940 til offentlige tjenestemenn heter det blant annet: «Nasjonal Samling er det statsbærende parti i Norge. Andre partier eksisterer ikke. Av den grunn må alle som er i det offentliges tjeneste, arbeide aktivt for Nasjonal Samlings framgang…..Den ringeste form for svikt blir betraktet som statsfiendtlig handling. Drastiske straffer vil heretter ramme enhver fiende av staten». N.I.F. ga sin tilslutning til de fire store lærerorganisasjonenes motstand mot dette, og Hovedstyret sendte ut rundskriv til formennene i lokalavdelingene.

Motstand mot nazifisering

I oktober 1940 ble legene forsøkt tvunget inn i et nazistisk legeforbund. Generalsekretærene i foreningene til legene, tannlegene, juristene, arkitektene og ingeniørene møttes jevnlig utover vinteren 1940, sammen med stadig flere representanter fra norsk organisasjonsliv, for å samarbeide mot disse nazifiseringsbestrebelsene. I februar 1941 utsendte myndighetene et reglement om ansettelser og forfremmelser i offentlig sektor, som tilla medlemskap i Nasjonal Samling avgjørende vekt. Uroen blant N.I.F.s medlemmer ble stadig større, og Hovedstyret mottok tallrike henvendelser fra hele landet med anmodning om støtte. I april 1941 rettet 22 organisasjoner en henvendelse til rikskommisæren, hvor det ble påpekt at reglementet om ansettelser og forfremmelser formelt hvilte på et sviktende grunnlag, og at det ville være til den største skade for statstjenesten om den ble gjennomført. Henvendelsen ble aldri besvart. Imidlertid vokste uroen, også blant annet etter hirdens voldshandlinger i Studentersamfundet i Trondheim, da formannen ble overfalt fordi han nektet å henge opp nazistiske propagandaplakater. Senere forsøkte Nasjonal Samling å tvinge de store yrkesorganisasjonene inn i et riksting.

Ledelsen i Oslo avdeling ble innkalt til tyskerne med beskjed om at det skulle arrangeres en foredragsserie i Ingeniørenes Hus med tyske nobelprisvinnere, i regi av N.I.F. Oslo avdeling. Alf Ihlen fra styret ga da umiddelbart beskjed om at ingen norske ingeniører ville komme på noe slikt arrangement. Planene ble skrinlagt.

RIKSKOMMISÆREN: Josef Terboven skjelte ut blant andre N.I.F.s president og generalsekretær på møtet i Stortinget i 1941. Her under "Statsakten" med Vidkun Quisling.(Foto: Wikipedia)

Terboven raste

I mai 1941 rettet 43 organisasjoner en henvendelse til rikskommisæren om en rekke rundskriv fra NS-hold, hvor man blant annet ber om opplysninger om hver enkelt tjenestemanns innstilling overfor «Vidkun Quisling, Nasjonal Samling og samarbeidet med de tyske okkupasjonsmyndigheter. Det forlanges greie svar. Unnvikende svar vil bli oppfattet som opposisjonell innstilling». To av de som hadde underskrevet henvendelsen ble arrestert, og de øvrige – blant andre N.I.F.s president og generalsekretær – ble innkalt til et møte med Terboven i Stortinget den 17. juni 1941. Rikskommisæren ankom møtet med trommehvirvler, og skjelte ut deltakerne.  Under møtet ble ytterligere fem personer arrestert av tysk politi, noen organisasjoner ble oppløst på stedet, og for de øvrige, deriblant N.I.F., ble det innsatt en såkalt kommissarisk ledelse. Presidenten og generalsekretæren begav seg så til Ingeniørenes Hus sammen med den nyutnevnte kommisæren; en avdelingsingeniør i NSB, og medlem i N.I.F., som mottok nøklene til Generalsekretariatet. Et formelt overleveringsmøte med kommisæren ble avtalt neste dag. Den 18. juni møtte for N.I.F. blant andre generalsekretæren, foreningens advokat og revisor. Presidenten ble avsatt, og generalsekretæren ble avskjediget. Kassen ble talt opp og overlevert sammen med bankbøker og verdipapirer. Nazistene endret foreningens navn til «Norges Ingeniørforbund».

Masseutmeldelser

Da denne avsettelsen av foreningens lovlige ledelse ble kjent – den gikk «som en løpeild over hele byen» - stilte de øvrige medlemmene i Hovedstyret og styret i Oslo avdeling sine plasser til disposisjon, til tross for trusler fra kommisærens side. Over 80 prosent av medlemmene meldte seg ut av foreningen i løpet av kort tid, etter at en parole om utmeldelse ble sendt skriftlig til pålitelige medlemmer i avdelingene, og spredt skriftlig og muntlig blant medlemmene. På grunn av utmeldelser av N.I.F. ble en del ingeniører i statlig og kommunal sektor avskjediget.

De ansatte i Generalsekretariatet (fru Betha Andresen, fru Mi Grønvold og frøken Evelyn Eckhoff) «måtte fortsette noen dager, utsatt for uforskammet behandling, inntil regnskaper m.v. var avlevert, men forlot så sine stillinger til tross for trusler fra kommisærens side». Den 25. juni 1941 ble generalsekretæren arrestert. Sammen med øvrige organisasjonsrepresentanter ble han løslatt den 30. juli 1941.  Generalsekretæren ble arrestert på ny i november 1942, og satt fengslet på Grini til oktober 1944.

Hemmelig ledelse

GRÅ EMINENSE: Overingeniør C.F. Mathiesen ble utnevnt til leder for foreningens hemmelige ledelse, som skulle fortsette arbeidet «om Hovedstyrets medlemmer skulle bli satt ut av spillet». Han ble valgt til president i 1946, og ble utnevnt til æresmedlem i 1965.

I juni 1941 besluttet Hovedstyret å oppnevne en hemmelig ledelse som skulle fortsette arbeidet «om Hovedstyrets medlemmer skulle bli satt ut av spillet». Overingeniør C.F. Mathiesen ble utnevnt til leder. En oppgave som man raskt satte i gang med, var innsamling av penger til de medlemmer som hadde mistet jobben av politiske årsaker, og til familiene til de medlemmene som hadde forlatt landet. Betydelige midler ble samlet inn fra bedrifter, institusjoner og enkeltpersoner – sentralt ble det innsamlet og utdelt ca kr. 90 000. Innsamlingen var meget risikabel; det fantes mange nazister eller «stripete» angivere rundt omkring på arbeidsplassene.

Ingeniør Mathiesen ble satt i forbindelse med legenes hemmelige leder, som allerede hadde kontakt med juristenes. Man ble enige om samarbeid etter felles retningslinjer i det illegale arbeidet. Først og fremst var det viktig å slå tilbake ethvert forsøk på tvangsorganisering av de forskjellige yrker, og bygge opp en fast motstandsfront mot Nasjonal Samling og tyskerne blant yrkesutøverne. Senere ble samarbeidet omorganisert og utvidet, og det ble dannet en koordinasjonskomite (KK). Denne ble anerkjent av Regjeringen som den sivile hjemmefrontledelsens organ i disse saker. KK skapte en landsomfattende organisasjon med sekretariat i Oslo og en sivil hjemmefrontledelse i hvert distrikt. Lokale ingeniørtillitsmenn ble oppnevnt, og mange av disse spilte en fremtredende rolle. Den hemmelige N.I.F.-ledelsen spilte etter hvert en viktig rolle, blant annet ved å skaffe kontakt mellom de mange illegale grupper som fungerte innenfor teknikk og industri, og bistå disse med informasjon og råd. Myndighetenes forsøk på tvangsorganisering av ingeniørene og beskyttelse av ingeniørtittelen ble møtt med motstand, og paroler gikk ut om at man ikke måtte søke autorisasjon.

Illegalt arbeid

En gruppe yngre ingeniører i N.I.F. dannet den illegale organisasjonen OSRA, med direkte kontakt med Hjemmefronten og senere godkjent av regjeringen. Formålet var blant annet informasjonsinnhenting til de allierte, industrisabotasje og beskyttelse av industrien i tilfelle kamphandlinger i Norge. OSRA var i virksomhet helt til krigens slutt, til tross for arrestasjoner og opprullinger. Fra 1944 ble det utgitt en illegal avis under navnet «Ingeniørnytt», som i tillegg til nyheter og paroler av særlig interesse for ingeniørene og industrien, også inneholdt andre illegale nyheter.
Mange N.I.F.-medlemmer var i utlandet under krigen. Det ble dannet fire avdelinger av N.I.F. utenlands, nemlig i Storbritannia, Sverige, Toronto i Kanada og i Schildberg i Polen.

MANGE FALT: Minnetavlen over ingeniører som falt i kampen for Norge. Minnetavlen hang inntil nylig i inngangspartiet i Ingeniørenes Hus.

Bunnskrapet kasse

Den 8. mai brøt freden løs. Dagen etter anmodet presidenten Hjemmefronten om å beslaglegge foreningens kontorer. Dette ble gjennomført, og alle innganger ble forseglet med Hjemmefrontens segl. Kristi Himmelfartsdag møttes de medlemmene av Hovedstyret som var i Oslo, samt ingeniør Tor Westad fra Hjemmefronten. Sistnevnte hadde fullmakt til å bryte forseglingen.

Kommisæren og den ansatte generalsekretæren var ikke å finne. De ble senere arrestert og fengslet på Ila.

Åpningen av pengeskapet som foregikk den 22. mai, viste at nazistene hadde brukt opp alle foreningens penger. Kassen var bunnskrapet. Noen annen aktivitet av betydning hadde ikke foregått, og arkiver og lignende var i behold. Klubblokalene i Oslo avdeling og lokalene som tyskerne hadde rekvirert, «var i en ubeskrivelig tilstand av skiddenhet».

Generalsekretær Bassøe, som hadde flyktet til Sverige, gjeninntrådte i sin stilling den 17. mai 1945. Et meget spesielt kapittel i foreningens historie var over.

 

Kilder:

-Beretningen «N.I.F. i krigsårene» skrevet av foreningens daværende generalsekretær Bjarne Bassøe (1948)

-«Norge i krig», Aschehoug 1987

-Arne Nagell: Streiftog gjennom vårt tekniske samfunn, Ingeniørforlaget 1973

-Intervju med Alf Ihlen i «Sivilingeniøren»

-Wikipedia