NTH-INGENIØR OG KRIGSHELT: «Sevi» Bulukin var mannen som gjorde en enorm innsats for å få hjem de norske krigsfangene i 1945. I 1948 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavsordenen (Foto: Jan Bulukin).

«Sevi» Bulukin – NTH-ingeniøren som ble flyger og krigshelt

Mange NTH-ingeniører spilte en viktig rolle under den andre verdenskrig. Men en av de mest bemerkelsesverdige personene som gjorde en særlig betydningsfull innsats under krigens avslutning, var «Sevi» Bulukin.

Wsewolod Walentinowitch Bulukin som var hans fulle navn, ble kalt «Sevi» av sine mange venner. Han ble født i Norge i 1913 av russiske foreldre, som emigrerte hit rett før revolusjonen. Sevi vokste opp i hovedstaden, gjennomgikk Hærens flyskole i 1934 og dro deretter til Trondheim og begynte på NTH. Seilflyvning var åpenbart den unge studentens store lidenskap. I 1938 gjorde han seg bemerket da han i to timer svevet over Gråkallen i Trondheim i NTH Flyklubbs selvbyggede «Gronau Baby», og vant Aftenpostens ettertraktede seilflypremie på 500 kroner.

LUFT UNDER VINGENE: Seilflyging sto alltid sterkt på NTH. Bulukin var med i Norges Tekniske Høgskoles Flyklubb. Her er et av klubbens seilfly fra 1934.(Foto:www.digitaltmuseum.no)

Ingeniørforeningen i Toronto

Bulukin ble uteksaminert som maskiningeniør ved NTH i 1940. Etter kapitulasjonen i Norge i juni 1940 reiste han fra Tromsø til England med «HMS Devonshire»; skipet som evakuerte den norske regjeringen, kongen og kronprinsen. Han kom seg om bord rett før avgang, i likhet med et tyvetalls andre flyoffiserer fra Hærens flyvåpen. Senere samme år ankom han som en av de første til flybasen «Little Norway» i Toronto i Canada. Her fikk han opplæring i nye flytyper, og tjenestegjorde som teknisk offiser.

I boka om NTH under krigen, pekes det på at Bulukin sammen med ca. 15 andre ingeniører og studenter, de aller fleste fra NTH, raskt dannet en egen avdeling av ingeniørforeningen, kalt «N.I. F. Toronto avdeling».

Sjef på Island

LITTLE NORWAY: «Sevi» Bulukin var en av de første som ankom flybasen Little Norway i Canada, som ble opprettet av den norske eksilregjeringen (Foto: Wikipedia).

Da M/S Fjordheim forlot Halifax i mai 1941 med demonterte fly i kasser og alt nødvendig utstyr om bord for opprettelse av den første norske flyavdeling på Island, var Bulukin ombord som teknisk offiser. Island lå strategisk til for sjøkrigen i Atlanterhavet, og skvadronens viktige oppgave var å eskortere konvoier og nedkjempe tyske ubåter, speiderfly og bombefly. Det ble en krevende oppgave å etablere og drifte den norske 330-skvadronen i 1942, først i Reykjavik, senere også i Akureyri og Budareyri på Islands nord- og østkyst. De nye Northrop-sjøflyene var på langt nær utprøvet, og ikke ideelle for tjenesten. Videre hadde man utrente mannskaper, og befant seg i et vilt og ugjestmildt land uten infrastruktur for flyvning. Bulukin var først teknisk offiser, senere flyver og så sjef ved basen i Budareyri.

Dramatisk nødlanding

Like før skvadronen ble overført til Skottland i mai 1943, måtte Bulukin nødlande med sin Northrop på en breelv mellom Budareyri og Reykjavik, under et forrykende uvær.

Flyet ble ødelagt, og Bulukin og kollegaen ble sittende i iskaldt vann opp til halsen etter landingen, men kunne svømme i land, og reddet livet. Nødlandingen skyldtes vansker med navigasjon i uventet snøvær. Mannskap og fly fra 330-skvadronen ble flyttet til Skottland i juni 1943, og Bulukin begynte da å arbeide som ingeniør hos flyfabrikken de Havilland.

Fangenes redningsmann

Så kommer Bulukins utrolige måneder, som sikrer ham en betydningsfull plass i norsk krigshistorie. På slutten av krigen blir han hentet som forbindelsesoffiser ved SHAEF, Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa. Sammen med Johan Koren Christie og hans team følger Bulukin de fremrykkende allierte styrkene, og sporer opp og bistår norske fanger. Bulukin opptrår som representant både for den norske regjeringen i London og for Eisenhowers allierte hovedkvarter. Dagen etter kapitulasjonen begynner han som leder for det norske repatrieringskontoret i Hamburg. Der arbeider han blant sammen med Den norske sjømannskirken, som hadde oversikt over en god del av de norske fangene. En amerikansk hjelpeorganisasjon stiller seg til disposisjon med en liten stab, flere kjøretøy og medisiner. Bulukin leder så månedslange leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område, hvor man i utgangspunktet ikke har tillatelse til å arbeide.

Bulukin var en språkbegavelse. Han hadde aldri vært i Russland, men fikk språket inn i barndommen av sine foreldre, og hans kontaktskapende evner, lederskap og engasjement, mot og handlekraft gjorde ham som skapt til denne krevende og farefulle oppgaven, heter det i minneordene om ham. Bulukins kunnskaper i russisk, tysk og fransk kom til nytte ved ekspedisjoner inn i den sovjetiske okkupasjonssonen. En vesentlig utfordring er å komme seg gjennom de utallige sovjetiske sperringene. Det kunne ta mange timer å komme seg forbi en sovjetisk kontrollpost, der det krevdes både kontrollsedler og ulike typer smøring.

NYRESTAURERT NORTHROP: Dette er flyet som Bulukin nødlandet med i en elv på Island i 1943. Flyet ble hentet opp av vannet i 1978, restaurert i California og befinner seg nå på Forsvarets flysamling på Gardermoen. (Foto: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:N-3PB_FFS.jpg)

Eksepsjonell innsats

Bulukin gjorde en helt eksepsjonell innsats ved å føre rundt 1 100 mennesker i sikkerhet, og et stort antall menneskeliv ble utvilsomt reddet gjennom dette. I de russisk okkuperte soner i Øst-Tyskland og Polen var forberedelser allerede i gang til deporteringer av fangene østover. Sovjetiske myndigheter hadde planlagt å sende hjem norske krigsfanger via Murmansk. Dette var basert på en avtale fra Jalta om at de norske offiserene som satt i krigsfangenskap, skulle settes inn i kampene om Kirkenes. Til arbeidet med base i Hamburg samlet han sammen 30 busser, ambulanser og lastebiler, blant annet fra allierte lagre med beslaglagt tysk materiell
Med seg hadde Bulukin også unge nordmenn, som gikk i britisk uniform med løytnants grad.

Les også Norsk ingeniørforening bak nazistenes piggtråd

Bulukin satte kursen vestover med fangene, og fant et sted å krysse Elben. På vei sørover for å hente de 800 norske offiserene ved Leipzig tok han med seg en last tsjekkoslovakiske offiserer, som ble sluppet av i Praha. Lasten med tsjekkoslovakiske offiserer gjorde at han lettere kom gjennom de sovjetiske sperringene. Han brukte også tyske krigsfanger som sjåfører og veivisere i et Tyskland hvor alle veiskilt var fjernet for å vanskeliggjøre alliert fremrykking.

Fra 12. mai begynte han å reise sørover, og kom til leiren Luckenwalde der den norske generalen Otto Ruge og 250 andre norsk offiserer ble hentet ut i første transport.

-Det var ein dramatisk køyretur med mange stogg av ymse grunnar m.a. for sprengde bruer og tingingar ved russiske bomstasjonar. Men flykaptein Bulukin som kunne russisk svært godt, klarte tingingane på ein sers god måte, så me kom snart fram likevel, skriver krigsfangen Lars Dommersnes, som deltok på turen.

Møte med marskalk Zjukov

Arbeidet med å oppspore norske fanger gikk øst til Warszawa. Ved Stralsund ble en del av Bulukins team arrestert, mistenkt for å være britiske spioner og holdt i GPUs hovedkvarter i Berlin, inntil det lykkes Bulukin å få dem frigitt. Dette skjedde etter at Bulukin hadde oppsøkt den sovjetiske øverstkommanderende marskalk Zjukov personlig. Bulukin fikk på et tidspunkt også frigitt norske fanger ved å benytte svært uortodokse virkemidler i sitt møte med sovjetiske offiserer, hvor «modifisering av kontrollsedler» og rikelig utskjenking av brandy og vodka inngikk i gjennomføringen.

Etter krigen

For sin innsats med å frigi norske fanger, ble Bulukin i 1948 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavsordenen.

Bulukin fortsatte i Luftforsvaret fram til 1958, blant annet som sjef for Luftforsvarets tekniske etat, og fra 1952 som oberstløytnant og sjef for flyteknisk avdeling. Fra 1953 til 1954 var han sjef for Horten Flyfabrikk. Senere begynte han i Norsk Flyindustri AS, deretter var han overingeniør ved Horten verft.

Fra 1960 til 1965 var Bulukin formann i Norsk Aero Klubb. Fra 1980 til 1983 var han medlem i Vestfold fylkesting, som representant for Fremskrittspartiet.

Bulukin døde i 1994 i Åsgårdstrand, 80 år gammel.

Kilder:

  • Holdningskamp og motstandsvilje – NTH under krigen 1940-45, Tapir Forlag 1995
  • Nekrolog over Bulikin på UiOs nettsider
  • Wikipedia
  • Knut L. Spenning: «I tysk krigsfangenskap – norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942-45», Gyldendal 1950
  • «Norge i krig», Aschehoug 1987
  • «Krigsfangenskap» av Lars Dommersnes, Vikebygd sogeblad, 1987
  • «Krigsfangene fra fjellheimen», Arne Dag Østigaard, Arbeidets Rett, 2006.
  • Beretningen «N.I.F. i krigsårene» skrevet av foreningens generalsekretær Bjarne Bassøe (1948)
  • Samtale med sønnen Jan Bulukin.