Hvem har rett? Den ivrige CRISPR professoren eller de skeptiske Ola og Kari Nordmann? Hvordan skal debatten foregå?

Laksen møter CRISPR i Bergen

16. januar 2013 er datoen da jeg først hørte ordet ”CRISPR”. Det var et kick-off møte for et nytt prosjekt ledet av Havforskningsinstituttet, som skulle prøve å lage en vaksine for å sterilisere oppdrettslaks. Hensikten med å sterilisere laksen er å beskytte villaksen sitt arvestoff ved å gjøre det umulig for rømt oppdrettslaks å pare seg med dem. Hvorfor sterilisere med vaksine? Fordi vaksinasjon av laks er en metode som er rutinemessig brukt og godkjent av næringen, myndighetene og implisitt av forbrukerne.

Men forskerne ved Havforskningsinstituttet og forskerkollegaer fra Nederland og Tyskland, samt industri partnere i prosjektet diskuterte en ny metode som nettopp var publisert. Forskerne var nysgjerrig på om CRISPR-Cas9 gen-redigering kunne være en enklere, mer direkte, metode for å slå ut et gen for å få en steril laks. Industripartnere var skeptiske, men forskerne ved Havforskningsinstituttet fikk grønt lys for å prøve.

CRISPR fungerer med laks

Noen måneder senere flyttet jeg og familien til Boston for forskningsoppholdet til mannen min på Harvard. Da hans kollega løp inn i leiligheten etter et eksperiment med fettceller sommeren 2013, og sa ”CRISPR funker! Det er helt utrolig!” fikk jeg flashback til kick-off møtet i Bergen. Var dette det samme CRISPR som Havforskningsinstituttet skulle prøve? Ja, det var det. Og mindre enn et år etter idéen til Anna Wargelius, Rolf Edvardsen og kolleger ved Havforskningsinstituttet var den første publiserte artikkelen om en steril laks ved bruk av CRISPR metoden et faktum. CRISPR fungerer med laks.

Hvordan ser framtiden ut med CRISPR?

Problematikken som vi møter i dag, altså at havbruksnæringen, politikerne og samfunnet for øvrig begynner å ta stilling til en ny teknologi, er absolutt ikke et nytt fenomen. Vårt samfunn er vant til at nye teknologier utvikles, av og til med en offentlig debatt (genetisk modifisert organismer, GMO, i Europa) og er av og til uten noen som helst debatt (som for smartphones). I 1980 skrev David Collingridge boka The Social Control of Technology om to spesifikke dilemma som kan oppstå ved en ny teknologi.

Collingridge dilemma

Det første dilemmaet er at vi aldri kan vite alle innvirkninger som kan oppstå før etter teknologien er tatt i bruk. Og etter at teknologi er tatt i bruk kan det være veldig vanskelig, kanskje umulig, å trekke den tilbake. Disse to poengene kalles for ”Collingridge Dilemma” og er særdeles aktuelt også for CRISPR.

Et annet konsept fra vitenskapsteorien er ”post-normal vitenskap”, hvor konsekvensene av teknologien er usikre (hva skjer med næringen, blir det CRISPR-patenter, osv.) samtidig som beslutninger haster (hvordan blir CRISPR regulert i Norge, hvor mye skal næringen eller forskning investere i teknologien) og det står veldig mye på spill (nye industrier, større lakseproduksjon, osv.).

Så hvordan kan vi ta stilling til en ny teknologi som CRISPR?

Tid for debatt

I et høyudannet, vestlig, sosialdemokratisk land som Norge er en deliberativ fremgangsmåte en velkjent måte å håndtere et tema som CRISPR på. Her er det viktig at vitenskapen kommuniserer med flere stemmer for å få til et nyansert bilde av teknologien. Dette er fordi CRISPR-teknologien er så revolusjonerende for bioteknologi og så anvendbar for vårt samfunn at en inkluderende og informert debatt er høyst aktuell for nordmenn å delta i.

Erfaringen fra tidligere debatter om GMO i Europa har vist oss eksempler på at ikke-vitenskapelige argumenter kan ha større vekt for politikerne enn ren logikk og vitenskapelige bevis. Våre tanker og synspunkter formes av såkalte ”normer” som er basisen for kultur og adferd for oss mennesker, også i vitenskap.

Et eksempel

Her er et eksempel av normativ argumentasjon i praksis: Professor X deltar i en TV-debatt med Ola og Kari Nordmann. Professoren forklarer at CRISPR er så banebrytende at norske politikere må få full fart på både en ny, åpen bioteknologilov og nye forskningspenger. Ola og Kari svarer med pessimistisk at CRISPR truer både landbrukets og havbrukets eldgamle metoder og vilkår og er derfor for risikabelt og usikkert å satse på.

Hvem har rett? Selvsagt har begge rett, sett ifra deres normative argumentasjon med deres støttende bevis. Ola og Kari ser CRISPR som en trussel, mens professoren ser CRISPR som en mulighet. For å overbevise Ola og Kari, må professoren komme med akseptable bevis på at CRISPR ikke er en trussel for dem. Fordi det ser ut til at Ola og Kari har rett i at CRISPR truer deres livsstil som en raskere og mer treffsikker måte å ”designe” planter og dyr på enn eldgamle avl-metoder, så kan debatten fort kjøres fast.

Et tverrfaglig rammeverk

Da er det godt å ha ansvarlig forskning og innovasjon (Responsible Research og Innovasjon, RRI) som er et tverrfaglig rammeverk hvor forskning forskes på for å belyse mulighetene for hvordan teknologi kan tjene samfunnet. RRI bygger på metoder som etnografi, intervjuer, litteraturgjennomgang og filosofiske teorier. Typiske spørsmål som en RRI-forsker kunne stille for å nyansere debatten mellom Professor X og Y og Ola og Kari Nordmann er:

  • Hva har Professor X å tape hvis en ny bioteknologilov regulerer CRISPR som vanlig GMO?
  • Hvem finansierer forskningen til Professor X?
  • Stoler man på institusjonen der Professor X jobber? Hvorfor?
  • Kan genredigeringen slå feil, slik at DNAet endres uten at laksen ble steril? Kan dette oppstå ved menneskelige feil eller brudd på/slurv med rutiner? Hvordan kan man/forbrukerne være sikre på dette?

Spørsmål om verdier

Bør vi forske på bruk av CRISPR dersom forbrukerne ikke vil ha det? Det korte svaret er “Nei”, sett fra et rent demokratisk synspunkt. Majoriteten bestemmer. Men for å nyansere debatten er tilleggsspørsmålet følgende: hvorfor vil de ikke ha CRISPR og hvorfor vil forskerne bruke CRISPR? Vil forskerne bruke CRISPR for å få mer basiskunnskap eller for å lage patent på nye produkter? Vil ikke folk ha CRISPR på grunn av mistillit til forskning eller sterke meninger om et naturlig økosystem? Verdier måles ikke bare med tall eller penger. Verdier handler også om moralske verdier. Emosjonelle argumenter kan ha den samme tyngden som logiske argumenter i en offentlig debatt.

En grunn til at nyanserte debatter om teknologi er så vanskelige å få til er ikke fordi omverden har så lite peiling på vitenskap. Det er heller omvendt. Forskerne og forskningsinstitusjoner er bygd på normen ”objektivitet” som ikke finnes når vi snakker om hvordan en teknologi som CRISPR skal påvirke vårt samfunnet i framtida.

Det har gått fem år siden den første ”CRISPR-laks”-samtalen fant sted i Bergen. Jeg er fascinert av hvordan debatten internt i dette forskningsarbeidet som jeg har fulgt har gått fra ”CRISPR er nyttig for å få kunnskap, men aldri en gen-modifisert fisk på tallerken” til ”Hva er mulighetene for forbrukerne ved å anvende CRISPR-laks?” Jeg ser fram til å bidra med min kunnskap i en nyansert og engasjerende bred debatt om CRISPR i norsk akvakultur.

Om forfatteren

Dorothy Dankel

Ph.D. forsker i ansvarlig forskning og innovasjon

Institutt for biovitenskap, Universitetet i Bergen

Dorothy J. Dankel (f. 1979, USA) er forsker ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har doktorgrad ved UiB i fiskeribiologi forvaltning (2009) og har hatt forskningsopphold på School of Marine Science and Technology ved University of Massachusetts (USA), International Institute of Applied Systems Analysis (Østerrike) og Senter for Vitenskapsteori ved UiB. Dankel er en som "forsker på forskning" og bruker teorier og metoder fra både humanistiske og sosiale fag for å analysere ansvarlighet og bærekraft i havforskning og bioteknologi. Hun har jobbet med CRISPR-laks prosjekter ved Havforskningsinstituttet siden 2013.

Publisert: 4. mars 2019