Spiller svarteper om lakselus

Mattilsynet skyver ansvar og problemer over på enkeltpersoner uten selv å bidra med faglig avklaring og veiledning om lakselus, skriver Torill Moseng, president i Den norske Veterinærforening, og Lise Lyngsnes Randeberg, president i Tekna i en kronikk i DN.

Dilemmaene står i kø når samfunnet skal ivareta oppdrettslaksens velferd samtidig som miljøet nært anleggene skal skjermes. Myndighetene legger stort ansvar på enkeltpersoner - men gjør ikke selv nok for å skaffe økt kunnskap.

Havbruk bidrar til stor verdiskaping for landet vårt. Samtidig har oppdretterne store utfordringer med tanke på fiskevelferd, fiskehelse og miljø - utfordringer som står i veien for vekstpotensialet.

Skal oppdrettsnæringen bli bærekraftig, så er veterinærenes og fiskehelsebiologenes kompetanse avgjørende. Dyrehelsepersonelloven stiller høye krav, og fastslår at fiskehelsepersonell skal «bidra til god dyrehelse, forsvarlig dyrevern, trygg mat og ivaretagelse av miljøhensyn».

Forebyggende arbeid er det viktigste vi som fagfolk kan bidra med. Utvikling av vaksiner er et stjerneeksempel. For noen tiår siden pumpet norsk havbruk årlig flere hundre tonn antibiotika ut i fjordene for å forebygge sykdom. Norskutviklet fiskevaksine reduserte behovet for behandling til et minimum, og i dag er norsk lakseoppdrett tilnærmet antibiotikafri.

Nå står altså luseproblematikken høyt på dagsorden. Med mye fisk samlet på ett sted får parasitter som lakselus gode vekstforhold og fisken må behandles mot lus.

En del lakselus er blitt resistente: De overlever behandling med legemidler. Næringen og fiskehelsepersonell har derfor redusert bruken av medikamenter, og utvikler nye metoder for å løse problemet: Ferskvannsbehandling, oppvarmet vann, spyling og bruk av rensefisk som spiser lus for å nevne noen tiltak.

Veterinærinstituttet fastslår at antallet legemiddelbehandlinger ble «drastisk redusert» i 2016 sammenlignet med de to foregående årene. Reduksjonen fra 2015 var på 41 prosent.

Da er kanskje alt såre vel? Så enkelt er det dessverre ikke. De ikke-medikamentelle metodene utfordrer nemlig også fiskens velferd og helse. Og lusetallene har ikke gått ned.

Arbeidet med å finne luseløsninger illustrerer faglige dilemmaer som veterinærer og fiskehelsebiologer står i når vi skal utføre ansvaret vårt i tråd med lovverket. Vi skal alltid være «dyrenes talspersoner», og altså ivareta fiskens interesser. Samtidig skal vi ivareta hensynet til miljøet rundt merdene, som kan påvirkes når man bruker legemidler.

Faglig er det ikke alltid opplagt hva som er beste løsning, og på toppen av det hele kan de ulike hensynene noen ganger stå i direkte motstrid. Ofte må man rett og slett prioritere mellom de forskjellige områdene miljø, velferd, sykdom og behandlingseffekt.

Med tanke på medikamentbruk ser vi at legemiddelprodusentenes dokumentasjon på nye, utprøvende metoder kommer sent. Fiskehelsepersonell settes da i en vanskelig situasjon, fordi det er deres ansvar å dokumentere effekt når medikamenter skal foreskrives.

Som kontrollinstans bør vi kunne forvente at Mattilsynet bidrar til faglige avklaringer, driver veiledning og opptrer forutsigbart. Dessverre opplever vi det ikke slik. Selv på direkte spørsmål om hvordan regelverket skal tolkes, opplever fiskehelsepersonell at det er vanskelig å få svar. I stedet for en forutsigbar styring basert på faglige avveininger der ting ses i sammenheng, har Mattilsynet langt på vei styrt dette feltet gjennom enkeltvedtak.

Fiskehelsepersonell havner i et krysspress: Samfunnet og oppdretterne forventer at de finner løsninger. Samtidig har de et personlig ansvar for dyrevelferd og miljø, under trussel om sanksjoner.

Dyrlegen kan i ytterste konsekvens miste autorisasjonen sin.

Vi opplever at Mattilsynet skyver ansvaret og problemet over på veterinærene og fiskehelsebiologene, men samtidig ikke bidrar med tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag eller verktøy til å ta beslutninger.

Det er nærliggende å spørre om jus og ønsket om å «ha egen rygg fri» har trumfet det veterinærfaglige arbeidet internt i Mattilsynet. Er det rimelig å forvente at en veterinær eller fiskehelsebiolog med personlig ansvar skal fatte beslutninger på vegne av samfunnet når samfunnet på sin side ikke gjør nok for å bidra til faglige avklaringer?

Dagens situasjon bærer preg av et svarteperspill. Mattilsynet bør som ansvarlig organ ha en bedre dialog og samarbeide tettere med fiskehelsepersonell som har praktisk erfaring fra merdkanten. Spesielt trengs det mer kunnskap om hvordan dosering og praktisk bruk av medikamenter spiller inn både på behandlingseffekt og miljøhensyn rundt merdene. En åpen kunnskapsportal for deling av informasjon og erfaringer kan være et godt og konkret tiltak å starte med.

(Dagens Næringsliv 14.juni 2017)

Publisert: 15. juni 2017